Hva kan Clausewitz fortelle oss om territoriets betydning?

«Krigen er intet annet enn en videreføring av politikken med andre midler» sa Clausewitz – formodentlig hans mest kjente tese, om ikke alltid den best forståtte. Sammen med en annen hyppig sitert setning – «Krig er en voldshandling i den hensikt å tvinge motstanderen til å bøye seg for vår vilje» – utgjør den imidlertid Clausewitz’ mest fundamentale innsikt. Til sammen oppsummerer disse to utsagnene det vi kan kalle krigens tidløse og uforanderlige natur, nemlig et voldelig uttrykk og en politisk hensikt. Krigens karakter, derimot – dens aktører, mål, metoder og midler – er foranderlig. Den skifter avhengig av hva slags formål krigen skal tjene og ut fra sin tids politiske, sosiale, økonomiske, teknologiske og andre forutsetninger.

Har så disse utsagnene noen funksjon i dag, eller er de tatt opp i vår bevissthet og internalisert på en måte som gjør at alle våre resonnementer rundt krig og konflikt automatisk ivaretar denne innsikten? Denne artikkelens utgangspunkt er at kanskje nettopp fordi disse setningene er gjentatt nærmest til kjedsommelighet i en rekke sammenhenger, har vi lett for å tro at de ikke lenger rommer noen erkjennelse vi ikke for lengst har tatt inn over oss. Det er antagelig en feilslutning. Eksemplet som er valgt for å belyse feilen er hvordan vi med denne forståelsen i mente bør tenke rundt betydningen av territorium og territoriell kontroll – ganske særlig i vår tid og i Norges situasjon.

Den direkte foranledning til dette valget er dagens sterke søkelys på territoriet i forsvarstenkningen både politisk og militært. Det kan nettopp skyldes at vi ikke har tatt inn over oss at den type krig vi ser som styrende for utformingen av Forsvaret har endret karakter etter den kalde krigens slutt. Der vi i hele etterkrigstiden så for oss muligheten for en ny total krig hvor det ville stå om vår nasjonale eksistens, dreier det seg i dag om mer begrenset bruk av makt for begrensede politiske formål, hva enten vi snakker om asymmetriske eller inter-statlige konflikter. Det får også en konsekvens for territoriets plass og rolle.

Det er for å få et bedre analytisk grep på denne konsekvensen at vi må tilbake til den Clausewitz’ke grunnsetning om at krigens hensikt og vesen er politisk – at det alltid dreier seg om å påvirke politiske forhold på en eller annen måte. Forsker Iver Johansen ved Forsvarets forskningsinstitutt har i det pågående arbeidet med å revidere de scenarioklassene forsvarsplanleggingen bygger på minnet nettopp om at objektet for all bruk av militærmakt er motstanderens politiske vilje eller autonomi.[1] Basis for denne autonomien og det som konstituerer motstanderen som aktør er et befolket territorium hvor han utøver suverenitet. Målet kan imidlertid være alle grader av påvirkning av suvereniteten, fra fullstendig eliminering til en påtvunget, forholdsmessig endring – forholdsmessig i den forstand at det er sammenheng mellom maktbruken og endringens art og omfang. Lawrence Freedman opererer i den sammenheng med tre nivåer av påvirkning; control, coercion og consent.[2] ‘Control’ representerer altså den fullstendige eliminering av motpartens autonomi eller suverenitet med makt, mens ‘consent’ representerer det motsatte ytterpunkt – motpartens samtykke uten motstand. ‘Coercion’ er dermed hele det mellomliggende register av militært press eller maktbruk for å påtvinge motstanderen begrensninger i den politiske handlefrihet eller autonomi.

