Hva er den viktigste kompetansen Forsvarets offiserer innehar?

Se for deg dette. Du skal søke på en jobb. I Forsvaret kaller vi det å søke på stilling. I stillingsannonsen, det vi kaller stillingsbeskrivelsen, står det listet opp en rekke «må» og «bør» krav til stillingen. Du innfrir alle kravene, og sender glad og fornøyd inn en søknad. Du har den rette kompetansen (både utdanning og erfaring) i henhold til stillingseiers krav, og du håper de vurderer deg til å være kvalifisert for å bekle stillingen. Du vet du må konkurrere med andre gode søkere, men du har et håp om å nå opp i konkurransen. Du ender opp med å bli kalt inn til intervju, og starter forberedelsene. Men så får du kontrabeskjed. Du får ikke komme på intervju likevel. Dette til tross for at du oppfyller alle kompetansekravene. Forsvarsgrenen din har lagt ned sperre på deg for opprykk i grad, og du får dermed ikke lov til å konkurrere om stillingen. Du har nemlig ikke hatt din nåværende militære grad lenge nok. Tidligere midlertidig tjenestegjøring på det samme gradsnivået teller selvfølgelig ikke med. Det var jo tross alt bare midlertidig – over flere år. Tilsynelatende er altså tid i fast grad den absolutt viktigste kompetansen du har som offiser. Slik kan det ikke være.

Dette slår inn på alle gradsnivå. Derfor har mange offiserer en midlertidig beordring til høyere grad. Da får de stillingen og graden midlertidig, mens arbeidsgiver får sårt tiltrengt personell med rett kompetanse i stilling. Offiseren får i sin tur verdifull erfaring. Vinn-vinn for alle parter. Dette må vel være bra, eller? Forståelig nok høres det bra ut, men det er jo egentlig ikke det. I hvert fall ikke for offiseren. Det eksisterer faktisk et uttrykk for det blant Forsvarets ansatte: «god nok til å gjøre jobben, men ikke god nok til å få uttelling for jobben du gjør». Du kan altså ha vært midlertidig kaptein[1] i tre år, og fast kaptein i ett år. Men søker du på en majorstilling vil du automatisk få sperre på opprykk, for du har jo ikke vært fast kaptein i tre år. Dette til tross for at du har gjort jobben til en kaptein og båret graden i til sammen fire år. God nok til å gjøre jobben altså, men du må ikke tro du får uttelling for det når du en dag vil videre. Det er nemlig veldig viktig for arbeidsgiver at du er fast kaptein i to år til. Hvorfor, spør du? Ja, det lurer vi også på. 

For å få graden oberstløytnant fast må du ha utdanningsnivået videregående offisersutdanning (VOU/VOP). Det er et absolutt må-krav. I senere tid har Forsvaret gjort positive endringer og det tas inn flere offiserer på videregående offisersutdanning enn på mange år, både på det ordinære masterløpet (VOU) og kvalifiseringsløpet (VOP) for de som har en mastergrad fra før av. Det er bra, og en økning i inntakskvotene har vært etterlyst lenge. Stabsskolen kalles nivådannende utdanning, vi kan jo anta at det er fordi studentene som gjennomfører utdanningen kommer ut i den andre enden med kompetanse på et høyere nivå. Et nivå godt nok til å søke opprykk til oberstløytnant. Forutsatt at du har vært fast major i tre år først da selvfølgelig. Dersom du bare kan skilte med to år som fast major var det synd, da må du vente ett år til før du får søke deg til opprykk. Det er irrelevant hva slags stilling du har i det året, og hva slags kompetanse den gir opp mot den oberstløytnantstillingen du vil søke på. Det er tid i fast grad som er det viktigste. Og som nevnt: kan du skilte med noen år som midlertidig major før du fikk graden fast er det altså irrelevant. For i regelverket (Veileder HR del B) står det at man normalt skal ha tre år i graden før opprykk til neste gradsnivå. Tid i fast grad er tross alt den viktigste kompetansen, sier forvalterne. At det ligger rom for skjønn i normalt er tydeligvis ikke så viktig.

