Hva kreves for å vinne i nærkamp?

Alle ytringer i denne artikkelen er mine egne og jeg uttaler meg ikke på vegne av Hærens Våpenskole.

I denne artikkelen vil jeg dykke dypere inn i de tre viktigste komponentene som avgjør hvor godt en soldat vil prestere i en nærkampsituasjon: den mentale kapasiteten, den fysiske kapasiteten og ferdighetsnivået.

Jeg mener at realistisk og riktig type trening er det som best kan gi økt kampkraft på individnivå innenfor de nevnte tre komponentene.

Erfaringer fra moderne krigføring har vist at nærkampfaget fortsatt er høyst relevant. For eksempel gjennomførte United States Military Academy - Center for Enhanced Performance i 2014 en undersøkelse for å avdekke hvor mange soldater i US Army som hadde vært i nærkamp-situasjoner i Irak og Afghanistan. Det viste seg at 216 av de 1226 (19%) infanteri-soldatene som deltok i undersøkelsen hadde vært i nærkampsituasjoner. Det har enda ikke kommet noe data på antall nærkampsituasjoner i Ukraina. Men med tanke på at det er strid i bebyggelse i flere byer samt at det har forekommet strid i undergrunner, blant annet i Mariupol, er det logisk å anta at nærkamp foregår til stadighet. Det er altså grunn til å tro at nærkamp fortsatt er en relevant ferdighet for norske soldater, under operasjoner ute eller hjemme, i fred, krise og krig.

Nærkamp defineres som kamp på kloss hold med alle tilgjengelige midler. Nærkamp bør ikke begrenses til et isolert fag der det kun trenes på matter uten utrustning. Istedenfor må det ses på som grunnleggende stridsteknikk og tilpasses til den konteksten man opererer i eller skal operere i. Uavhengig av omstendigheter forventes det at enhver soldat har evne og vilje til å slåss med alle tilgjengelige midler. Mange tenker på nærkamp som et rent holdningsfag der hovedfokuset er å utvikle mental robusthet eller såkalt «combat mindset», men nærkamp er vel så mye et ferdighetsfag. Og gjennom realistisk ferdighetstrening utvikler man mental robusthet siden dette er en helt sentral del av nærkamptreningens natur.

Mentale kapasiteter

De mentale utfordringene i en nærkampsituasjon er mange og det er derfor vesentlig at soldater har mentale mestringsstrategier for å kunne prestere best mulig. Nærkamp-psykologi er derfor en viktig del av nærkampinstruktør nivå 2-kurset (1). Å oppleve akutt stress i slike situasjoner er normalt og, så lenge det ikke tar overhånd, en viktig støttespiller for å vinne. Den ofte nevnte «fight or flight»-responsen blir gjerne brukt for å forklare denne tilstanden. Det som skjer er at det sympatiske nervesystemet blir aktivert og kroppen forberedes til kamp. Soldaten får hormonindusert pulsøkning, hurtigere respirasjon og dilaterte pupiller. Dette bidrar til bedre blodtilførsel til musklene, bedre oksygenopptak og bedre synsskarphet. Alle prosesser i kroppen som ikke direkte bidrar til overlevelse blir nedprioritert.

Alle disse prosessene er utviklet for å øke overlevelsesevnen vår og de er viktige verktøy for å prestere i stressende situasjoner. Baksiden ved «fight or flight»-responsen er at det kan utløse «freeze» eller handlingslammelse og det kan redusere den enkeltes evne til å tenke rasjonelt og opprettholde situasjonsbevissthet. Hærens Våpenskole har gjennom erfaringsutveksling med den ukrainske hæren lært at cirka halvparten av alle som opplever strid ved fronten for første gang vil oppleve stridsreaksjoner, herunder mange med handlingslammelse. Merk at omtrent 70% av de soldatene det her er snakk om ikke har gjennomført førstegangstjeneste og overgangen er derfor veldig stor. Etter at de har overlevd to-tre trefninger vil de begynne å mestre stridsreaksjonene og lære seg mestringsstrategier for å fungere så godt som mulig til tross for alle prosessene kroppen igangsetter. Dette viser viktigheten av at soldater gjennomgår realistisk utdanning, trening og øving for å være mest mulig effektive den dagen det trengs. All historie viser at kampkraft ikke kan improviseres.

For at soldater skal mestre de mentale utfordringene assosiert med nærkampsituasjoner best mulig bør soldater gjennomføre et solid utdanningsopplegg som utfordrer soldatene på to-sidig trening med progressiv motstand der de gradvis blir eksponert for det å skulle gå inn i en fysisk konfrontasjon. Det handler altså om å bli komfortabel med noe mange synes er svært ukomfortabelt. Etter hvert som ferdighetsnivået blir høyere bør også realismen i treningen økes.

