Hemmelighold og åpenhet i Forsvaret: En nødvendig balanse?

Forsvarssjefens ønske om større åpenhet kan ses på som et svar på utfordringene ved hemmelighold. General Eirik Kristoffersen fremhever i den nylige publiserte Forsvarets kulturhåndbok at:

«Åpenhet bidrar til et bedre forsvar. Gjennom åpen og ærlig dialog får vi frem det som fungerer godt og de utfordringene vi må ta tak i. Åpenhet bygger den tilliten mellom Forsvaret, folket og våre myndigheter som vi er helt avhengig av. Derfor skal vi være åpne om alt vi kan være åpne om, både internt og eksternt» (Forsvaret, 2024, s. 7).

Kristoffersens intensjon fremhever at åpenhet kan bidra til å styrke både Forsvaret og nasjonens sikkerhet. Samtidig reiser dette spørsmålet: Hvordan kan vi kombinere økt åpenhet med hensynet til nasjonal sikkerhet?

Denne teksten utforsker samspillet mellom hemmelighold og åpenhet og hvordan det påvirker Forsvarets evne til å løse oppdrag og ta vare på hverandre. Med utgangspunkt i sikkerhetslovens formål belyser vi fordeler og ulemper ved hemmelighold og drøfter de profesjonsetiske og moralske vurderingene som bør ligge til grunn for en balansert tilnærming.

Når hemmelighold fungerer – og når det ikke gjør det

Hemmelighold har lenge vært en integrert del av Forsvarets praksis, basert på sikkerhetsloven § 5, som krever at informasjon avgjørende for rikets sikkerhet beskyttes. Dette rammeverket gir Forsvaret klare grenser for å skjerme sensitiv informasjon, men kan samtidig utfordre åpenheten Forsvaret etterstreber. Ifølge forskningsdirektør Espen Skjelland ved FFI, argumenterer han i kronikken «Den hemmelige forsvarsdebatten» for at hemmelighold er nødvendig for å skape strategisk uforutsigbarhet. Skjelland understreker at offentlig debatt om visse sider av Forsvaret kan svekke denne uforutsigbarheten og i verste fall gjøre Norge mer sårbart for eksterne trusler (FFI, 2018). Samtidig kritiserte brigader Terje Bruøygard, sjef for Brigade Nord, Skjellands syn i replikken «Arrogant om forsvarsdebatten», publisert i Dagens Næringsliv. Bruøygard ønsker mer åpenhet og debatt rundt Forsvarets utvikling og evne, og etterlyste en nasjonal strategi som både øker åpenheten om Forsvarets status og gir samfunnet en realistisk forståelse av trusselbildet (DN, 2018).

Ved å sette disse argumentene mot hverandre belyses de utfordrende dilemmaene mellom hemmelighold og åpenhet. Skjelland vektlegger behovet for mer hemmelighold for å sikre nasjonal sikkerhet, mens Bruøygard understreker viktigheten av åpenhet for å styrke samfunnets forståelse. Dette fremhever hvordan balansen mellom hemmelighold og åpenhet ikke nødvendigvis har et fasitsvar, men må tilpasses for å unngå feilvurderinger som kan få alvorlige konsekvenser i krise- og krigssituasjoner.

Profesjonsetikkens og profesjonsmoralens rolle i balansen mellom hemmelighold og åpenhet

Profesjonsetiske og moralske hensyn er avgjørende for å balansere hemmelighold og åpenhet i Forsvaret. Profesjonsmoral, slik filosofen og professoren i vitenskapsteori Harald Grimen beskriver det, er et sett av normer og verdier som ikke bare regulerer profesjonsutøveres handlinger, men som også definerer profesjonens kollegiale ansvar overfor samfunnet gjennom sitt samfunnsoppdrag. Grimen argumenterer for at profesjonsmoral både skaper tillit og fungerer som en institusjonalisert selvjustis som sikrer at profesjonsutøvere handler i tråd med samfunnets interesser (Grimen, 2006). Dette perspektivet er relevant der ledere og beslutningstakere står overfor dilemmaer som krever en balanse mellom hensynet til nasjonal sikkerhet og forpliktelsen til åpenhet og samfunnets beste.

Formelle regelverk, som sikkerhetsloven, setter klare grenser for hva som kan deles offentlig. Samtidig tvinger profesjonsmoralen oss til å stille vanskelige spørsmål: Kan det være tilfeller der hemmelighold forhindrer viktige tiltak som kunne styrket beredskapen? Eller der åpenhet ville styrket tilliten mellom Forsvaret og samfunnet, men samtidig økt risikoen for nasjonal sikkerhet? Slike dilemmaer utfordrer beslutningstakere til å vurdere hva som faktisk tjener samfunnets beste, både på kort og lang sikt. Når hemmelighold hindrer utvikling eller svekker tilliten i befolkningen, oppstår et dilemma som utfordrer oss til å spørre: Er det juridisk riktige også moralsk forsvarlig?

