Når kunnskap om krigens regler er på vikende front, må Forsvaret prioritere opplæring i krigens folkerett.
Militære ledere er ansvarlige for å løse oppdrag i krig, uten å begå krigsforbrytelser. Ansvaret gjelder både gjerninger og unnlatelser, og det forsvinner ikke selv om man snur ryggen til. Det betyr at militære ledere kan måtte svare for blant annet manglende kunnskap. I det følgende introduseres derfor krigens folkerett, og hvorfor opplæring i dette regelverket må prioriteres.
Krig er organisert bruk av vold for å oppnå politiske målsetninger. Det er ikke anarki. Verdenssamfunnet har pålagt seg selv å følge regler også i krig. Det er disse reglene som gjør at soldater ikke straffeforfølges for å ha skutt på motstandere, og hindrer uskyldige sivile fra å være legitime mål. Krig er fremdeles elendighet, men det hadde vært verre uten reglene. Disse reglene er krigens folkerett.
Krigens folkerett presenteres ofte som noe statisk. Det er feil. Det er et levende regelverk som er utviklet sammen med militære for å anvendes i praksis, på slagmarken. Krigens folkerett skal balansere militære hensyn med humanitære imperativ. Det er et regelverk for praktikere, ikke for jurister. Hensikten er å gi noen retningslinjer for å kunne beholde et minimum av humanitet i møte med krigens realiteter.
Krigens folkerett er basert på to premisser: At personer som ikke deltar - eller ikke lenger deltar - i stridighetene skal beskyttes, og at det finnes grenser for hva som er tillatte midler og metoder i krig. Av dette følger det fire grunnleggende prinsipper: Distinksjon, humanitet, militær nødvendighet og proporsjonalitet.
Distinksjon betyr at partene i en krig må skille mellom militære mål og sivile gjenstander og personer. Krig er et forhold mellom politiske enheter, ikke mellom individer. Formålet med krig er å nedkjempe motstanderen, ikke utryddelse. Av dette følger det at det eneste legitime målet er å svekke motstanderens militære styrke. Militære mål er derfor lovlige å angripe, mens sivilbefolkningen skal beskyttes. Det betyr blant annet at våpen og krigføringsmetoder som ikke skiller mellom disse, er ulovlige. Det betyr også at de krigførende partene har et ansvar for å beskytte sivilbefolkningen mot konsekvensene av krigføringen, og holde militære og sivile adskilt fra hverandre. Gjensidig støtte mellom sivile og militære, slik totalforsvarskonseptet legger opp til, er derfor ikke uproblematisk etter krigens folkerett.
Humanitet innebærer at det er forbudt å påføre skader og lidelser som ikke er nødvendig for å fremme legitime målsetninger. Det innebærer også at alle mennesker skal behandles likeverdig og med respekt. Sårede og tilfangetatte fiender har derfor krav på samme behandling som egne soldater.
Militær nødvendighet tillater maktbruk som er nødvendig for å fremme legitime målsetninger, og som ellers ikke er forbudt etter krigens folkerett. Med henblikk på prinsippet om humanitet er det med andre ord tillatt å gjøre det som er nødvendig, men ikke mer. Det er for eksempel tillatt ta livet av motstanderens soldater for å sette disse ut av spill, men det er ikke lov å påføre unødvendig lidelse. Militær nødvendighet gir heller ingen rett til å angripe sivile. Sivile skal aldri være mål for angrep, uavhengig av om et slikt angrep vurderes å kunne gi en militær fordel.
Det fjerde grunnleggende prinsippet er proporsjonalitet: Uunngåelige sivile følgetap kan aksepteres, så lenge det står i forhold til en konkret og direkte militær fordel som en med rimelighet kan forvente å oppnå. Dersom de sivile lidelsene er uproporsjonalt store sammenlignet med den forventede militære fordelen, er angrepet forbudt. En vurdering av proporsjonalitet forutsetter god situasjonsforståelse, og dersom situasjonen endrer seg slik at angrepet ikke lenger vil være proporsjonalt, har man plikt til å avbryte angrepet.
Som det kommer frem av prinsippene, forbyr ikke krigens folkerett bruk av vold. Regelverket er pragmatisk - krig forekommer, og det medfører lidelse. Formålet er simpelthen å begrense unødvendig lidelse. Overordnet er krigens folkerett en avveining mellom militær nødvendighet og humanitet. Denne avveiningen er imidlertid innarbeidet i reglene, og militære styrker skal i utgangspunktet ikke foreta en slik avveining på egenhånd. Vurderingen av militær nødvendighet ble foretatt da reglene ble skrevet.
Regler i krig har eksistert like lenge som mennesker har ført krig mot hverandre. De historiske eksemplene som underbygger dette finner vi på tvers av kulturer, og påstanden om at regler i krig er eurosentriske er i realiteten heller en kritikk av litteraturen, enn en refleksjon av historien. Regler i krig har opp gjennom historien versert fra ad hoc regler mellom feltherrer, via æreskodekser, til grunnleggende respekt for menneskeverdet. Det formaliserte og universelle regelverket som vi i dag kaller krigens folkerett, er imidlertid en relativt sett ny oppfinnelse som skriver seg tilbake til da den første Genèvekonvensjonen ble undertegnet i 1864. Siden den tid har krigens folkerett utviklet seg trinnvis, som følge av hvordan krig har blitt utkjempet, og i takt med endringer i krigens karakter er krigens folkerett også i kontinuerlig utvikling.
