Hva kan Forsvaret lære av toppidretten?

Ingenting er bedre enn en solrik skytebane, men den forbereder deg ikke på det som vil møte deg i krig. Grusen på skytebanen er ikke den samme som sanden under føttene i et fremmed land, og luften her hjemme er ikke den samme som luften du puster inn i en kampsituasjon. Hvis det er én ting jeg har lært i krig: Du vil aldri være 100% klar, og du kan alltid være bedre trent. Som alt i livet må du lære å krype før du kan ta grop. Mange glemmer imidlertid å utfordre seg selv underveis. Til tross for parolen «Aldri mer 9. april» mener jeg at det er høy sannsynlighet for at din makker er en papirsoldat og ikke kriger den dagen fienden nok en gang står på norsk jord. I den sammenheng, hva kan Forsvaret lære av toppidretten? Hvordan forbereder du deg til krig som soldat?

Toppidrettsutøvere forbereder seg grundig i årevis før store mesterskap der konkurranser i seg selv brukes som en del av høyintensitetstrening. Av alle treningstimer er disse øktene få, men av stor betydning for trening av teknikk og taktikk med konkurransefart. Med andre ord så betyr dette at skal du bli god i noe, så må du øve på det du skal konkurrere i, du må trene mye og ha høy kvalitet på treningen.1-2 Paradokset for de som er selektert til krig: Du kan ikke prestere i noe med mindre du konkurrerer. Siden ingen plan overlever kontakt med fienden, er det naturlig å stille spørsmål om treningsforberedelsene før avreise. En ting er sikkert: Skarpskyting og rødfis med simulatorvest/sensorer (SAAB) vil aldri erstatte en fiende som skyter for å drepe. En annen lærdom fra toppidretten er å identifisere arbeidskrav, hvor utøveren blir bevisstgjort styrker og svakheter som må forsterkes og forbedres over en lengre planlagt tidsperiode. I min forskning på langrennsutøvere har jeg sammen med mine kollegaer eksempelvis undersøkt «sannheter» i praksisfeltet vitenskapelig ved å utvikle og anvende sensorteknologi utendørs på juniorer til verdensklasse i begge kjønn.3-6 I langrenn kan utøvere og trenere forholde seg til slike funn i «utviklingstrappa i langrenn»7 som er en langsiktig guide i utvikling fra barn til toppidrettsnivå. Hva finnes av tilsvarende verktøy i Forsvaret for de unge som skal forberede seg til opptak og seleksjon, utdanning og tjeneste i skarp avdeling? Soldaten i felt?8

I Forsvaret er frykt noe som skiller operasjoner i utlandet fra treningen her hjemme. Slik frykt kan sjeldent trenes, det må erfares. Det samme gjelder situasjonsforståelse som er en «ferdighet» som gjør soldater i stand til å identifisere, forstå, og forutse hendelser på slagmarken. En forutsetning for å oppnå dette krever at soldaten og avdelingen har trent relevant og nettopp gjort seg erfaringer. Få har skjønt viktigheten av virkelighetsnær trening og læring bedre enn den prøyssiske generalen Carl von Clausewitz (1780-1831) som i «Vom Kriege»9 skrev at krig først og fremst er preget av fare, fysisk anstrengelse, usikkerhet og tilfeldigheter. På slagmarken er all informasjon og antagelser beheftet med usikkerhet. Du kan ikke nøle, du må handle. All trening har forberedt deg på situasjonen, hvor avgjørelsen må tas i løpet av sekunder.

I nyere tid poengterte nettopp Sverre Bratland disse selvopplevde erfaringene da han i «en troppssjefs problemer i krig»(10), reflekterte over treningen i UK i forkant av stridskontakter på kontinentet under den andre verdenskrig, hvor han anbefalte følgende tiltak for å takle stridsfeltets psykiske påkjenninger:

«…konstant fare, sterk og vedvarende støy, synet av drepte og sårede, uregelmessige måltider og søvn, tretthet på grunn av manglende søvn, hyppig situasjonsskifte, hyppige kontraordrer, kummerlige arbeidsforhold (skyttergrop), minimale muligheter til avslapning eller ordentlige hvile på grunn av nødvendigheten av alltid å være beredt til å ta opp strid karakteriserer de omstendigheter under hvilke en troppssjef må utføre sin virksomhet under strid».

