Støvet er i ferd med å legge seg etter utdanningsreformen. De personellmessige nedtrekk er tatt, organisasjonen er endret, de økonomiske realiteter forstått. FHS/Luftkrigsskolen skal nå utvikle kunnskap og levere utdanning i kjølvannet av to store reformer som utdanningsmessig henger sammen: (i) ny militær ordning (OMT), og (ii) utdanningsreformen. Men idégrunnlaget for den nye militære utdanningen ble aldri tilstrekkelig diskutert. Hva skal offiserens og spesialistens rolle, myndighet og ansvar være i fremtiden? Hvilken kompetanse skal de ha? Et slikt idégrunnlag er komplekst og består av en rekke ulike komponenter. Den kanskje viktigste grunnleggende diskusjonen fremover knytter seg til at utdanningen skal være profesjonsnær. Hva betyr det egentlig at utdanningen skal være profesjonsnær, og hvilke implikasjoner har det?
Det fine med utdanningsreformen er at de ulike utdanningsinstitusjonene samarbeider mye mer nå enn før. Det var på høy tid. Med økt samarbeid kommer behovet for å avstemme utsyn, prioriteringer og perspektiver. Reformen har avdekket og løftet frem mangelen på et felles idégrunnlag som gir føringer for utdanningens målsetting, virkemidler, og pedagogiske tilnærming. Det er på tide å begynne å diskutere dette grundigere nå fordi det har direkte konsekvenser for kunnskapssyn, pedagogikk, faglige prioriteringer og forvaltning av knappere ressurser. Det får avgjørende betydning for den kompetanse vi tilfører elevene våre.
Jeg satt nokså sentralt i arbeidet med utdanningsreformen og kan ganske enkelt slå fast at ingen involvert i reformen, forsvarsstab eller departement hadde et klart bilde av hva den «nye» offiseren skulle være etter OMT, eller forholdet mellom offiserer og spesialister. Det eneste en kunne forholde seg til var tabloide «overskrifter» som at offiserer skal ha mindre dybdekompetanse og mer ‘militær breddekompetanse og ledelse’,[1] etc. Vi utviklet med andre ord det nye militære utdanningssystemet uten at dette på noen måte var avklart eller omforent. Parallelt med ferdigstillelsen av reformen høsten 2017 startet derfor et arbeid i Luftforsvaret for å skape større klarhet knyttet til dette – et arbeid som fortsatt pågår. Den sentrale diskusjonen knyttet til hva offiseren skal være i fremtiden, og hva som derfor må legges til grunn for Forsvarets utdanningssystem, er etter mitt syn dikotomien knyttet til at offisersutdanningen på den ene siden skal bli mer profesjonsnær, og på den andre siden skal offiseren i fremtiden ha mindre dybdekompetanse. Etter mitt syn er det nettopp perspektivene på profesjonsnærhet som – avhengig av hvordan en definerer begrepet – i størst grad skiller perspektivene eksternt mellom Luftforsvaret og nye FHS, så vel som utdanningsinstitusjonene internti nye FHS.
Utdanningsreformen fikk en rekke ulike overordnede føringer. Iverksettingsbrevet (s.44-45) poengterte at ‘Utgangspunktet for all utdanning er Forsvarets behov og den militære profesjon’, og at ‘Reformen skal særlig prioritere militær kjernekompetanse’.[2] Forsvarets kjernekompetanse er definert i LTP, og beskrives som ‘evnen til å kunne planlegge, lede og gjennomføre militære operasjoner’.[3] En av mange føringer synes derfor å være at Forsvarets utdanningsinstitusjoner skal være profesjonsnær og ivareta nettopp denne kjernekompetansen. Men, hva betyr det egentlig?
Jeg har erfart at det betyr ulike ting for ulike aktører. Dels på grunn av god gammeldags maktkamp med ulike mer eller mindre skjulte agendaer, dels fordi det eksisterer svært ulike kulturer knyttet til synet på hvilken kompetanse som er viktig, og dels fordi kunnskap om utdanning i seg selv ofte oppleves som en mangelvare. Det bidrar til at vi for ofte snakker forbi hverandre, og hvor en i en hektisk hverdag sjelden har tid til å sette seg ned og diskutere de mer grunnleggende og varige faktorene (idégrunnlaget) som må ligge til grunn for kompetanseutvikling.