Som tidligere general Kjell Grandhagen uttalte: «Det er mye ved Forsvarets virksomhet som krever hemmelighold, men unødvendige hemmelighetskulturer utvikler seg raskt dersom ikke den øverste ledelse insisterer på at folket skal vite og forstå mest mulig. Forsvaret utgår av folket, og er for folket» (Forum, 2019).

Dersom nødvendig informasjon ikke formidles i tide, risikerer vi at tiltak uteblir, noe som kan få alvorlige konsekvenser for både soldatene og befolkningen som stoler på Forsvarets evne til å beskytte landet. For stor åpenhet kan gi motstanderen fordeler og svekke vår operative evne. Profesjonsmoralen kan fungere som en korrigerende mekanisme i slike tilfeller, der hensynet til nasjonal sikkerhet må balanseres mot behovet for å handle i tråd med samfunnets langsiktige interesser og verdier.

En balansert tilnærming

Hemmelighold og åpenhet er ikke nødvendigvis motsetninger. Etter hvert som Forsvaret møter nye og mer komplekse utfordringer, har rapporter som Forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR, 2023), Forsvarskommisjonen (Regjeringen, 2023), Totalforsvarskommisjonen (Regjeringen, 2023) og Forsvarsanalysen (FFI, 2024) ikke bare avdekket Forsvarets reelle utfordringer, men også svakheter i dets evne til å løse oppdrag i krise og krig. Dette har bidratt til en mer åpen diskusjon om Forsvarets status, og det virker som om åpenheten rundt utfordringene har økt.

Et konkret eksempel på dette er beskrivelsen av manglende stridsavgjørende ammunisjon i FMR (2023, s. 26) – en utfordring som ble underkommunisert i tidligere rapporter, som FMR (2019, s. 20). Manglende stridsavgjørende ammunisjon innebærer at Forsvarets kapabiliteter ikke kan levere den nødvendige effekten i en krise- eller krigssituasjon, noe som svekker Forsvarets evne til å oppfylle sitt ansvar som statens voldsmonopol og beskytte nasjonen mot eksterne trusler. Når slike kapasitetsutfordringer ikke har vært kommunisert tidligere, risikerer vi at nødvendige tiltak forsinkes, noe som kan få alvorlige konsekvenser for både nasjonal sikkerhet og tilliten til Forsvaret.

Dette er ikke enestående – også tidligere sjef for Luftforsvaret, Rolf Folland, har vært åpen om operative utfordringer knyttet til jagerflyenes operative evne og mangel på teknisk personell (Forum, 2022). Selv om dette kan virke kontroversielt, er det i tråd med Forsvarssjefens egen uttalelse, hvor han fremhever at han forventer at sjefene på alle nivåer i Forsvaret skal være åpne om sitt arbeid innenfor det som ikke er sikkerhetsgradert (Forum, 2024).

Videre er det verdt å nevne at Stortinget, som representerer befolkningen og har tilgang til sensitiv informasjon, sitter med et betydelig ansvar for å sikre balansen mellom åpenhet og nødvendig hemmelighold for å beskytte staten. Samtidig har Stortinget et ansvar for å informere befolkningen på en måte som bidrar til økt forståelse for de sikkerhetsutfordringene Norge står overfor, uten å svekke nasjonal sikkerhet.

Den økte trusselen mot nasjonal sikkerhet, slik den beskrives i Fokus 2024 (E-tj.) og Risiko 2024 (NSM), gjør det sannsynligvis nødvendig å prioritere større åpenhet om Forsvarets utfordringer fremover. Samtidig er dette ikke bare en respons på en forverret situasjon – det er også en konsekvens av profesjonsmoralens hensyn til samfunnsoppdraget. Hva som er riktig balanse, avhenger av konteksten, og må tilpasses både trusselnivå og samfunnets langsiktige interesser. En slik balansert tilnærming mellom hemmelighold og åpenhet, forankret i både lovverk, profesjonsmoral og den sikkerhetspolitiske situasjonen, er avgjørende for å utvikle et troverdig forsvar som har tillit i samfunnet og blant beslutningstakere.

Oppsummering

Denne artikkelen har undersøkt nødvendigheten av en balansert tilnærming mellom hemmelighold og åpenhet i Forsvaret. Overdrevent hemmelighold kan hindre utvikling, redusere offentlig debatt og forsinke nødvendige tiltak for nasjonal sikkerhet. Samtidig understreker profesjonsetiske og moralske hensyn viktigheten av å handle i tråd med samfunnets verdier. En åpen og reflektert tilnærming, som balanserer behovet for å sikre nasjonal sikkerhet med samfunnets tillit og beredskap, er avgjørende for å møte de økende sikkerhetspolitiske truslene på en ansvarlig og troverdig måte.

Til slutt ønsker vi å fremheve at selv om debatten rundt balansen mellom hemmelighold og åpenhet er utfordrende, er den for viktig til å la være. Å diskutere dette åpent og konstruktivt er avgjørende for å sikre både Forsvarets troverdighet og samfunnets sikkerhet.

Foto: Frederik Ringnes/Forsvaret