Host Nation Support: So what?

Beredskap: Reaksjonsevne, tilgjengelighet og utholdenhet

Alliert tilstedeværelse på norsk territorium er avgjørende for å demonstrere og videreutvikle NATOs evne og vilje til å møte en motstander, fra fredstid til væpnet konflikt. Forberedelser i fredstid styrker avskrekkingen ved å vise potensielle motstandere de høye kostnadene ved et angrep. For at Norge skal kunne legge til rette for og støtte allierte til rett tid og sted, er det avgjørende at både sivile og militære ressurser utnyttes optimalt. Enhver forsinkelse kan svekke NATOs evne til å reagere raskt, noe som kan få alvorlige konsekvenser for alliansens samlede sikkerhet.

Etter å ha deltatt på Host Nation Support-kurset ved NATO-skolen i Oberammergau, ønsker jeg å dele noen refleksjoner om tematikken.

Definisjon:
Sivil og militær støtte gitt i fred, krise, væpnet konflikt og krig av en vertsnasjon til allierte styrker og organisasjoner som er lokalisert på, opererer i eller er på vei gjennom norsk territorium. Avtaler mellom vertsnasjonen, deltakende nasjoner og NATO danner grunnlaget for slik støtte (FFOD, s. 253).

En verden i endring: Norges rolle i NATO og økte krav

For å forstå betydningen av vertslandsstøtte (HNS) i dagens sikkerhetspolitiske landskap, er det nødvendig å vurdere hvordan den geopolitiske situasjonen har utviklet seg, og hvordan dette har påvirket NATO-alliansen og Norges rolle i den. Store endringer i den globale sikkerhetssituasjonen har ført til at NATO har styrket sin tilstedeværelse østover. Reviderte planverk er utarbeidet for å sikre avskrekking og forsvarsevne mot fremtidige trusler, blant annet ved å legge til rette for dedikerte styrker med regional ekspertise som kan nå rett sted til rett tid (NATO, 2024).

Samtidig har Finland og Sverige blitt med i NATO, noe som har endret den militære geografien i Nordområdene (Prop. 87 S, s. 8). Denne utvidelsen har flyttet grensene for alliansen, og Norge har fått en mer dynamisk og sentral rolle i å understøtte allierte styrker på tvers av regionen. Med det økte ansvaret følger også høyere krav til norsk infrastruktur og logistikk. Sveriges og Finlands inntreden i NATO innebærer at mobilitetskorridorer gjennom Norge kan bli avgjørende for å støtte allierte styrker. Dersom tilretteleggingen og understøttelsen ikke er på plass, kan forsinkelser oppstå – noe som vil svekke alliansens reaksjonsevne, tilgjengelighet og utholdenhet.

HNS som en «key enabling function»

Endringer i NATO-strukturen og de strategiske prioriteringene understreker betydningen av HNS for å tilrettelegge for og støtte allierte operasjoner i fred, krise og krig. Som en del av NATO Defence Planning Process (NDPP) – en prosess for å sikre at medlemslandene utvikler nødvendige kapabiliteter for kollektivt forsvar – har NATO utviklet et nytt HNS-konsept. Dette spiller en avgjørende rolle i alliansens operative evne (NATO, 2022). NDPP og HNS-konseptet fremmer en helhetlig tilnærming som involverer både nasjonale myndigheter, samfunn og internasjonale aktører. Det innebærer koordinert utnyttelse av samfunnets samlede ressurser – både sivile og militære, nasjonale og internasjonale – for å støtte allierte operasjoner og styrke den nasjonale forsvarsevnen.

HNS fungerer som en «key enabling function», som muliggjør allierte operasjoner ved å redusere behovet for å flytte store ressurser fra andre NATO-land. I stedet kan styrkene understøttes direkte på vertsnasjonens territorium. Denne tilnærmingen kan også redusere behovet for omfattende logistikksystemer, noe som gjør operasjonene mer ressursbesparende (UK Ministry of Defence, 2020). Samtidig stiller dette større krav til medlemslandene, som må investere i nødvendige kapabiliteter for å møte nye NATO-krav.