Med familiemedlemmer i Kompani Linge, Fallskjermkompaniet, og Hærens jegerskole, samt en oppvekst i Steinkjer som ble utradert av tyske bomber, så står forsvarssaken sterkt for meg. Det merkes i holdninger og ferdigheter i Kongeriket at det kun er få avdelinger som har erfaring fra skarpe operasjoner. Hvordan skal Norge opprettholde standarden nå som mange erfarne slutter? I dagens forsvar mangler en grunnleggende forståelse for frykten for innkommende ild og evnen til å besvare ilden. Hvem har med eksempelvis nok ammunisjon ut på oppdrag og feltspade for å grave seg ned? At mange soldater i Norge i dag enda ikke bruker moderne utrustning og ikke fullt ut behersker virkemåten til sine våpen er en fallitterklæring for de tre grunnverdiene: respekt, ansvar og mot.

For å bruke det mest elementære, skyting, som et eksempel. Av alle timer på «skytebanen», hvor mange av dem har utfordret dagens soldater fysisk og mentalt? Ja, det stilles krav til både treffprosent og tid, men hvor mye av treningen har presset de slik det de møter i en ekte stridskonktakt? Som soldat vet jeg viktigheten av drill og at ferdigheter må bygges stein for stein, men jeg har som toppidrettforsker, som poengtert i starten, sett at utøvere er mye flinkere til å bruke konkurranse som treningsform for å prestere på den store dagen når alt teller. Så hvor mange timer i uken trener soldater avtrekk? Klarer de å skyte tilfredsstillende med begge armer? Sommer som vinter? I dagslys og i mørket? Dette inkluderer skyting med nattoptikk (NVG) og bruk av laserpeker (PEQ). Hvordan presterer de etter mange timer på patrulje, uten mat og lite søvn de siste dagene?

Det som er sikkert, er at soldatene ikke vil prestere like bra som de gjør på en vanlig arbeidsdag i leir. Så, vet de krigens krav? Presterer makker i sliten tilstand? Et viktig spørsmål de bør stille seg selv er: Hva kan de levere som kapasitet? Tillit krever svar. Jeg vil hevde at få soldater i Norge trenes nettopp slik. Neste gang det skal skytes, så kan du og patruljen rangeres i henhold til antall treff, antall relevante observasjoner, forbruk av ammunisjon, og hvor mye av stridsfeltet patruljen kontrollerte på gitte tidspunkter. Patruljen kan også samtidig testes i evnen til å samle inn og forstå informasjon ved å bruke optikk og menneskelige ressurser, samt gjenfortelle ordrer, hendelser på slagmarken, forståelsen av oppdraget fra start til slutt, og egen vurdering av opplevd anstrengelse. Dette stresstester situasjonsforståelsen og den interne kommunikasjon. Denne helhetlige tilnærmingen trener soldaten likt arbeidskrav i krig og ikke kun tunnelsyn på helfiguren. For hva skiller egentlige treningen til profesjonelle soldater fra avdelinger med hovedsakelig vernepliktige i dag? Viktigheten av detaljer og ansvarliggjøring. Det finnes ikke 80% løsninger. Verken under trening, eller oppdragsløsning. Treningsfilosofien "train as you fight» er fin, men «train hard, fight easy» er enda bedre.

Som et svar på hvordan man i større grad kan profesjonalisere unge soldater er eksempelvis MEK4-krigeren (11) kompetansehevende ved at den vektlegger egenskapene aggressiv, hardfør, modig, samarbeidsvillig, selvstendig, og ærekjær under seleksjon, utdanning, trening, og øving noe som gir en mulighet til å bli målt på prestasjon og personlig utvikling. Vi overlevde Afghanistan fordi avdelingen hadde vært gjentatte ganger ute før. Uten min mentor, Emil Johansen, hadde jeg ikke vært i livet i dag. Hvem fyller hans feltstøvler i dag? Det brukne geværs politikk fungerer helt til den dagen det prates russisk, eller kinesisk utenfor stuedøren.

At det nok en gang er fullskala krig i Europa gjør Nordahl Grieg like aktuell i dag som i 1940: «…vi fulgte ikke med i tiden» og «…de beste har nok med å dø». På tide å profesjonalisere Forsvaret og gi soldatene de verktøy og intensiver som trengs for å forsvare oss mot indre og ytre fiender?

Foto: TIC (Forsvaret)