Den moderne preusser Carl von Clausewitz har formulert det komplekse forholdet mellom krigen og politikken mange steder og i mange versjoner. Den forslitte frasen som alltid gjentas, at ‘krig er politikk med andre midler’ er både upresis og uinteressant. For selvsagt er militæremakten når den brukes av stater, et politisk virkemiddel. Og selvsagt har den da politiske effekter, intenderte og uintenderte.
Det som er mer interessant er at Clausewitz poengterte at politikken alltid er med i krigen, som en nisse på lasset som kan endre krigen, ikke bare seg selv. Politikken spiller en rolle i krigen, ikke bare før og etter den. Og at krig betyr risiko, at alt kan stå på spill. Tydeliggjøring av den politiske intensjonen er derfor av ekstremt stor viktighet. Hva skal oppnås? Er midlene (den militære innsats) kalibrert til å nå det politiske mål? Og ikke minst, hva med fiendens trekk – er de kalkulert inn i det vi kaller en strategi?
Fordi hestene kan løpe ut - krigens uintenderte effekter, ‘friksjon’, krigens tåke – må det strategiske mål være klart. Strategiske målsetninger vil nok ikke nås fullt ut, men uten styring av galskapen går det definitivt galt. Derfor er strategien så viktig når militærmakt brukes.
Nå er vesten – den USA/UK ledede våpenhjelpkoalisjonen på rundt 40 land – indirekte engasjert i krigen i Ukraina. Den ledende aktøren er USA. Spørsmålet er om den intenderte målsetting med dette er klart og realistisk, klokt eller for risikabelt.
Strategisk interaksjon: uintenderte politiske effekter av krigen
Før vi ser på dette, la oss merke oss en hel rekke uintenderte politiske effekter av krigen som har kommer som perler på en snor og som vi kan takke Putin alene for.
På et par måneder har vi fått demonstrert at militærmakt fremdeles er statens viktigste og mektigste virkemiddel. Krigen i Ukraina er et ytre sjokk som har flyttet fjell, politisk sett. Den strategiske interaksjonen er tydelig for alle å se:
Russlands intensjoner er vel omtrent de helt motsatte av effektene man har oppnådd: helomvending mht NATO-medlemskap for Sverige og Finland, tysk normalisering av forsvarspolitikken, amerikansk lederrolle i Europa og NATO, et svært styrket NATO med retur til sin hovedoppgave, avskrekking av Russland; internasjonal fordømmelse av en tydelig aggresjonskrig og av krigsforbrytelser av alle slag med det resultat at Russland er blitt en paria i internasjonal politikk. Og ikke minst: rally round the flag-effekten for demokratier over hele kloden, for det er ikke bare vesten som står sammen; også asiatiske demokratier er med. Bidens ‘League of democracies’ ser ut som en realitet. Signaleffekten av den militære støtten til Ukraina er også global, det vi kaller ‘extended deterrence’ – Kina følger med, for hvis USA sørger for at Ukraina vinner krigen, slik man intenderer, betyr det at USA også vil beskytte Taiwan og andre allierte i Asia. Dette siste sa faktisk Biden for første gang under sitt statsbesøk til Japan 23. mai 2022.
Brikkene på spillebordet beveges altså med stor effekt. The prime mover er Russland som tok en stor risiko ved invasjonen og hadde intendert rask regimeendring av Ukraina. Den militære fiasko er velkjent; dette var overstretch med umotiverte styrker som ikke var trent for oppdraget. Og her ser vi første vestlige (og mesterlige) trekk: man utnytter Russlands misere ved et mottrekk som er offensiv: massiv våpenstøtte til den angrepne part. Dette er ifølge folkeretten helt i orden (FN-paktens art 51) og det er jo det gamle etiske prinsippet om selvforsvar og det å kunne hjelpe andre som trenger å forsvare seg selv.