HNS vil være en kombinasjon av militære og sivile løsninger, og kan omfatte en rekke tjenester og ressurser som er nødvendige for å støtte allierte styrker på norsk territorium (FFOD, s. 215). Dette kan inkludere: (ikke uttømmende)

• Kjøp av varer og tjenester, som forsynings- og vedlikeholdstjenester
• Transport og transportkontroll
• Petroleum, oljer og smøremidler (POL)
• Sanitets- og veterinærtjenester
• Ingeniørtjenester
• Kommunikasjons- og informasjonssystemer
• Kommando og kontroll
• Eiendom, bygg og anlegg (EBA)
• Styrkebeskyttelse

Disse elementene er avgjørende for å sikre at vertsnasjonen kan støtte allierte operasjoner effektivt og raskt, samtidig som de oppfyller de kravene som er nødvendige for å opprettholde alliansens operative beredskap.

HNS risikoområder

Risikoområder kan svekke effektiv respons, og det er derfor avgjørende å identifisere og adressere disse hindringene gjennom tett samarbeid. En av de største utfordringene med Host Nation Support (HNS) er ulikhetene i nasjonale lover og regelverk mellom NATO-landene. Avtaler som Status of Forces Agreement (SOFA) og Memorandum of Understanding (MoU) gir et juridisk rammeverk, men hvert medlemsland forblir suverent når det gjelder praktisk støtte. Sending nation vil alltid være gjester hos host nation og må derfor følge vertsnasjonens regelverk og prosedyrer. Dette prinsippet, ofte beskrevet som «play by the book», innebærer at NATO kan komme med anbefalinger eller initiere avtaler, men medlemsland kan ikke pålegges tiltak uten felles enighet. Dette kan forsinke beslutningsprosesser, særlig i overgangsfasen fra fredstid til krise og krig. HNS er også sterkt avhengig av sivile ressurser, ettersom mye av støtten kommer fra det sivile samfunnet. Dette kan skape friksjon på flere områder, inkludert, men ikke begrenset til:

• Infrastrukturkapasitet: Begrenset kapasitet i havner, flyplasser, veinett og toglinjer kan forsinke mottak og forflytning av styrker.
• Sivile ressurser: Avhengighet av sivile varer og tjenester som kan bli presset i krise- og krigssituasjoner på grunn av økt etterspørsel.
• Juridiske og beslutningsmessige hindringer: Ulike nasjonale lover, tillatelser og prosedyrer kan skape forsinkelser i beslutningsprosesser, spesielt under overgangen fra fredstid til krise og krig.
• Koordinering og kommunikasjon: Samarbeidet mellom militære og sivile aktører, samt allierte styrker, kan være komplekst, med utfordringer knyttet til roller, ansvar, myndighet og informasjonsflyt for å skape en felles situasjonsforståelse og ta gode vurderinger.
• Logistikk: Mangel på lagringskapasitet eller forsinkelser i forsyningslinjer kan oppstå som følge av høy etterspørsel.

For småstater som Norge, med begrensede ressurser, er det kritisk å balansere nasjonale behov med alliansens krav. Dette krever felles planer og prioriteringer for å sikre at havner, flyplasser, sykehus og mobilitetskorridorer kan møte både militære behov og sivile funksjoner uten å gå på bekostning av viktige samfunnsressurser, slik det er definert i NATO's seven baseline requirements (NATO, 2019). De identifiserte risikoområdene, fra juridiske hindringer til logistikkproblemer, kan ha alvorlige konsekvenser for NATO-alliansens operasjonelle evne. For å møte disse utfordringene er det avgjørende å implementere risikoreduserende tiltak.

Risikoreduserende tiltak

Et sentralt tiltak for å håndtere utfordringene knyttet til Host Nation Support (HNS) er gjennomføring av felles planlegging og øvelser. Slike aktiviteter er avgjørende for å identifisere potensielle risikoområder tidlig, sikre interoperabilitet mellom de ulike aktørene og utvikle felles planer som reduserer kompleksiteten i samarbeidet. Øvelser som Trident Juncture (2018) og Steadfast Defender (2024) demonstrerer hvordan effektivt samarbeid mellom militære og sivile aktører kan avdekke risikoområder, forbedre koordineringen og styrke alliansens samlede beredskap. Når lærdommene fra øvelsene omsettes til tiltak i den virkelige verden, kan dette føre til raskere respons, mer effektive løsninger og bedre koordinering i reelle situasjoner.