Territoriets strategiske betydning

Territoriets strategiske betydning og rolle i en konflikt er dermed ikke en egen, uavhengig størrelse, og det alle kriger og konflikter dreier seg om, slik vi intuitivt har lett for å tro. Territoriets betydning er en funksjon av hvor viktig det er for realiseringen av det som søkes oppnådd politisk. Da eksempelvis Saddam Hussein i 1990 ønsket å gjøre Kuwait til en irakisk provins fulgte det åpenbart direkte av den politiske ambisjonen at han fysisk måtte innta og okkupere hele landet, slik han innledningsvis gjorde. Det er likevel ikke slik at behovet for territoriell kontroll bare følger av de mest totale politiske målene. NATO måtte i 1999 besette Kosovo med bakkestyrker, ikke fordi alliansen ønsket å underlegge seg provinsen, men fordi det var nødvendig for å hindre at serbere og albanere slo hverandre i hjel. Det er med andre ord et paradoks at NATO måtte bruke bakkestyrker for å kontrollere dem vi i utgangspunktet sympatiserte med, like mye som dem vi opprinnelig kjempet mot. Merk imidlertid at de serbiske styrkene i Kosovo ble fordrevet med luftmakt alene, det krevde ikke innsats av styrker på bakken og fysisk gjenerobring av territoriet.

Av dette følger altså at behovet for territoriell kontroll for det første ikke er en absolutt betingelse for å fordrive motstanderen fra et område han har besatt. Behovet har for det andre heller ikke noe direkte med konfliktens intensitetsnivå å gjøre og det kan for det tredje like gjerne følge av behovet for å beskytte en befolkning som for å kontrollere eller undertrykke den. Alt dette bryter med den folkelige og intuitive oppfatning av at erobring av et visst territorium og dets befolkning er både målet og forutsetningen for all krigføring. Besettelse av hele eller deler av motstanderens territorium som militært mål – permanent eller midlertidig – er kun en forutsetning hvis den politiske hensikt krever en slik fysisk, territoriell kontroll. For alle andre krigsmål fungerer territoriet bare som en arena for en voldsbruk med en annen politisk hensikt.

Trusselvurdering og scenarioer

Hvilken konsekvens har så denne innsikten for dagens norske forsvar? Ser vi på den scenarioporteføljen som jeg akkurat henviste til, er det i første rekke tre typer eller klasser av scenarioer vi i dag oppfatter som de mest alvorlige og derfor styrende for Forsvarets utforming. Disse kaller vi henholdsvis tvangsdiplomati, begrenset angrep og strategisk overfall, og den politiske konteksten er selvfølgelig en konflikt mellom Norge og Russland i en eller annen form.

Tvangsdiplomati vil i praksis si russisk bruk eller utilslørt trussel om bruk av makt for å fremtvinge en bestemt politisk reaksjon, der maktbruken speiler alvoret og omfanget av de kravene som ønskes innfridd. Et begrenset angrep kan vi tenke oss som en sekvens av flere avsluttede militære enkeltoperasjoner i alle domener – fly- og missilangrep, raid med sjø- eller luftlandsatte styrker, spesialstyrkeoperasjoner eller lignende. Igjen vil hensikten være å fremtvinge endringer i norsk politikk på et bestemt område, eller aksept for helt konkrete krav. Strategisk overfall ser vi derimot bare som aktuelt i forbindelse med en mer omfattende russisk-vestlig konflikt der Norge trekkes inn. Et slikt overfall vil dreie seg om midlertidig russisk besettelse av norsk område, mest sannsynlig i Finnmark, for å beskytte egne baser eller oppnå en annen strategisk fordel.

Det vi imidlertid skal merke oss er at vi uansett ikke klarer å sannsynliggjøre en russisk territoriell ambisjon i Norge som er mer enn midlertidig, og vi klarer heller ikke å se at en slik ambisjon kan strekke seg lenger enn til å omfatte det tidligere Finnmark fylke. Denne begrensningen i territoriell ambisjon følger som en logisk konsekvens av både angriperens politiske motiv, hans strategiske interesser og hans militære kapasitet. Det som likevel ikke kan utelukkes er at han foretar en slik midlertidig besettelse av et begrenset norsk område og så stiller politiske krav som betingelse for å trekke seg tilbake igjen. I så fall spiller med andre ord territoriet en rolle, ikke bare som arena, men også som forhandlingskort. Men heller ikke i et slikt tilfelle representerer det krigens hensikt og objekt i seg selv.

