Hvem sitt ansvar er det at vi driver realistisk trening?

Har du noen gang spurt deg selv om forberedelsene i dag har den effekten som kreves i en trefning i morgen? Man kan jo frykte at fokuset på realistisk trening forsvinner i tåken av alle store omstillinger som skal skape mer effekt i «den operative enden». Tematikken i organisasjonen og diskusjoner i det offentlige rom tilsier at det mest dagsaktuelle er utdanningsreformen (URE), ny ordning for militært ansatte (OMT), Forsvarets Felles integrerte forvaltningssystem (FIF 3.0), HR-transformasjon og endringer i uniformsreglementet. Kan det hende at dette stjeler fokuset fra andre aspekter ved vårt virke, som virkelighetsnær trening, beredskap, visualisering, stressmestring og tiltak for manglende mestringstro?

Min oppfatning av trening som begrep finner sted mellom utdanning og øving, og skal utvikle allerede tilegnet fagkompetanse. Utdanning er første steget på veien hvor man lærer den kunnskap og de ferdigheter som kreves for å løse oppgaven. Deretter trener vi for å forbedre nevnte lærdom gjennom praksis, med mulighet for å isolere og repetere delmomenter, slik at man mestrer oppgavene. Dette settes så sammen til mer sammensatte øvelser hvor man må løse flere oppgaver samtidig. Øvingen skal gjenspeile hele eller deler av den komplekse og brutale virkeligheten vi vil stå ovenfor i en skarp situasjon. At øvingen må være realistisk virker opplagt, men hva da med realistisk trening? Hvordan man får det til bør vel en utdanningsplanlegger og fremtidig offiserer kunne gi svar på.

Hvis vi anser trening som trinnet før realistisk øving, tilsier det at vi også må ha virkelighetstro trening for å kunne strekke øvingen så nær virkeligheten som overhodet mulig. Nettopp dette hadde en god venn og kollega av meg fra nord en klar formening om hvordan utføre i praksis. Ved å la sluttilstanden forme utdanningen kunne han drive treningen med fokus på mestringstro og forståelse. Dette skapte grunnlaget for å lage øvelser basert på muligheter fremfor begrensninger, og resultatet var en enhet med en egen evne og vilje til å løse oppdrag. Hemmeligheten, slik jeg ser det, var et veldig enkelt kontrollspørsmål han stilte seg selv under planleggingen – «Gjør dette oss bedre til å løse oppdrag, og ville jeg gjort det skarpt?».

Mentaliteten om at «det kommer ikke til å skje oss» er giftig om man samtidig skal stå ansvarlig for å sikre norsk suverenitet og norske interesser. Samtidig er det en fare for at man slutter å tenke «det kan skje oss, så ville jeg gjort dette skarpt?» når man står til knærne i omstillinger som skal skape en «høyere operativ evne». Verden blir på mange måter enklere når man går inn i en oppsetning fordi det skjer noe med hodet. Når man vet at treningen og øvingen skal testes skarpt blir fokuset sterkere på at forberedelsene skal være realistisk, med høyde for både «worst case» og «most likely». Hvem tar ansvaret for den samme tilnærmingen i det daglige virket?

Kravet til beredskap bør i hvert fall legge til rette for å drive realistisk trening fordi det er målbart når alarmen går for beredskapsøvelse. Om avdelingen er på tid, kampklar og i stand til å løse oppdrag, vil den potensielt være det også når det ikke er en øvelse. Det vi derimot ikke får testet, som ikke er like målbart, er det mentale aspektet. Hva om man reagerer annerledes når man vet at det ikke er en øvelse? Hvis vi i grønt går rundt og håper at «det fantastiske ingenting» skal forbli realiteten vil overgangen brått bli veldig merkbar. Det er en fare for at den mentale innstillingen blant militært ansatte er det som gjenskaper lignende tilstander som aprildagene i 1940, når Forsvaret en gang i fremtiden nok en gang vil settes på prøve på hjemmebane. Da er det ikke statusen på materiellanskaffelsene, eller om kadettene utdannes for kompani- eller troppsnivå, eller fargen på gallauniformene, som avgjør om «alle stiller til start».

Hvem er det så som har ansvaret for at vi driver realistisk trening og sørge for at vi er klare den dagen vi trengs? Vi ønsker jo ikke at det skal skje noe, men samtidig er det vi selv som skaper normaltilstanden og mentaliteten i den avdelingen vi tilhører. Jeg tenker at vi alle har et ansvar for å skape realistisk trening der vi er. Med effekt på det nivået vi kan påvirke. Basert på de forutsetninger vi har for å vite noe om neste krig. Først da har vi en viss formening om at vi mestrer de utfordringer vi vil møte i fremtiden. Så kan du som leser denne artikkelen la andre få lov til å håpe på det «fantastiske ingenting», og at vi slipper å brukes til det vi er trent for, men det er dessverre ikke vårt privilegium.

Foto: Jan Egil Kvam / Forsvaret - PAT øvelse på Heistadmoen

Artikkelen er også publisert i Forposten nr.3 2018/oktober