På den ene siden erfarte jeg dialogen med Luftforsvarets prosesseier våren 2017 (da reformen stormet som mest) som forstemmende ensidig opptatt av hvordan vi kunne redusere utdanningen til pilotene ved å få akkreditert mest mulig av fagutdanningen i USA, samt et kontinuerlig og like forstemmende fokus på å få mer fagutdanning inn i den allerede reduserte tiden ved Luftkrigsskolen. Vi fikk aldri en mer fremsynt og dynamisk dialog rundt hva offiseren skal være i fremtiden, eller hvilken kompetanse vi i fremtiden hadde behov for. Erfaringene fra sykepleierhøgskolen og politihøgskolen ble kontinuerlig trukket frem som inspirasjon for å kutte kostnader og få en mer effektiv praksis-orientert utdanning, uten at det på noe tidspunkt ble tilkjennegitt noen kunnskapsanalyse eller idégrunnlag som lå til grunn for et slikt syn (ut over kortere utdanningstid for pilotene, og antatt økonomisk besparelse på kort sikt). Selv om denne dialogen endret seg markant når Sjef Luftforsvaret involverte seg personlig i juni 2017, ligger det etter min oppfatning en dypere og mer kulturelt betinget oppfattelse i deler av Luftforsvaret til grunn for den initielle dialogen – perspektiver som fortsatt eksisterer og trekkes frem i uformelle dialoger. For denne fløyen i diskusjonen synes profesjonsnærhet å bety mer «praksis» i betydning å få mer praktisk fagutdanning inn i utdanningen (GOU), uten at begrepene «profesjonsnærhet» eller «praksis» diskuteres nærmere. Samtidig synes det å ligge et interessant bedriftskulturell paradoks til grunn også, knyttet til at selv om flygerne i hovedsak bekler de fleste sentrale lederstillingene i Luftforsvaret, så trenger de mindre utdanning innen lederskap og luftmakt enn andre offiserer – et syn eller kuriositet som ikke synes å eksistere for noen bransjer hverken i Hæren eller Sjøforsvaret (eller for den saks skyld i det mest innflytelsesrike luftforsvaret i verden: US Air Force). Å få akkreditert mer fagutdanning som en del av ny GOU, kombinert med redusert utdanning for flygerne, synes derfor å være et mål, et mål som tilsynelatende er knyttet til den økonomiske «gevinstrealiseringen» dette innebærer.
På den andre fløyen ligger de krefter i utdanningssystemet som i mindre grad anerkjenner «praksis» innen nivådannende utdanning av offiserer. Denne fløyen har ofte noe mer begrenset erfaring med profesjonen. De har følgelig et litt annet syn på hva som er nærhet til denne, blant annet med den konsekvens at forståelse for militære operasjoner eller militært lederskap har noe begrenset fotfeste. Utdanning for disse kreftene synes å knytte seg mer til erfaringene en selv har hatt med utdanning, som gjerne har vært studier ved sivile utdanningsinstitusjoner. Begrenset undervisning, forelesningssaler, stor grad av selvstudium, teoretisk kunnskap – som tenker fremtidig nivådannende utdanning i retning av det en i England og USA kaller «strategic studies»/«military studies». Denne fløyen kan tidvis snakke litt nedsettende om praksis, mener praksis hører inn under ikke-akkreditert fag- og funksjonsutdanning, og argumentere for at offiserene trenger å tenke/skrive mer/bedre, og at sikkerhetspolitikk og internasjonale studier er like profesjonsnært for offiserer som praksis eller militære operasjoner.
Etter mitt syn er begge disse ytterpunktene like feil i en viktig diskusjon om fremtidens utdanningssystem. Det er ikke slik at profesjonsnærhet i hovedsak knytter seg til hverken teori eller praksis. Både teori og praksis kan være profesjonsnært – eller ikke. Teoretisk kunnskap om politikk, strategi, historie, organisasjonsteori, psykologi skal og må være profesjonsnært. For meg er det imidlertid viktig å formidle at teoretisk kunnskap alene ikke ivaretar behovet fremtidens offiserer trenger for å kunne planlegge, lede og gjennomføre luftoperasjoner i praksis. Like lite som praksis alene ikke tar inn over seg den kunnskap som er utviklet over tid knyttet til de fenomen vi i praksis øver på. Er det ikke en riktig balansert kombinasjon av teori og praksis som gir forståelse, innsikt og kompetanse? Og, hva legger vi egentlig i begrepene «teori» og «praksis»?
Diskusjonen blir også for overflatisk om vi nøyer oss med tabloide overordnede referanser som at militær kjernekompetanse er evnen til å kunne planlegge, lede og gjennomføre militære operasjoner. Det er klart vi må det, men hva betyr det egentlig? Dette må operasjonaliseres mye mer for å gi substans, mening og retning.
