At deler av Forsvarets utdanning er underlagt det samme kvalitetssikring- og akkrediteringsystemet som den sivile universitets og høgskolesektoren er utvilsomt et fremskritt. Men det er viktig at man i den prosessen ikke glemmer det viktigste.
De fleste av oss har blitt møtt med spørsmålet: «Hvem er du?» For de fleste er det ganske lett å svare på, men ikke alltid. Kommandersersjant Ørjan Jensen ved Krigsskolen forteller for eksempel om da han sto foran en relativt avmålt gjeng med repetisjonssoldater og fikk spørsmålet. Han følte han svarte godt for seg, men fikk spørsmålet på nytt. «Vi lurer ikke på hva du heter, det står på navneskiltet, men hvem er du?» Jensen gikk litt grundigere til verks, og ga et raskt riss av cv og utdanning, men fikk samme respons: «Vi ser av uniform og grad hvor du kommer i fra, men hvem er du, egentlig?»
Det mannskapene var opptatt av, var ikke navn og grad, men hva slags fyr de hadde foran seg. Var det en de kunne stole på?
Forsvaret er på ingen måte det eneste stedet hvor vi er opptatt av hvem vi egentlig har med å gjøre. I Forsvaret kan det imidlertid også være skarpe skudd involvert, og mister leder og følger tilliten til hverandre der, kan det gå riktig ille. For eksempel var såkalt fragging et betydelig problem under Vietnamkrigen. Det vil si at soldater tok livet av medsoldater, eller av sine nærmeste ledere. Mange hundre av de amerikanerne som falt i Vietnam, ble drept av amerikanere. Ikke ved et uhell, men med overlegg, noe som er vanskelig å bevise i en krigssone. Hvem du er, betyr noe. Det gjør det i fred, og enda mer i krig.
Den viktigste arven etter opplysningstiden er at hvem du er, er fullstendig irrelevant. Sannhetsgehalten i en påstand styres ikke av hvem som ytrer den. Derfor opererer man med anonyme fagfellevurderinger i akademia, hvor både artikkelforfatteren og kontrolløren er anonyme for hverandre. Om det er en professor eller en stuepike som har skrevet teksten betyr ingenting. Det eneste som betyr noe er om det som står i artikkelen holder vann.
For å illustrere poenget skal jeg låne filosofen Arthur Schopenhauers karakteristikk av sin filosofiske rival Georg Wilhelm Friedrich Hegel: «Hegel, en platt, åndløs, vemmelig frastøtende, uvitende sjarlatan, som med enestående frekkhet smurte sammen vanvidd og tøv, hvilket av hans korrupte tilhengere ble utbasunert som udødelig visdom, og av tåper virkelig ble tatt for å være det, har ført til fordervelse av en hel generasjon av intellektuelle.»
Om Schopenhauer hadde rett, var Hegel en fyr vi vil ha minst mulig med å gjøre. Han burde i hvert fall ikke tilbringe for mye tid sammen med misfornøyde soldater med skarpe skudd. Men om Schopenhauer har rett, betyr ikke det at all Hegels filosofi kan forkastes. En elendig baker kan slumpe til med å bake gode boller. En elendig filosof kan komme til å se noen sammenhenger og trekke noen konklusjoner som bringer faget et byks videre, selv om han ellers var en vemmelig fyr.
Militær ledelse og akademia er altså to helt forskjellige verdener. I den første kan hvem du er bety alt, i den andre betyr det ingenting. Oppgaven til den akkrediterte delen av Forsvarets utdanningssystem er å forene det beste fra begge disse to verdener. Spørsmålet er om de lykkes?
Første steg i retning av å lykkes er å erkjenne at spenningen er der, og at den er relevant. Her har de militære og politikere det til felles at de begge vet at hvem du er betyr noe. Velgerne dømmer ikke alltid politikerne etter deres resultater, men etter hvem de er. For departementale byråkrater er det imidlertid helt annerledes.
Det moderne byråkratiet er en av våre nyttigste oppfinnelser. Det sikrer forutsigbarhet og rettferdighet i saksbehandlingen. Like saker skal behandles likt, og det er derfor irrelevant hvem saksbehandleren er. Det vil være en tjenesteforsømmelse om en byråkrat lar sin personlighet eller sine preferanser få skinne gjennom i saksbehandlingen. Hun skal hverken avsette lukt eller farge på resultatet.
Når det er byråkratene, både de med og de uten uniform, som har hovedansvaret for å føre de to nevnte verdener sammen på de militære skoler, er det grunn til å frykte det verste. For hva annet kan tillegges vekt enn det som kan telles, måles og kontrolleres?
Jo høyere du kommer opp i det akkrediterte militære utdanningssystem i Norge, desto mer ressurser brukes på å produsere karakterer, og desto mindre på å danne karakter. Studentene skal dømmes etter sine synlige og kontrollerbare aktiviteter, ikke etter den entusiasmen og det pågangsmotet de eventuelt er i stand til å skape hos en gjeng trøtte soldater.
«Vær deg selv» sies det gjerne i festtaler ved Forsvarets skoleavslutninger. Men hvor mange av dem vi sender ut har egentlig utviklet et selv å være? Hvem er de, egentlig?
Foto: Forsvarets mediearkiv / Fredrik Ringnes
Kronikken er finansiert av Eckbos Legat