Verdimessig er vesten på riktig side, ikke bare folkerettslig. Verdiene forsvares militært; det er forbudet mot angrepskrig og grunnleggende menneskerettigheter som brytes. Dette høres ut som billig propaganda, men er det ikke, for denne krigen er moralsk sett svart-hvit, det gode versus det onde:
At Russland invaderer et annet land ulovlig, er en aggresjonskrig. Men at dets soldater begår alle slags krigsforbrytelser i felt, er noe helt annet og mye mer alvorlig enn selve aggresjonen, dvs. at krigen er et angrep uten folkerettslig dekning. Bevisene for angrep på sivile og sivil infrastruktur er overtydelige; men i tillegg er det summariske henrettelser, tortur og voldtekt i mengder. Dette siste benektes like summarisk fra russisk side, noe som gjør at man ikke kan ha noen dialog med Russland om tematikken. Jeg tror russerne rett og slett ikke begriper hvor ekstremt alvorlig dette er for dem. For hvis det noe vestlige styrker er trent i, er det krigens folkerett, og er det noe som beveger vestlig opinion, så er det nettopp denne type overgrep. Tysklands vending bort fra sin nærmest pasifistiske sikkerhetspolitikk forklares best av dette.
I sum: Russlands utspill har ført et mottrekk som setter landet i sjakk matt politisk, gjennom det militære, økonomiske og politiske virkemiddel. Vesten har ikke vært så samlet rundt NATO siden den kalde krigen. Tyske penger til forsvar er utløst etter en kombinasjon av press og armtwisting fra amerikansk side. Og Nordens forsvar blir enormt styrket med de to nye medlemmene.
Vi har fått demonstrert en hel rekke av uintenderte effekter av krigen. Clausewitz ville vært fornøyd med empirien i dette caset. De politiske effektene Putin vil ha, er blitt de motsatte av intensjonene. Så galt kan det gå. Paradokslogikken er her på strategisk nivå.
Strategisk plan for end state? Et paradoks for vesten
USA med venner sier at krigen skal vinnes i Ukraina, med deres militære hjelp. Sanksjonene svir. Og det finnes ingen politisk prosess hvor Russland er med. Men dette er bare åpningsrunden. For hvis strategisk interaksjon er saken, hva blir Russlands mottrekk?
Militært har Russland nå en fordel av en lavintensitets, langvarig krig. USA med venner har størst fordel av en rask avgjørelse. En rask avgjørelse er ikke sannsynlig. For øyeblikket er det artilleri-utvekslinger og mindre offensiver i sør-øst, uten store avgjørelser. Men spørsmålet om å bryte blokaden i Svartehavet trenger seg på, for korneksporten må komme i gang. USA og allierte har derfor insentiver til å endre krigens gang, også fordi den mister mediaoppmerksomhet og derved politisk støtte hvis dette trekker ut. Biden trenger også seier på hjemmebane ved seier på bortebane. Den amerikanske viljen til å sette krigen på lansespissen er rasjonell – også fordi Biden har lovet at USA ikke skal inn i hengemyrer ute. Russland trenger på sin side minst mulig amerikansk oppmerksomhet og har interesse av en krig som ikke skaper for mye oppmerksomhet, slik situasjonen var fra 2015 frem til 2022. Man har kriget i Donbass og Luhansk i åtte år allerede.
Det er altså all grunn til å intensivere krigføringen fra vestlig side nå. Drar dette ut og blir en lavintensitetskrig igjen, vinner ikke vesten/Ukraina og den internasjonale oppmerksomheten forsvinner. Man kan ende med status quo ante, altså omtrent utgangspunktet – ikke en russisk triumf, men heller ikke en ukrainsk. Et Minsk III med fransk og tysk forhandlingsassistanse kan blir en realitet.
Dette ønsker ikke USA, Ukraina eller allierte i Nord-Europa som Storbritannia. Og denne ledergruppen kan også utnytte en langvarig krig til sin fordel: tid til å trene ukrainere på moderne våpensystemer, se sanksjonene bite kraftig i Russland, holde russerne i sør og øst i krigføring som binder opp styrkene der. Faren for vesten er at den politiske støtten til hele prosjektet forsvinner, for demokratier er ikke kjent for langsiktig planlegging.
