Høibacks gratisteorem

Siden jeg i min seneste Stratagem-kronikk fikk såpass bra uttelling på Jerry Pournelles «Iron Law of Bureaucracy», vil jeg her strekke strikken enda litt lengre. Av frykt for at ingen kommer til å gjøre det for meg, vil jeg introdusere min egen lov, nemlig Høibacks gratisteorem. Teoremet går ut på at alle våre viktigste verdier i livet er gratis. Siden vi ønsker at noe skal være slik eller så, er det ytterst positivt at det vi ønsker alltid viser seg å være kostnadsfritt. Ikke bare det. Det lønner seg faktisk å etterleve våre verdier – alltid.

For å ta et omstridt eksempel: Tortur som avhørsteknikk er noe som svært mange er imot, med god grunn. Vi ønsker ikke tortur, og heldigvis virker det heller ikke. Vår etiske holdning til tortur, at vi ikke ønsker det, kommer altså uten omkostninger, det er gratis. Vi sier nei til noe vi uansett ikke har bruk for.

Men er det så enkelt? Var det noe siste generasjon nordmenn med torturerfaring var sikre på, så var det at tortur virket. Om noen av våre hjemmefrontsmenn ble tatt av Gestapo måtte organisasjonen han tilhørte umiddelbart gå ut ifra at han på et eller annet tidspunkt kom til å sprekke. Det samme gjelder i dag. Om militære tjenestemenn blir tatt til fange, tar man umiddelbart forholdsregler knyttet til at vedkommende på et eller annet tidspunkt vil snakke. Spørsmålet er når man sprekker, ikke om man gjør det.

Også den sterkt omstridte torturen som ble benyttet i amerikanernes kamp mot terror virket. I boka Task Force Black forteller for eksempel Mark Urban om hvordan tortur var direkte medvirkende til at fredsaktivisten Norman Kember ble funnet og frigjort etter å ha blitt tatt som gissel i Irak:

«The ironies of an arch opponent of the war being rescued by the SAS were not lost on anyone[…]How much more pointed might the debate have been if the freed hostages had been aware of the use of “duress” applied to prisoners in order to find them?»

At de som avhørte Anders Behring Breivik ikke krummet et hår på hans hode, og brukte måneder på prosessen, er noe vi i Norge kan være stolte av. Noe vi ikke kan si om amerikanerne etter 9/11: «When you got a year to crack someone’s brain, your technique is best. When you’ve got minutes to save American lives that shit don’t fucking work.»  Spørsmålet er om ikke den norske teknikken hadde kommet i et annet lys om Breivik faktisk hadde stått i spissen for en større sammensvergelse. Om det hadde gått av flere bomber i dagene etter 22. juli 2011, er det ikke sikkert at fraværet av hardhendte avhørsmetoder hadde blitt like allment verdsatt. Poenget er ikke at man burde ha torturert Breivik i en slik situasjon heller, men kostnadene ved ikke å gjøre det hadde blitt mer synlig.

Michael Morell, som satt i CIA’s ledelse i den perioden tortur foregikk, skriver i sine memoarer at han støttet enkelte av avhørsteknikkene, men ikke waterboarding. Problemet var, ifølge Morell, at sistnevnte var en av de mest effektive teknikkene, og jeg er derfor enig med Morell når han skriver: «That complicates things. Doesn’t it?»  Vi ønsker ikke tortur i Norge, og det er jeg enig i, men det er en holdning som i en gitt situasjon kan koste oss dyrt. Den prisen er vi villige til å betale. Det er altså ikke gratis!

Mitt andre eksempel på Høibacks gratisteorem vil kanskje få mer fart i kommentarfeltet enn tortur, som jo ingen er for. I Norge er vi for mangfold, og jaggu viser ikke den holdningen seg å lønne seg også. Ikke bare samfunnet blir bedre av det, men også Forsvaret. Vårt ønske om mangfold i Forsvaret, er ikke bare gratis, vi tjener faktisk på det. Som forsvarssjef Eirik Kristoffersen skriver i forordet til Forsvarets nye Handlingsplan for økt likestilling og mangfold: «Mangfold er en styrke. Vi trenger mangfold for å utvikle oss og for å nå våre mål i fred, i krise og i krig […] Gjennom å anerkjenne styrken i mangfold vil vi få et sterkere forsvar.» Jeg tviler imidlertid på at sjefen har rett.