I dag er det fire Genèvekonvensjoner. Som et resultat av erfaringene fra andre verdenskrig ble alle fire revidert, og omtales i dag som Genèvekonvensjonene av 1949. Dette er kjernen i krigens folkerett, og er det eneste lovverket som alle verdens stater har forpliktet seg til å følge - et faktum som gjør det vanskelig å hevde at «det ikke finnes regler i krig».
I konfliktene som oppstod etter andre verdenskrig viste det seg at de fire konvensjonene ikke ga tilstrekkelig beskyttelse, særlig for sivilbefolkningen. Beskyttelsen av sivile ble derfor utvidet og styrket i 1977, med den første tilleggsprotokollen til Genèvekonvensjonene. Krigføringsmetoder reguleres også nærmere i den første tilleggsprotokollen. Det er blant annet her det presiseres et forbud mot angrep som ikke skiller mellom militære mål og sivile personer eller gjenstander, såkalte vilkårlige angrep.
De fire Genèvekonvensjonene av 1949 gjelder i hovedsak krig der en eller flere stater kjemper mot hverandre, såkalte internasjonale væpnede konflikter. Det er imidlertid langt vanligere med interne, såkalte ikke-internasjonale væpnede konflikter. Andre tilleggsprotokoll av 1977 tar derfor for seg å regulere disse i større grad enn hva de fire Genèvekonvensjonene gjør. Andre tilleggsprotokoll er vesentlig kortere enn den første, og det er strenge regler for når den kommer til anvendelse. Konsekvensen er at reglene for ikke-internasjonale væpnede konflikter er mindre detaljerte enn reglene som gjelder i internasjonale væpnede konflikter. Til dels skyldes det at flere av verdens stater har vært motvillige til å la verdenssamfunnet regulere noe som de anser som interne anliggende. I tillegg ønsker ikke stater å gi medlemmer av ikke-statlige væpnede grupper den samme rettslige statusen som statens militærvesen har.
Gapet mellom regler for internasjonale og ikke-internasjonale konflikter brukes av enkelte som et argument for at krigens folkerett ikke er tilpasset vår tid - hvor internasjonale væpnede konflikter sjeldent forekommer - og derfor har utspilt sin rolle. Derimot er gapet i stor grad er tettet av folkerettslige sedvaneregler, som i hovedsak gjelder uavhengig av hvilken klassifisering konflikten har. Folkerettslige sedvaneregler er også bindende for alle verdens stater, og ikke-statlige aktører.
Et annet ankepunkt mot krigens folkerett er at reglene ikke respekteres i vår tids konflikter. De pågående konfliktene i Syria, Jemen, Irak og Sør-Sudan har alle til felles at det begås alvorlige brudd på krigens folkerett, men vår tids konflikter har også en fellesnevner som får liten oppmerksomhet: Etterlevelse. For hvert brudd er det mange flere tilfeller hvor krigens folkerett respekteres. At media ikke skriver om dette, er forståelig - det skrives sjeldent om forbrytelser som ikke begås. Det er riktignok ikke til å komme unna at reglene brytes i dagens konflikter, men dersom det betyr at krigens folkerett har mistet sin relevans, må vi også sterkt vurdere å avskaffe strafferetten.
Krigens karakter er i konstant endring, både i strategisk og teknologisk betydning. Krigføring har derfor endret seg betydelig i løpet av de 70 årene som har gått siden Genèvekonvensjonene ble til. Krigens innerste vesen, dets natur, er derimot fortsatt den samme. Krig er fremdeles organisert bruk av vold for å oppnå politiske målsetninger. I den sammenheng er de grunnleggende prinsippene i krigens folkerett like relevante i 2019, som de var i 1949.
Målrettede angrep på sivile, sykehus og hjelpearbeidere. Drap og mishandling av krigsfanger. Slike handlinger gjør ikke krigens folkerett irrelevant, de understreker hvor viktig det er å ha kunnskap om reglene. Det var åpenbart for menneskene som opplevde historiens mest ødeleggende krig. Det er åpenbart for de som opplever krig i dag. Det bør være åpenbart for de som har krig som profesjon.
Norge har forpliktet seg til å etterleve krigens folkerett. Det innebærer blant annet en plikt til å sørge for at det gis opplæring i regelverket,spesielt for medlemmer av statens væpnede stryker. Det er derfor strengt talt ikke opp til Forsvaret å vurdere om dette skal prioriteres eller ikke. Det er et krav. Kunnskap om krigens folkerett er en forutsetning for at norske soldater kan gjøre jobben sin, og det er en forutsetning for at Forsvaret skal utøve sin rolle som statens ytterste maktmiddel.