Begrepet å «skru på bryteren» er mye brukt, og med god grunn. For å vinne i nærkamp må soldaten klare å mobilisere den aggresjonen som trengs for å avgjøre kampen. Det er ingen hemmelighet at nærkamp er hardt og brutalt og da må aggresjon og risikovillighet være tilstede. Men vel så viktig er det at soldater evner å «skru av bryteren» på det riktige tidspunktet. Vi må evne å selvregulere. Og denne evnen til selvkontroll er noe som utvikles gjennom erfaring, utdanning, trening og øving.

Fysiske kapasiteter

Fysisk form er en vesentlig faktor i nærkamp. Selv om høyt ferdighetsnivå og sterk viljestyrke kan kompensere for manglende fysikk, er det begrensninger for hvor langt denne kompensasjonen kan strekke seg. Det er en åpenbar fordel å ha en kombinasjon av styrke, utholdenhet og god motorikk. I tillegg kan fysisk forberedelse bidra til mer mentalt overskudd, økt reaksjonsevne og bedre beslutningstaking under press. Dette, i kombinasjon med gode ferdigheter, kan være avgjørende for utfallet av en nærkampsituasjon. Videre kan god fysisk form også bidra til raskere restitusjon etter kraftanstrengelser, noe som gir soldaten mulighet til å være klar for nye utfordringer på kortere tid.

Ferdigheter

Ferdigheter i nærkamp er avgjørende, og minst like viktig som fysisk form og mental styrke. Å mestre nærkampteknikker og ha gjennomgått en grundig nærkamputdanning gir soldaten selvtillit og erfaring. Denne selvtilliten, bygget på solide og anvendbare ferdigheter, kan redusere opplevelsen av stress, noe som kan bidra til at soldaten handler riktigere og raskere enn fienden. Dessuten, uansett en persons fysiske form, vil feil bevegelser eller dårlig teknikk redusere effektiviteten betydelig. I tillegg vil evnen til å lese fiendens bevegelser og forutse deres handlinger – en kompetanse som kommer med erfaring – gi en vesentlig fordel i kampen.

Oberstløytnant (den gang Rittmester) Erik Elden skrev i Forposten i 2014 at alle ledere i strid bør ha erfaring fra en eller annen form for kampsport-sparring. Et av argumentene hans var at sparring, altså to-sidig nærkamptrening, er en øvelse i militær taktikk. I sparring må du tenke og gjøre vurderinger under stress, og du må beslutte og handle hurtig. Gjør du en feil vil du få direkte og smertefull tilbakemelding.

I likhet med taktikk-kompetanse så kommer ikke nærkampferdigheter over natta. Det tar timesvis med trening. For å få anvendbare ferdigheter må det trenes to-sidig og realistisk. Men samtidig skal utdanningen være progressiv og sikkerhetsmessig forsvarlig. Soldater må beherske stående bryting, våpenteknikker, bakkekamp og så videre. Undersøkelsen jeg viste til i innledningen viste at 19% av deltakerne i undersøkelsen hadde vært i nærkampsituasjoner. Det jeg ikke nevnte var at over 70% av disse situasjonene var bryting eller bakkekamp. På andreplass kom våpenteknikker. Disse tallene må vi ta med oss og anvende i utdanningen.

Konklusjon

Til tross for at den moderne slagmarken får stadig større innslag av ny teknologi, er det likevel mye som ikke har endret seg siden første verdenskrig. Nærkamp er fortsatt noe som finner sted i moderne krigføring. For at en soldat skal kunne prestere optimalt i slike intense og utfordrende situasjoner, kreves en tredelt forberedelse: mentale forberedelser, fysiske forberedelser, og ferdighetstrening. Det er en kunst å kombinere disse tre komponentene effektivt, og denne kunsten må vi som soldater beherske.

Vi bør derfor fortsette med å legge vekt på viktigheten av nærkamptrening, hvor den mentale robustheten utvikles sammen med fysiske og tekniske ferdigheter. Dette er ikke bare avgjørende for den enkeltes soldats overlevelse, men også for vår samlede evne til å løse oppdrag og beskytte sivile.

Krigens kjerne er fortsatt mennesket, og den enkeltes evne og vilje til å komme seirende ut av alle tenkelige situasjoner er kjernen i kampkraft. Selv om nærkamp er utfordrende, slitsomt og tidkrevende er det helt essensielt at vi fortsetter å trene på det. Fordi man kan ikke improvisere kampkraft.