Det er noe høyverdig ved å være profesjonell – ikke bare i hverdagslig, men aller helst i den tradisjonelle og mer akademiske forstanden som omfattet de geistlige og medisinerne. Spørsmålet som ofte diskuteres er hvem som får lov til å være medlemmer av den militære profesjon. Kan vi regne OR-korpset som profesjonelle? Jeg ønsker å se litt nærmere på hvilke kriterier som settes til profesjon, og om det i det hele tatt har noe for seg å være opptatt av akkurat hvem som er profesjonell?
Med fare for å både motsi meg selv og markante skikkelser i den pågående diskusjonen i Forsvaret, ønsker jeg her å argumentere for en løs definisjon av hvem som er medlem av den militære profesjonen. For ordens skyld – jeg skrev en masteroppgave med en ganske tydelig grense for hvem som kunne regnes som profesjonsutøver.
Det finnes flere måter å definere grensen for hva som skal til for å være profesjonsutøver i den militære sfæren. Huntington sier på den ene siden at det er kun offiserer med et visst nivå av utdannelse som kan kalle seg militære profesjonsutøvere[1]. Man kan si at Huntington så dette opp mot tradisjonsrike profesjoner, leger, prester etc, og fant fellestrekk i hvordan det profesjonelle kompleks så ut, hvilken utdanning man måtte ha og så videre.
I Norge er vi, kanskje ikke så overraskende, opptatte av inkludering. I en tidligere utgave av FFOD (2007) ble alle i uniform omfattet av begrepet, slik at ingen skulle være utenfor. Ved Forsvarets høyskole, der hvor begrepet har vært diskutert mye i den senere tid, er en av konklusjonene at begrepet må favne vidt (slik at ingen faller utenfor?). Og at kompetanse til å planlegge og lede militære operasjoner er det som bestemmer.
Hvilken verdi gir stempelet profesjon på en gruppe av yrkesutøvere? Jeg tror det er et viktig spørsmål å stille som et startpunkt når vi skal diskutere hvem som er profesjonell, og om det har noen verdi. Hvis vi er ute etter enhet, konformitet, ledelse etc er jeg helt sikker på at en inkluderende definisjon er viktig og fungerer godt. Imidlertid mener jeg at ved å gjøre den så inkluderende så mister vi kanskje noe annet verdifullt med begrepet. Jeg tror vi står i fare for det. Kanskje skjer det fordi vi insisterer på å bruke begrepet i mangel på bedre uttrykk for å skille den militære yrkesutøvelsen fra andre yrkesutøvelser? Vi har ofte insistert på at identifiseringen med det vi gjør må være veldig sterk, så sterk at man ikke får lov til å bare være en yrkesutøver. Er det seleksjon til profesjon som høyverdig profesjonsutøver som er svaret på dette? Det tviler jeg på.
For å klargjøre min inngang til en løsere definisjon vil jeg derfor begynne med hva som er kjennetegn ved profesjoner i historisk sammenheng. Det er en egen bok som går i dybden på disse kjennetegnene. Jeg nøyer meg i denne artikkelen med en forenkling slik at du ikke slutter å lese. Det er to kategorier kjennetegn på profesjoner, de performative og de organisatoriske aspekter, som toneangivende akademikere ved Oslo Met/Senter for profesjonsstudier har beskrevet[2]. Kjennetegnene på utøvelse (performative aspekter) er som følger:
- Profesjonsutøveren leverer tjenester til klienten – sikkerhet for innbyggere i det militære tilfellet,
- profesjonsutøveren må gjøre skjønnsmessige vurderinger som ikke kan automatiseres for eksempel taktiske disponeringer,
- profesjonsutøveren står for endringsorientert arbeid for klienten, for eksempel forbedret sikkerhet eller avvise potensielt angrep,
- profesjonsutøveren arbeider innenfor normative reguleringer, eksempelvis med drøfting av forståelsen av sikkerhet,
- profesjonsutøverens tjenester har innebygget usikkerhet om mulighet for måloppnåelse som følge av det skjønnsmessige i tjenesten.
Kjennetegnene på organisasjonene (organisatoriske aspekter) er som følger:
- De profesjonelle har monopol på tjenesten som leveres. Det er ingen andre som har tilsvarende oppdrag og som har lov til å sertifisere for slike tjenester,
- de profesjonelle har autonomi innenfor oppdraget, det vil si at det er kun de selv som kan bedømme hva som er god tjenesteutøvelse,
- de profesjonelle arbeider i et yrke som er politisk konstituert med et bestemt oppdrag for samfunnet,
- det foreligger et institusjonelt imperativ for yrkesgruppen som kaller seg profesjonelle – de er strengt nødvendige, og
- det profesjonelle yrkesutøvere har en (eller flere) sammenslutninger, det foregår en virksomhet som samler yrkesutøverne på tvers av andre strukturer.
