Hormonell ledelse – klart vi driver med det!

I en forelesning ved Stabsskolen stilte en professor retoriske spørsmål om slags ledelse vi utøver i Forsvaret. Strategisk? Oppdragsbasert? Situasjonsbestemt? Autokratisk? Demokratisk? Karismatisk? «Vi driver i alle fall ikke med hormonell ledelse» slo han fast da stillheten i salen ble for påtrengende. Høflig humring fra første rad. Selv satt jeg der mysende uenig, uten å si et ord fordi hormonene som skulle dytte meg fryktløs inn i debatter var på et syklisk bunnpunkt denne dagen. Oh, the irony!

Alle vet at hormoner påvirker oss. At for høye nivåer av stresshormonet kortisol kan føre til utbrenthet, for eksempel. Eller at du aldri må finne på å ta viktige avgjørelser når du er forelsket, fordi cocktailen av kjærlighetshormonet oxytocin og aktiveringshormonet adrenalin blandet med belønningsstoffet dopamin gjør deg dum som et brød. De fleste kjenner også til kjønnshormongruppene androgener og østrogener - for ikke å snakke om søvnhormonet melatonin (hei alle småbarnsforeldre med katastrofal døgnrytme). Hormonproduksjonen varierer gjennom livet, fra person til person, og de påvirker dagsformen like mye som dagsformen påvirker hormonbalansen.

Jeg er verken lege i endokrinologi eller faglærer i militær ledelse, men etter tolv år som «people watcher» i Forsvaret er det helt åpenbart for meg at dette spiller inn på lederadferden vår. Uenig? La meg skissere ytterpunktene av noen hormonstyrte lederprofiler du kanskje vil gjenkjenne:

Testosteronjegeren

Høye nivåer av testosteron er relatert til dominanstendenser hos både menn og kvinner. Det interessante er at denne tendensen kan bli selvforsterkende – det å innta en lederposisjon kan øke testosteronproduksjonen samtidig som kortisolnivået reduseres [1]. Dette resulterer i den mest ikoniske (og parodierte) militære lederskikkelsen: Med en målrettet gange som får enhver til å rette seg opp i ryggen, eier han enhver teig han trår inn i. Oppkledd etter egen tolkning av uniformsreglementet gir han aldri blikkontakt bak de sotede skytebrillene, som i utgangspunktet virker formålsløst under en tett nedtrukket caps – på vinterstid, inne på kontoret.

Svært androgene ledere kan ha vanskeligheter med å føle empati med andre [2], noe testosteronjegeren kompenserer for ved å motivere medarbeidere på samme måte som han motiverer seg selv.

Dopamin. Signalstoffet i hjernen som ikke bare er knyttet til umiddelbar belønning, men også til forventning om belønning. Denne lederen har stålkontroll på prosedyre – noe han mer enn gjerne demonstrer. Han har prosedyrer for alt, og de som følger ham vil før eller siden mestre en prosedyre og dermed få en positiv respons. I mellomtiden kaster han hyppige blikk ned på den overdimensjonerte Casio-klokken sin som, avhengig av modell, også avslører hans grentilhørighet. Jeg husker ham fra et skytekurs, der han på dag 7 så seg lei av min håpløse progresjon og diskré byttet ut min HK416 med den lettere CQB-versjonen. Denne riflen med avsagd løp er langt mer egnet for oss i nedre sjikt av bicepsstørrelse.
Ord er stort sett overflødige. Den selverklærte alfahannen er overbevist om at den mest effektive lederadferden stammer fra Banduras sosialkognitive teori: Monkey see, monkey do.

Dameversjonen er ikke langt unna. Det som fascinerer meg mest ved denne lederen, er hvordan hun målbinder enhver verbal utfordring med en sylskarp touché-kommentar – som om hun, i det spesialbestilte combatbeltet, bærer et arsenal av tilsvar opparbeidet gjennom en lang mannsdominert karriere preget av forutinntattheter.

Kvinner med høyt androgennivå trenger ikke nødvendigvis ha lave østrogennivåer, fordi testosteron kan konverteres til østradiol [3]. Dette betyr at denne lederen ofte har en autoritativ lederstil, til forskjell fra den autoritære manneversjonen. Hun oppfattes som handlekraftig og resolutt, men fremstår samtidig som en omsorgsfull leder som kombinerer styrke med empati og støtte. Hun kan gi deg skikkelig voksenkjeft, men det gir mening fordi hun forklarer årsaken på den mest logiske måten i etterkant – og du ender med å nikke, enig og belært. Litt av samme grunn brukes ofte en kvinnestemme i automatiske varslingssystemer i fly, basert på antakelsen om at flygere i større grad registrerer og lytter til en kvinnestemme fremfor en mannsstemme.

Hormonell harmoni

Rollemodellen. Ofte avbildet i Forsvaret glansbildesamling, eller verdiplakater om du vil. Velsignet med et presist samspill mellom binyrene og hypotalamus har denne lederen en solid hormonbalanse. I kombinasjon med en velfungerende serotoninproduksjon legger dette fundamentet for en stabil og forutsigbar lederadferd. Serotonin er en nevrotransmitter som er viktig for blant annet humørregulering, stressrespons og kognitive funksjoner. Nok en selvforsterkende effekt er at det å tenke positivt faktisk kan øke serotoninnivået i kroppen [4]. Det betyr at når rollemodellen inspirerer og motiverer andre, bidrar det samtidig til å opprettholde eget humør og føle seg bra i lederrollen.