Virksomheter som ønsker å bli skikkelige gode i det de driver med, kan ikke ta hensyn til mangfold. Om stillingen som førstefiolinist blir ledig, må et orkester som ønsker å være i verdenstoppen ansette den beste de finner innenfor lønnsbudsjettets rammer. Tar de andre hensyn enn musikalsk kompetanse og kvalitet, vil både kompetanse og kvalitet dale. Det er starten på slutten. Om Manchester City beslutter at minimum 40 % av hvert kjønn skal være på banen til enhver tid, vil deres første Champions League-tittel bli deres siste. I hvert fall i herreklassen. Om et forskningslaboratorium insisterer på at minst 30 % av nyansettelsene skal være folk uten vitenskapelig bakgrunn, vil det bli langt mellom nobelprisene.

At vi ønsker et mangfoldig arbeidsliv, også i Forsvaret, er i seg selv helt i orden, spesielt om vi ønsker et Forsvar som gjenspeiler befolkningen det er satt til å forsvare. Men ønsker vi et Forsvar som er i stand til å vinne en moderne krig, er et svært mangfoldig Forsvar neppe særlig egnet. Det er derfor arbeidstokken i Forsvarets spesialkommando ser ut som den gjør. De kan bli satt til oppgaver hvor stort mangfold kan komme til en uakseptabel høy pris. Noen ganger ønsker vi at forholdene er annerledes enn det naturen har lagt opp til, men det er ikke gratis.

Det siste eksempelet på Høibacks gratisteorem er knyttet til kvotering. Mangfold og kvotering er ikke det samme. Kvotering kan brukes både til å øke og til å redusere mangfoldet. Kvotering har imidlertid det til felles med mangfold at ønsket om likestilling også kan komme med betydelige kostnader.

Likestilling handler selvfølgelig i praksis om ulikestilling, diskriminering og systematisert forskjellsbehandling. Likestilling er et penere ord for kvotering, og rent logisk kan man ikke kvotere inn en, uten å kvotere ut en annen. Kvotering betyr at den best kvalifiserte ikke får plassen. At Handlingsplan for økt likestilling og mangfold legger opp til at uttak på Forsvarets høgskole skal være minimum 30 % av hvert kjønn, betyr i praksis at så mange som 30 % av dem som får skoleplass kan være (langt) dårligere kvalifisert enn den best kvalifiserte som ikke kom inn.

Retten til å være likestilt må rent logisk gjelde alle, ikke bare noen. Hver og en, uavhengig av hvilke kategorier vi velger å gruppere dem i, må ha rett til å få sine kunnskaper, ferdigheter og holdninger bedømt. Alt annet er ulikestilling.

Den enkelte har også rett til kun å representere seg selv, og ikke eventuelt sitt kjønn, sin hudfarge, religion eller hva man måtte velge å kategorisere dem etter. Kvotering er ikke gratis, og prisen betales av dem som rammes.

Jeg er altså mot tortur, selv om jeg tror det virker. Jeg er for mangfold, selv om jeg tror for mye av det svekker kampevnen. Jeg er imidlertid mot ulikestilling og prosentkvoter, fordi det bryter med individets rett til å bli bedømt etter hva vedkommende kan, og ikke etter hvilken gruppe vedkommende av en eller grunn kan kategoriseres inn i.

Når Handlingsplan for økt likestilling og mangfold skriver at: «Denne handlingsplanen er et ledd i Forsvarets strategiske arbeid med å fremme likestilling og forhindre diskriminering» forteller det mye om Forsvarets evne i dag til å tenke strategisk. Det er ikke mulig å fremme likestilling ved hjelp av prosentkvoter, samtidig som man ønsker å forhindre diskriminering. En strategi som inneholder gjensidig utelukkende mål, er ingen (god) strategi. Vi kan selvfølgelig bli enige om å late som at det ikke er slik, og vi kan selvfølgelig fortsatt håpe at ingen andre enn enkeltindivider blir rammet av dette. Vi får i hvert fall håpe at vi aldri kommer i en situasjon hvor vårt mangfoldige Forsvar blir satt på en skikkelig prøve.

Foto: Jesper Vigander Edwin / Forsvaret