Så må vi selvsagt også regne med mer sammensatte eller «hybride» trusler andre steder i landet rettet mot å svekke beredskap og motstandsevne. Men da snakker vi åpenbart ikke om en form for krigføring hvor territoriell kontroll er en faktor, og i realiteten ikke om konvensjonelle militære operasjoner med regulære styrker i det hele tatt. Følgelig snakker vi heller ikke om noe som vil ha en styrende innflytelse på operasjonskonsepter og organisasjon i Forsvarets spisse ende.

Konsekvenser for det norske forsvaret

Hvilke slutninger med hensyn til det norske forsvarets rasjonale og ambisjon må vi nå trekke som den logiske konklusjon av denne trusselvurderingen og disse scenarioene? For det første rokker de ikke ved den mest grunnleggende av alle sider ved vår strategiske og geopolitiske stilling, nemlig vår allianseavhengighet. Det vil si at også det norske forsvarets primære rolle og strategiske funksjon er av politisk karakter – nemlig å utløse en beslutning hos våre allierte om å komme Norge til unnsetning. Så lenge Russland ikke lenger kan vinne en konvensjonell krig i Europa som trekker i langdrag, vil dette være den strategiske game-changer også sett fra russisk side.

Det norske forsvaret er imidlertid ikke noe annet eller noe mer enn et knippe av taktiske kapasiteter av alle forsvarsgrener. Hvis vi skal greie å utløse politiske beslutninger på aller øverste nivå hos våre allierte med bare en håndfull fly, fartøyer og hæravdelinger til rådighet, forutsetter det noe mer kreativt enn bare å forsøke å møte angrepet fullstendig symmetrisk og head-on der det kommer. Da må denne meget begrensede taktiske ressursen brukes på en måte som gir strategisk uttelling – det må skapes en synergieffekt som gjør at den strategiske virkningen er større enn summen av sine taktiske enkeltbidrag.

Rent konkret innebærer det at vi må kunne gjøre vår situasjon til et spørsmål om NATOs og våre viktigste alliertes politiske og militære troverdighet. Det betyr at vi når konflikten bryter ut umiddelbart må kunne skape en situasjon som utvetydig tilfredsstiller alliansens artikkel 5 om kollektivt forsvar, og deretter vedlikeholde den tilstanden til våre allierte har tatt beslutningen og er på vei. At angriperen innledningsvis vil kunne ta kontroll over deler av norsk område kan vi nøkternt sett ikke hindre. Og permanent gjenoppretting av alt norsk territoriums integritet er likeledes noe bare våre allierte vil kunne greie, med bidrag fra det vi måtte ha igjen av styrker. Men det forutsetter et norsk operasjonskonsept som innebærer at angriperen ikke oppnår et fait accompli – at vi ikke går på et raskt og spektakulært nederlag som endrer den strategiske og politiske situasjonen til angriperens fordel før våre allierte rekker å involvere seg.

Feilslutninger om territoriets betydning

Det betyr med andre ord at også det norske forsvarets strategiske rasjonale består i å skape og vedlikeholde en politisk effekt, ikke en territoriell. Vi skal utløse en politisk beslutning hos våre allierte, en effekt som hverken logisk eller empirisk har en territoriell forutsetning. Da er det desto mer bekymringsfullt at vi i den senere tid har opplevd at det motsatte synes å være en utbredt oppfatning, helt opp i deler av Forsvarets politiske og militære ledelse. Blant annet uttalte den nylig avgåtte forsvarsminister ved en anledning at «hele landet skal forsvares, fra grensen og tilbake» og viste til gjenopprettelsen av Finnmark landforsvar med en liten bataljon på Porsangmoen som uttrykk for en slik ambisjon. Senere har andre politikere gitt uttrykk for det samme. For å sitere en av dem i en nettdebatt under valgkampen vil ingen regjering kunne gå inn for noe annet enn at «hele landet skal forsvares», der «forsvare» åpenbart betød «å holde med bakkestyrker».  Samme prinsipielle vekt på å holde territorium, om ikke i like ekstrem grad, er reflektert i det mekaniserte operasjonskonseptet som Hæren legger til grunn for utviklingen av Brigade Nord.