Etter mitt syn skal fagskolene sørge for at offiserene gjør tingene riktig. Nivådannende utdanning skal i større grad sørge for at offiserene gjør de riktige tingene. Vi skal ikke lære dem hva de skal tenke, men hvordan en tenker. Evnen til kritisk tenkning blir sentralt. Offiserene må kunne sette maktanvendelsen inn i en sammenheng. De må forstå maktanvendelse, militærmaktens dynamikk, dens muligheter og dens begrensninger. De må tilføres kompetanse til å foreta kritisk refleksjon rundt anvendelsen av luftmakt/luftmilitære operasjoner. De må tilføres kompetanse slik at de kan se sin respektive fagkompetanse (bransjer) og lederskap i et helhetsperspektiv/systemperspektiv (taktisk-, operasjonelt-, militærstrategisk-, og politisk). De må tilføres kunnskap til å forstå den historie, kultur og tradisjon som preger den våpengren de skal operere i- og utøve ledelse innen. De må evne å forstå det etiske og folkerettslige grunnlag for- og konsekvenser av de beslutninger som tas. De må settes i stand til å se den komplekse betydningen av fysisk kapasitet for oppdragsløsning, og de må ha en skriftlig og språklig (norsk og engelsk) fremstillingsevne som fremmer tempo i beslutningssløyfene, og bidrar til innflytelse i fellesoperative og internasjonale sammenhenger. Vi må tilstrebe å ha nasjonens beste forelesere innen disse temaene.
Men det er ikke nok. Mener vi alvor med dette, må vi skape ytterligere pedagogiske arenaer hvor offiserene kan videreutvikle kunnskap til praktisk anvendelse. Yngre elever har økt behov for nettopp dette. Forelesningssalen esler deg ikke for å fly om natten i skikkelig dårlig norsk vintervær, løse force protection-oppdrag utenfor leir i Afghanistan, operere fra en tilnærmet «bare base» i Mali, eller ta liv. Vi må skape praktiske arenaer hvor unge mennesker får kjenne på stress, hvor de får prøve å utvikle seg selv og sitt lederskap, hvor de må fatte beslutninger i omgivelser som for dem oppleves autentiske og krevende. Vi skal levere kompetent undervisning i krigens folkerett og/eller etikk & ledelse, men dersom vi mener alvor med at krigens folkerett og etikk/ledelse er viktig, så må de internalisere kunnskapen. De må forstå den, ta den inn over seg, og integrere det i beslutninger og perspektiv når det stormer i lederrollen. Praksis for meg er et fundamentalt pedagogisk virkemiddel som strekker seg langt ut over fag- og funksjonsutdanning. Praksis for meg her på Luftkrigsskolen handler om å samle noen av nasjonens dyktigste mennesker på luftmakt og luftmilitær ledelse som fagpersoner og veiledere, lage praktiske arenaer hvor de som utvikler og de som skal utvikles tar med sin kunnskap fra klasserommet og omsetter den til praktisk forståelig kunnskap som gjør oss bedre i stand til å drive militære operasjoner. Det er profesjonsnærhet for meg.[4]
Det ville imidlertid vært spennende å høre andre perspektiver på begrepet profesjonsnærhet. Det hadde vært spennende å få Luftforsvaret til å si noe om hva delegger i profesjonsnærhet, praksis, skillet mellom fagutdanning og GOU, og hvilken kompetanse offiseren skal ha i fremtiden. Kanskje bør vi invitere sykepleierhøgskolen og politihøyskolen for å se om vi kan lære noe av dem, eller om de kunne lære noe av oss? Eller, kanskje ville det vært mer naturlig å sammenlikne offisersutdanning med medisinstudiet, og at sykepleierutdanningen kan være mer relevant for utdanningen av spesialister? Det ville vært faglig utviklende for FHS som utdanningsinstitusjon å ha en konferanse hvor vi diskuterer nettopp profesjonsnærhet, kombinasjonen av teori og praksis (og hva vi legger i begrepene) og hvordan vi skal operasjonalisere forsvarets kjernekompetanse og skape offiserer med den kompetanse de i fremtiden trenger.
Foto: Kadetter på LKSK (Julia Kalvik / Forsvaret)
Denne artikkelen er også publisert i Jet Set Høst 2018
[1]For eksempel: ‘Offiserene er fremdeles avhengige av å ha en viss grad av spesialisert fagkompetanse, men skal i fremtiden i større grad representere militær breddekompetanse og ledelse. Utdanningen av offiserer må også endres som følge av nye roller. Offiser og spesialist skal utfylle hverandre, arbeide komplementært og ikke dublere i rolle og oppgave’. Prop. 151 S (2015–2016) – Kampkraft og bærekraft (LTP), s. 92.
[2] Kampkraft og bærekraft – Iverksettingsbrev til forsvarssektoren for langtidsperioden 2017–2020, datert 1. februar 2017 (IVB), s.44-45.
[3] Prop. 151 S (2015–2016) – Kampkraft og bærekraft (LTP), s. 95.
[4] I dette bildet ligger behovet for målrettet «refleksjon». At det settes av tid, energi og skapes kvalitet i evnen til å reflektere over teori og praksis (kollektivt, gruppevis, individuelt). Luftkrigsskolen har lenge forfektet viktigheten av «triaden» teori, praksis, refleksjon, hvor sistnevnte har fått økt oppmerksomhet og viktighet de siste ca. 10 årene.