Men likevel er det all grunn til å konkludere med at de beste brikkene er i vestens hender nå: Pri I er en kortvarig krig som gir Ukraina militær seier, og derved full politisk rett til å diktere sluttstatus for landet. Går man for å drive ut alle russiske styrker, også fra Krim, vil dette være eksepsjonelt, men mulig dersom det er militær suksess nok til å få dette til. Jo flere sivile som drepes, jo mer infrastruktur som ødelegges, desto mer vil ukrainerne gå for en slik maksimal løsning – for kan man kompromisse etter slik ødeleggelse og slike krigsforbrytelser? Hvis USA vil ha maksimal ukrainsk seier, er det seierherrene som dikterer betingelsene til slutt. Hvorfor da akseptere mindre enn full suverenitet for Ukraina?
Men her et noen ‘snags’: For blir dette mulig, ja, da må selvsagt USA med allierte garantere Ukrainas selvstendighet – og da er det medlemskap i NATO og EU som står på fast track-planen. Og den som må betale for all ødeleggelsen vil til slutt blir oss: «if you break it, you own it», sa general Colin Powell; mens det her er: «The Russians broke it, we own it». Men – og her er nok en strategisk implikasjon: Om vi overtar boet, med alle dets problemer, må vesten selvsagt flytte sine posisjoner fremover og ha eventuell baser, styrker og annet i Ukraina for å sikre at det forblir i den vestlige verden. Dette gir i sin tur russisk tap av sitt store Hinterland. Men vil være et definitivt skritt for vesten og NATO. Med enorme økonomiske byrder for oss, men med et geopolitisk steg av dimensjoner for NATO – og med risiko for oss.
Altså er rask avgjørelse med tydelig seier til Ukraina den beste plan A, og den forsøkes realisert nå. Men plan B, utmattelse over lang tid, kan også fungere for vesten.
Men ønsker vi oss suksess med plan A? Dette er på ingen måte analysert eller konsultert. Clausewitz ville sagt at strategien er slurvete. Det vi har fått servert, er en amerikansk ledelse som har umuliggjort plan B: Biden har snakket om regime-endring i Moskva (‘this man can’t stay in power’) i Polen og gjort det umulig å snakke med en krigsforbryter (som Putin må sies å være). Videre har den amerikanske ledelsen (Biden, Blinken og Austin) alle sagt at krigen skal vinnes i den grad at Russland aldri kan invadere et land igjen.
Dette er plan A, som skissert over. Og dette er å gå meget høyt ut på banen; stipulere en rød linje som for Russland er et bevis for narrativet om at USA er ute etter regime-endring. Dette innebærer også betydelig risiko fordi man har lovet å oppnå en full seier militært, og det må innebære den politiske end-state skissert over: at Ukraina får full suverenitet med rett til å velge vestens vei. Den som må garantere dette blir den samme vesten - USA og allierte.
Ville det ikke vært klokere, tenker jeg Clausewitz ville sagt; å være uklar om den politiske ambisjon? Strategic ambiguity heter det på engelsk, strategisk vaghet. Siden dette ikke er en krig mellom USA og Russland, men assistanse til en stat som er angrepet, er det mye klokere å rolig og stødig fortsette med våpenhjelpen med den samme intensjon, nemlig å vinne krigen – mens man ser an hvordan det hele går. Plan B er en annen mulig slutt enn plan A, med en forhandlet løsning for Ukraina. Og dette skal forbli en krig i Ukraina, ikke en som eskalerer til noe helt annet.
USA kunne nøyd seg med å hjelpe Ukraina uten å si mer om de politiske effekter man vil oppnå med det. For som vi har sett, og som Clausewitz advarte om, er det alltid uintenderte politiske effekter av en krig – og de kan jo også være negative for vesten.
Foto: Skjermdump / Instagram (@nato). "This is a good day, at a critical moment four our security. Finland and Sweden simultaneously handed in their official letters of application to join Nato".
Kronikken er finansiert av Eckbos Legat