Nå kan man selvfølgelig minne om at å forsvare Finnmark fra grensen og tilbake med utgangspunkt i en bataljon på Porsangmoen er som å møte et angrep over Svinesund med en bataljon gruppert et sted i Valdres, men la gå med det. Det mest bekymringsfulle er at en statsråd – formodentlig i den hensikt å slå et slag for regjeringens politikk hos Finnmarks befolkning – sier noe som målt med profesjonelle militære mål er fullstendig meningsløst. Basert på våre egne vurderinger av forholdet mellom tid, rom, egne styrker til rådighet og angriperens styrke og handlefrihet i Finnmark er en slik ambisjon en fysisk umulighet. I så fall snakker vi om å holde en teig som er ca 500 km dyp og snaut 200 km bred i fronten med en liten brigade som ikke er forutsatt å kunne holde et område som er større enn en liten brøkdel dette, selv i gunstigste fall. Og det måtte de attpå til kunne fortsette med like lenge som det vil ta å få allierte styrker landsatt i Finnmark, som nøkternt vurdert vil dreie seg om mange uker – uten å risikere store tap og gå på det spektakulære nederlaget som ville endre det politiske bildet.  Man kunne med andre ord like gjerne be brigaden gå på vannet eller løfte seg selv etter håret.

Dersom våre politikere fortsatt ønsker å kunne si med patos ved de store anledninger at «hele landet skal forsvares», må utsagnet derfor gis et annet innhold. Som at det endelige målet for enhver forsvarskamp og de etterfølgende forhandlinger aldri vil kunne være noe annet for norske myndigheter enn gjenetablering av den hele og fulle integritet av norsk territorium. Som strategi i en innledende fase av en konflikt og som et pålegg som skal følges slavisk i operativ forsvarsplanlegging er en slik formulering derimot like ulogisk som den er urealistisk.

Det urealistiske er imidlertid ikke hovedsaken ved denne anledning. Hovedsaken er det ulogiske; det Clausewitz antagelig hadde funnet det nødvendig å minne oss om, hadde han vært til stede – nemlig at hele resonnementet er forfeilet i utgangspunktet. Det utsatte området vi snakker om er ikke annet enn en arena for en krig som dreier seg om norsk politisk suverenitet – det er ikke krigens og forsvarets objekt i seg selv. Vi forsvarer ikke Finnmark per se, vi forsvarer norske interesser og norsk politisk autonomi – i Finnmark. Nøkkelen til å løse det strategiske problem er å vedlikeholde krigstilstanden og derfor opprettholde presset på våre allierte på en måte som tillater oss å økonomisere med våre fåtallige styrker. Da kan vi ikke innlate oss på en symmetrisk strid mot en overlegen angriper for å holde territorium – en type strid som påfører oss tap vi ikke kan bære, og som derfor fører til at krigstilstanden opphører. I stedet er det en nødvendig – men også tilstrekkelig – forutsetning, at vi evner å påføre angriperen tap og vedlikeholde en viss slik evne så lenge han oppholder seg på norsk område.

En territorielt fiksert forestilling om forsvar er med andre ord gal nok som politisk og strategisk analyse av Forsvarets rasjonale. Men tolket bokstavelig fører den i tillegg til en forenklet og enøyd territoriell fokusering også operasjonelt og taktisk. I stedet for å se etter hvilke taktiske og operasjonelle målsettinger som vil understøtte det egentlige strategiske mål – å utløse artikkel 5 – graviterer oppmerksomheten bevisst eller ubevisst rett ned på oppdragsformuleringer av typen «hold», «sikre», «sink» eller «ta», som ikke har noe med den ønskede strategiske effekten å gjøre. Man setter kort sagt et bevisstløst likhetstegn mellom forsvar i ordets strategiske og sikkerhetspolitiske betydning, og forsvarsstrid med bakkestyrker i taktisk betydning. Dette i motsetning til å se at vårt egentlige forsvarsproblem er hvordan vi innenfor rammen av de ressurser som står til rådighet kan utløse artikkel 5; det vil si skape en politiskeffekt som svar på et angrep på vår politiske autonomi ved å maksimere evnen til å involvere våre allierte. Clausewitz sammenligner i en av sine mange analogier krig med en duell. Her er det fristende å følge hans eksempel og sammenligne den med en boksekamp. Ved ensidig å konsentrere oss om å holde territorium opphøyer vi ringen til det kampen dreier seg om, og glemmer at det vi egentlig ønsker er å påvirke noen av de viktigste tilskuerne til å blande seg inn.