Vi kan trekke frem flere eksempler på offiserer som blir oppfordret av egen forsvarsgren til å søke på opprykksstillinger, som i neste omgang opplever å få sperre på opprykk av den samme forsvarsgrenen. Stillinger både med og uten VOU-krav. Slike situasjoner skaper hoderisting og galgenhumor – kanskje særlig blant de av studentene ved stabsskolen som opplever dette. For det er vel litt ironisk å gi folk nivådannende utdanning, for så å holde dem tilbake fra nivået du har utdannet dem til? Så mye var den utdannelsen verdt. Det er ikke særlig motiverende å bruke tid på omfattende kompetanseheving for så å bli resolutt henvist tilbake til den samme jobben som du hadde før, uten engang muligheten til å kunne konkurrere om stillinger på nivået du er utdannet til. 

Det uttales ofte at personellet er Forsvarets viktigste ressurs. Våre militære sjefer sier det jo igjen og igjen. Og flere av dem er tydelige i sine intensjoner om forvaltningen av folka våre. Hvorfor reflekteres dette da ikke vår egen forvaltningspraksis? Vi har offiserer som har hatt en midlertidig høyere grad i nesten fem år, men så for alle praktiske formål blir degradert når de omsider får ta den nivådannende utdanningen som kreves for å få graden fast. Deretter må de konkurrere seg til å få det opprykket fast, uten at de fem årene med midlertidig grad teller med i konkurransen. Hvordan er dette til det beste for Forsvaret? Og hva slags spilleregler er det å ha i arbeidslivet? Er dette noe høyt utdannede sivile arbeidstakere ville ha akseptert? Vi tror ikke det. Og det verste er at dette er noe vi pålegger oss selv. Ingen tvinger Forsvaret til å innrette seg på denne måten. 

Det oppleves som om Forsvarets forvaltere leter med lupe etter begrensningene i våre egne regelverk, fremfor å følge Forsvarssjefens uttalte ambisjon om å være fleksibel og se etter muligheter og åpninger som gagner Forsvaret. Det er tross alt Forsvaret som eier og forvalter eget regelverk. Det er pinlig at uttrykket «Forsvaret forvalter seg tom for folk» har fått lov til å slå rot, men det er like fullt berettiget. Flere av årets studenter på stabsskolen har startet å søke på sivile stillinger. Det var neppe forsvarsgrenenes intensjon at offiserene de selekterte inn på stabsskolen skulle bli sivile etterpå. Hvorfor skjer det da? Vår påstand er at en altfor rigid forvaltningspraksis tærer på motivasjonen til å fortsette yrkeslivet i uniform. Til og med der det finnes rom for fleksibilitet og skjønn i regelverket er opplevelsen at det legges en rigid og restriktiv tolkning til grunn. Det å opprettholde etablerte forvaltningspraksiser synes tidvis å være viktigere enn å finne de gode løsningene for Forsvaret og for personellet. Resultatet er at folk blir oppgitte, lei og frustrerte – på alle gradsnivå.

Forsvaret må tenke mer fleksibelt om kompetanse. Sperre i grad er et av flere gode eksempler på at Forsvaret ikke evner å gjøre det.[2] For tid i fast grad er faktisk ikke en kompetanse i seg selv, i hvert fall ikke mer kompetanse enn tid i midlertidig grad. La de ansatte konkurrere om stillinger de fyller kompetansekravene til, og ha tillitt til at stillingseier evner å vurdere om de er kvalifiserte til å gjøre jobben. Har du lykkes i din midlertidige stilling, med midlertidig høyere grad, er det rimelig at du også får gradsansiennitet for den jobben du faktisk har gjort. Så lenge vi har et såpass rigid forvaltningssystem, klarer vi heller ikke å nyttiggjøre oss kompetanse som er ervervet utenfor Forsvarets «A4-modell». Da klarer ikke Forsvaret å verken realisere eller beholde det mangfoldet som trengs i uniform. Det er på tide at denne rigide holdningen til kompetanse tas tak i, før Forsvaret mister enda flere folk vi strengt talt ikke har råd til å miste. 

Forsvaret har en real jobb å gjøre om vi skal lykkes med å beholde personellet vårt fremover. De regelverksmessige flokene må løses i samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene, og det må det skapes en kultur i personellforvaltningen som aktivt leter etter mulighetsrom og ikke henfaller til å se etter begrensninger. Begge deler bør være innen rekkevidde – men vi må vise at vi mener det. Budskap og intensjoner uten opplevd effekt har liten verdi.

Foto: Anette Ask/Forsvaret