Kjennetegnene ovenfor skiller dermed de profesjonelle yrkesutøverne fra andre grupper av yrkesutøvere. Freidson delte for eksempel yrkesutøverne opp i tre, byråkratiet, markedet og profesjonene, og pekte på distinktive forskjeller ved de tre organisasjonsformene[3] som gir samfunnet avgjørende nytteverdi på helt ulike måter. På den måten tjener profesjonsbegrepet nytte på aggregert nivå hvor gruppen av yrkesutøvere omtales.
Selv om man kan si om de nevnte kjennetegnene at evnen til å utøve profesjonen innenfor de organisatoriske betingelsene vil kreve både et praktisk og akademisk kunnskapsgrunnlag, og at det trengs en god del både erfaring og utdanning for å fungere godt, er det ingen av aspektene ved profesjonsutøvelsen som ekskluderer individer eller bestemte grupper av ansatte i Forsvaret. Derfor er det ikke enkelt å trekke en bestemt linje mellom hvem som er mer innenfor en profesjonsdefinisjon enn andre. Kjennetegnene er ikke egnet for individuell sortering, men snarere egnet for systematisert refleksjon om institusjonsbygging i yrkesgruppen. Hvilke deler av yrkesutøvelsen har vi pleid godt og hvilke bør vi vie mer oppmerksomhet? Ikke minst er dette svært viktig når vi skal utarbeide utdanningsplaner og sette opp verdisystemer? Kanskje også når vi skal drive ledelse?
En annen måte å nærme seg spørsmålet om verdien av profesjonsbegrepet er spørsmål om ansvar for kunnskapsforvaltning. En av følgene av at profesjonen har monopol på tjenesten den gir til klienten er at den forvalter kunnskapsgrunnlaget utøvelsen gjøres på. Derfor har også forventningen om utdanning og kunnskapsutvikling med forskning noe for seg. Hvordan skal en gruppe yrkesutøvere kunne påberope seg kvalitet hvis de ikke utøver yrket med utgangspunkt i den beste kunnskapen vi kan forestille oss at vi har tilgang til? Det blir ikke praktisk å måle dette på individnivå. Det er et spørsmål om å besitte så mye kompetanse at ingen andre kan være bedre, og det måles på aggregert nivå, litt som det høyskoleloven legger opp til når de stiller krav til utdanningene.
Jeg finner ingen argumenter i verken de organisatoriske eller performative aspektene for at enkelte grupper eller individer skal ekskluderes fra det vi er i ferd med å oppfatte som en fysisk begrenset størrelse; den militære profesjonen. Det er begrepet og grunnlaget bak heller ikke egnet til. Ei heller er våre akademiske grader i høyskoleloven egnet for en slik seleksjon. Jeg banner sikkert i kirken når jeg påstår at folk uten bachelor eller master, eller enda høyere ekspertisesertifikater gjerne kan være akademiske, underforstått utøvere av profesjonen, i sitt språk og virke. Det er basert på deres opparbeidede kompetanse gjennom praksis og skolering sammen med andre under profesjonsparaplyen. Det sentrale poenget er at de utfører sitt virke med basis i det beste vi kan tilby av ekspertkunnskap, mer enn det noen kan finne på å kalle «tilstrekkelig». Vi må ha nok folk med ulike kvalitetssertifikater til å omgås andre eksperter, passe på oss selv, og korrigere kursen når det trengs. Aller helst før utenforstående må reagere og sette oss under administrasjon. Spørsmålet om profesjonstilhørighet er derfor mer et spørsmål om den generelle kvalitet i ekspertisen du er en del av, enn hvilket symbol du bærer for rolleutøvelse og plassering i lønnsstigen og hierarkiet. Derfor utfører du ditt virke som militær profesjonsutøver – når du du gjør det som er rett å gjøre.
Foto: Soldater i Heimevernet under øvelse Bifrost i 2019 (Kristian Berg / Forsvaret)
[1] Huntington, S. P. (1981). The soldier and the state: The theory and politics of civil-military relations. Cambridge: Belknap Press.
[2] Molander, A., & Terum, L. I. (2008). Profesjonsstudier - en introduksjon. Profesjonsstudier (pp. 13-27). Oslo: Universitetsforlaget.
[3] Freidson, E. (2001). Professionalism - the third logic (2 ed.). Oxford: Polity Press.