På denne måten fungerer felles planlegging og øvelser som et viktig verktøy for å styrke alliansens evne til å håndtere krise- og krigssituasjoner, redusere risiko og forbedre oss for fremtidige operasjoner. Øvelser gir oss en praktisk arena for å teste og forbedre prosedyrer, og tilrettelegger for samarbeid som kan være avgjørende i en reell krise. Ved å øve sammen kan NATO-landene identifisere og adressere de risikoområdene som er beskrevet tidligere, og sikre at nødvendige tiltak kan iverksettes raskt og effektivt i en krisesituasjon.

Veien videre for Norge som vertsnasjon: Felles planlegging og investeringer

For at Norge skal oppfylle sin rolle som en effektiv vertsnasjon, er det avgjørende å investere i både planlegging og videreutvikling av samarbeidet med NATO og sivile aktører. Som en del av NATO Defence Planning Process og det godkjente HNS-konseptet, skal Norge – som en av tre pilotnasjoner – utvikle nasjonale planer som møter NATO’s krav og mål, kjent som minimum operational requirements (MOR). Disse kravene definerer hvilke evner vertsnasjonen må ha for å støtte allierte på eget territorium. Å oppfylle MOR er en forutsetning for å muliggjøre NATO’s planverk og sikre at nødvendige ressurser er tilgjengelige ved behov.

For å oppnå dette må Norge videreutvikle sin evne til å tilrettelegge og understøtte allierte operasjoner, noe som sannsynligvis vil kreve:

• Videreutvikling av sivilt-militært samvirke for å styrke beredskap og operativ støtte, særlig for å håndtere store kriser og alvorlige hendelser, enten det er naturkatastrofer eller sikkerhetspolitiske utfordringer. Et tett samarbeid mellom sivile beredskapsressurser og Forsvaret er avgjørende for å opprettholde vitale samfunnsfunksjoner under slike hendelser.

• Økt utnyttelse av det norske vertlandstøttekonseptet som verktøy for planlegging og koordinering av felles øvelser og operasjoner. Dette inkluderer samarbeid med andre nasjoner i Norden, spesielt i lys av økt militært samarbeid etter Sveriges og Finlands NATO-medlemskap, for å styrke regionalt forsvar og beredskap.

• Implementering av totalforsvarets prinsipper for effektiv mobilisering av sivile og militære ressurser, der både sivil infrastruktur og samfunnsfunksjoner er avgjørende for Forsvarets operasjoner. Dette omfatter tilgang til havner, flyplasser og helsevesen, samt bruk av infrastruktur som er egnet til store militære forflytninger.

Rune Andersen, sjef for Forsvarets operative hovedkvarter, oppsummerte dette behovet i et møte hos Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) tidligere i år: «Videreutvikling av sivile planer for å understøtte militære operasjoner er viktigere enn noensinne. Samvirke mellom sivil og militær side er avgjørende for å kunne opprettholde vitale og kritiske samfunnsfunksjoner, og ta vare på befolkningen, om en alvorlig krise eller krig rammer» (DSB, 2024).

Sentrale prioriteringer fremover

Regjeringens langtidsplan for Forsvaret fremhever tre hovedområder som krever investeringer (Prop. 87 S, 2024-2025):

1. Vedlikehold og oppgradering av kritisk infrastruktur, inkludert transport- og kommunikasjonsnettverk nødvendige for militære operasjoner.
2. Styrking av logistikkapasiteten for å sikre robuste forsyningslinjer og lagringsfasiliteter som støtter allierte.
3. Integrasjon av sivilsamfunnet i totalforsvaret, der mange ressurser som benyttes i HNS kommer fra sivilsamfunnet, noe som gjør tett samarbeid mellom sivile og militære aktører essensielt.

Dette vil gjøre det mulig å møte kravene som stilles av NATO, samtidig som Norges egen sikkerhet ivaretas. Etter hvert som NATO tilpasser seg et dynamisk sikkerhetslandskap, vil Norges rolle som vertsnasjon kreve kontinuerlig innsats i planlegging, samarbeid og investeringer. Ved å styrke totalforsvarsevnen og integrere sivile og militære ressurser kan Norge bidra til en mer motstandsdyktig allianse, bedre rustet til å møte fremtidige utfordringer. Felles planlegging og øvelser med våre allierte vil sikre at vi står klare til å håndtere den usikkerheten som preger dagens globale sikkerhetssituasjon.

Foto: Wikimedia commons