Konklusjon

Mitt utgangspunkt var at «Krigen er intet annet enn en videreføring av politikken med andre midler» - den mest siterte av alle Clausewitz’ teser. Man skulle kanskje tro at denne sannheten er innlysende i en grad som gjør det helt overflødig å minne om den, men slik er det altså ikke. Fortsatt er de gjengse forestillinger i befolkningen, i det politiske miljø og langt inn i Forsvarets egne rekker preget av en forestilling om territorielt herredømme som all krigs egentlige mål og mening; løsrevet fra dens grunnleggende vesen og dermed fra kjernespørsmålet: Hvorfor – i hvilken politiske hensikt?

Det skyldes ikke bare at disse forestillingene er etablert i kjølvannet av en eksistensiell krig og fem års okkupasjon for bare 2-3 generasjoner siden, etterfulgt av 40 år med trussel om en ny slik krig hengende over hodet. I småstaten Norge har praktisk talt alltid krig vært knyttet til fremmede makters ambisjoner om å forsyne seg med større eller mindre deler av norsk område, og disse krigene har så godt som alltid endt med landavståelser – Båhuslen, Jämtland, Herjedalen og Trøndelag. Trøndelag fikk vi tilbake, men også den gang, i 1660, krevde det stormaktenes inngripen. I 1940 ble vi redusert fra selvstendig stat til et rent lydrike under fremmed okkupasjon. Det bildet som noen hundre år med denne erfaringen har skapt og som trer frem i nasjonens kollektive bevissthet når spørsmålet om krig eller forsvar dukker opp i samfunnsdebatten er derfor soldaten med gevær i sin forsvarsstilling, avventende det fiendtlige angrep.

Gitt våre historiske og andre forutsetninger er dette en assosiasjon som er forståelig. Men den er like fullt gal fordi den innebærer en generalisering på sviktende grunnlag av en begrenset historisk erfaring. Legger vi så til at nasjonalt forsvar av territoriet tidvis opphøyes til noe nesten sakralt og et mål i seg selv av enkelte, er grunnen lagt for monumentale feilslutninger. Krigen i vår tid har nok en gang vist seg som «en sann kameleon» for å bruke en annen av Clausewitz’ fargerike lignelser: Den har endret sin karakter ved å tilpasse det voldelige uttrykk til den politiske hensikt i tråd med vår tids forutsetninger. Permanent territoriell ekspansjon som krigens politiske mål og hensikt har i atomvåpnenes og globaliseringens tidsalder måttet vike plassen for mer begrensede mål, metoder og midler. Det gjør at vi må tilpasse vår oppfatning av territoriets strategiske betydning tilsvarende.

Å forstå de moderne konfliktscenarioenes politiske karakter, og oppløse bindingen mellom forsvar i strategisk betydning og territoriell forsvarsstrid med bakkestyrker i taktisk betydning er vår tids kanskje største konseptuelle, politiske og folkepedagogiske utfordring for å sikre en rasjonell utvikling av Forsvaret. Ikke minst må sentrale forsvarspolitikere bringes til å erkjenne at så forenklede og folkelige forestillinger om forsvar kan få alvorlige konsekvenser både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Skal vi forsvare Norge og norske interesser i strategisk forstand, nytter det ikke å skulle holde alt norsk territorium i taktisk forstand – hele tiden. Prøver vi det, forsvarer vi ingenting – hverken i den strategiske eller taktiske betydning av ordet forsvar.

[1] Johansen, Iver (2021), Scenarioklasser for forsvarsplanlegging – Revisjon av FFIs scenariogrunnlag; FFI-rapport 21/01788; (Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt)

[2] Lawrence Freedman, ed., Strategic Coercion: Concepts and Cases (New York: Oxford University Press, 1998), s. 16.

Foto: Forsvaret/Senior Airman Colin Hollowell
Det amerikanske B-1 flyet som er en del av Bomber Task Force (BTF) Europe