Til tross for å være gjenstand for det kausale dilemmaet «født sånn eller blitt sånn», føler rollemodellen seg typisk som en programforpliktet leder: Som i henhold til Forsvarets Grunnsyn på Ledelse også har optimalisert balansen mellom samspillsorientert, oppdragsorientert og utviklingsorientert lederadferd [5]. Vanligvis en mann, og vanligvis fra Luftforsvaret. Hvorfor? Fordi Luftforsvaret er en gren der nørder som egentlig bare vil spille flight sim og perfeksjonere matoppskrifter også kan fremstå skikkelig «bad ass» foran luftinntaket på en Pratt & Whitney-motor.

Rollemodellen har lært det meste om militær ledelse gjennom film og «wing»-er seg frem til resten (betyr å ta det på sparket). Drevet av å forbedre egne evner, andres evner, organisasjonen, hva som helst egentlig. Et overaktivt nevrofeedback-system der suksess avler mer selvtillit og vilje til å prestere. «Naturlig leder» sier folk. Høy IQ og god selvregulering, sier jeg.

Østradioldiplomaten

For å unngå at dette blir en tekst om mensen skal jeg ikke gå inn på hormonsvingninger i follikkel- og lutealfasene, men ett «pro tip» skal du få: Hvis din nærmeste leder er dame, foreslå ambisiøse prosjektidéer før eggløsning, og be om lønnssamtale etter eggløsning. (Svar på hjelmspørsmål: Nei, du kan ikke stille spørsmålet «har du eggløsning nå?» til sjefen din).

Kvinner har generelt høyere nivåer av oxytocin – tilknytningshormonet – enn menn [6]. I kombinasjon med østradiol (den mest potente formen for østrogen), manifesteres dette ofte hos kvinnelig ledere gjennom fokus på teamledelse i stedet for hierarki. Trenger jeg å nevne at disse hormonene også her har en selvforsterkende effekt på hverandre?

Derav østradioldiplomaten. Hun som på spøkefullt alvor blir kalt mamma av selv jevnaldrende medarbeidere. Forståelsesfull, reflektert og kunnskapsrik er hun mester på å bygge gode team fordi hun setter sammen komplementære styrker, noe reduserer følelsen av konkurranse. Oppmerksom som en gaupe og med hukommelse som en elefant. Hårklipp? Komplement. Bursdag? Kake. Dårlig dag på hjemmebane? Møtt med klem fordi hun så det på trynet ditt. Hun husker alderen til barna dine, navnet på bikkja di, og gjetter riktig på hvor du kan ha glemt igjen adgangskortet ditt.

Denne lederens syn på suksess er primært knyttet til å opprettholde et trygt og inkluderende arbeidsmiljø der ideer deles og oppdrag blir gjennomført med mest mulig konsensus. Noe som er også er nødvendig for å kunne utvikle organisasjonens kollektive kompetanse i ro og fred(stid).

Hva med krise og krig? Når effektiv ledelse blir avgjørende, og laget må toppes? Da er det seniordiplomatinnens tid til å skinne. Når kvinner blir eldre, synker østrogennivåene – ofte i takt med den mer hensynsfulle lederadferden.
For å sitere en bekjent: «Jeg ble som sjef kalt ‘mor Teresa’, men nå [fortsatt leder i en mellomstor bedrift, red. anm.] er den romersk-katolske nonnen blitt en skikkelig bitch».

Jeg vil påstå at hun kan være den perfekte leder i usikre tider, fordi: Evnen til å lytte og inkludere andres synspunkter er der fortsatt, men i stedet for alltid å søke kompromisser og fredelige løsninger, har hun blitt mer risikovillig og mindre empatisk. For du vil jo fortsatt høre på «mora di» ikke sant?

Gandalf

Hva med gutta da? Når menn eldes, synker testosteronnivået naturlig, samtidig som oxytocinnivået ser ut til å øke [7]. Dette gir noen interessante utslag på lederadferden: Konkurranseinstinktet og behovet for selvhevdelse dempes, erstattet av en mer samarbeidsorientert og analytisk tilnærming. Fra å være en «sterk og klar» leder med et urokkelig grep om roret, blir han en som lytter mer, veier alternativer grundigere og helst unngår direkte konfrontasjoner. Status er plutselig ikke en drivkraft lenger.

Dette må ikke forveksles med «sur gammal gubbe»-syndromet, den mannlige versjonen av PMS, kjent som IMS – Irritable Male Syndrome [8] – som skyldes de samme hormonendringene, bare uten innsikt eller selvironi.  
Kanskje tar denne lederen seg mer tid til å gruble og fundere, men når han først griper inn, er det med overbevisning og strategisk kløkt. Jeg hadde fulgt Gandalf på pensjonistvilkår hvor som helst, ikke fordi han er en trollmann med magiske evner, men fordi han ser helheten, vet når han skal handle og, viktigst av alt, han lar andre (de yngre) vokse. De gamle er eldst – og ofte de klokeste.

Innsikt fremfor instinkt

Hormonell ledelse betyr ikke at vi er fanget av biologien vår, men at vi bør forstå den. Alle som har tjenestegjort i Forsvaret, er kjent med hvordan hormoner og signalstoffer påvirker lederadferd, særlig hvordan kroppen reagerer på utfordringer før bevisst tanker setter inn. Tidlig i en militær karriere lærer vi hvor avgjørende det er å tolke og håndtere disse fysiologiske responsene. Bevissthet om hormonelle drivkrefter gir oss muligheten til å justere og tilpasse oss, uavhengig av hva kroppens kjemi foreslår.

Det er ikke hormonene som definerer oss som ledere, men vår evne til å tolke og overstyre dem når situasjonen krever det.

Foto: Ole Andreas Vekve/Forsvaret