I debatten om Hærens fremtid, fremstilles flertallet av offiserer nærmest som utdaterte og visjonsløse mennesker. Det er kanskje ikke uttalt på den måten, men det ligger innbakt i en del av argumentasjonen som brukes av dem som i disse dager advarer regjeringen mot å kjøpe stridsvogner.
Isolert sett høres det kanskje fornuftig ut at en tar en «fot i bakken», og tenker seg om en gang til? Det er jo tross alt snakk om flere milliarder kroner. Det er også forståelig at mange syntes det er nødvendig å lytte til Forsvarssjefen, ettersom han skal være regjeringens viktigste militære rådgiver. Likevel vil jeg bruke dette innlegget til å advare mot disse slutningene.
Først vil jeg imidlertid innom en parallell tankebane. Fra næringslivet vet en at organisasjoner trenger å utvikle seg, ellers risikerer de å stagnere. Der predikeres også verdien av å sette seg hårete mål og å formulere visjoner en skal strekke seg etter. En bedrift som står ovenfor store strategiske endringer, har gjerne gjort grundige risiko- og konsekvensutredninger i forkant. Hvis endringen omfatter store investeringsbeløp, så har en gjerne forhørt seg med både eierne og banken om betingelser for lån og tilbakebetaling. Strategiske endringer er ofte ressurskrevende å gjennomføre, og noen ganger erfarer bedrifter at endringene var feilslått. I verstefall går bedriften konkurs, og folk mister jobben. Behold dette bildet i bakhodet når tema nå endres tilbake til forsvar av Norge.
Enkelte røster, deriblant Eirik Kristoffersen og et par pensjonerte generaler, ser ut til å mene at Hæren mangler visjoner. Noe forenklet sagt, så mener disse at den mekaniserte brigaden og offiserene som hegner om denne, står fast i gamle tankebaner. De beskylder oss for å være lite opptatt av ny teknologi og være for lite oppmerksom mot læring og utvikling. Fremtiden er like rundt hjørnet, og derfor er alt det gamle, kjente allerede uegnet og nærmest irrelevant.
Kristoffersen og hans meningsfeller tegner et bilder hvor teknologi skal fri oss ut av farene. De fremsnakker lette, mobile enheter som ledere av langtrekkende presisjonsild. Blottet for alle faguttrykk kan dette eksemplifiseres som raske snøskutere leter etter fienden, og bestiller skyting av målsøkende raketter for å fjerne ham. Jo lengre rekkevidde missilene har, dess raskere kan de lande «hvor som helst». For ja, også jeg er enig i at ilden flytter raskere enn folkene.
De lette styrkene, uansett type fremkomstmiddel, er sikkert både billigere å kjøpe og mindre drivstoff-krevende enn hva som gjelder for de pansrede kjøretøyene i Brigade Nord. Droneteknologi gjør dessuten at enkeltpersoner kan overvåke områder som tidligere krevde titalls soldater og siktemidler. Er ikke dette noe Hæren burde benytte seg av? Jo, det burde den. Det tror jeg de aller, aller fleste er enig i.
Det likevel ikke alle er enig i, er premissene og betingelsene vi diskuterer forsvar ut ifra. For eksempel grunnleggende spørsmål som: hvor er det fienden befinner seg, og hva er det han holder på med? Og hva betyr det for oss å forsvare Norge og norske liv?
Jeg er ubetinget enig i at langtrekkende presisjonsild er svært egnet til å ødelegge stasjonære mål, slik som motstanderens kommandoplasser, artillerigrupperinger og forsyningsinstallasjoner. Er planen å tillate slike avdelinger å etablere seg i Norge før vi besvarer med våre missil? Eller er planen å levere den presise ilden over grensen, som et preventivt tiltak? Det som rent militærteknologisk virker mest effektivt og lønnsomt, det harmonerer på ingen måte med det jeg oppfatter som moralsk spiselig.
Hva en lærer fra Ukraina, det kommer nok an på hva en ser etter. Russland er den som definitivt bruker flest raketter og langflygende missiler. I all hovedsak brukes de til å ødelegge bygninger (boliger), kraftverk og annen infrastruktur. Videre er det min oppfattelse at Ukraina bruker missil systemer til å skyte ned innkommende raketter (skadebegrensning) og for å fjerne såkalte «high value targets». Presisjonsilden er ubetinget viktig, men den løser ikke problemet alene.
For hva er problemet? Spoler vi noen år tilbake, så var problemet «Little green men». Russiske soldater, støttet av russiskvennlig milits, som infiltrerte regionen Donbass for å lage trøbbel innenfra. Problemstillingen virker lite overførbar til norske forhold, men hold likevel fast ved poenget at fiendebildet sletts ikke trenger å oversiktlig.
Etter februar 2022 har både Ukraina og vestlig etterretning visst hvor fienden er. Men hva gjør han? Dessverre driver han med henrettelser, voldtekter og plyndring, og det skjer i et omfang som er helt ubegripelig. Jeg mener dette er krystallklare eksempel på problemstillinger som ikke kan løses med missil eller droner; faktisk heller ikke lette styrker. Hvis min kommune blir okkupert, så vil jeg derimot prise meg lykkelig den dagen Panserbataljonen banker på døra, eventuelt banker ned døra, avhengig av hvem de tror står på innsiden.
Slik jeg leser situasjonen i Ukraina, strevde de innledningsvis med å stå imot det store, russiske felttoget. Delvis hjulpet av elendig russisk logistikk og ledelse, klarte Ukrainas mekaniserte brigader imidlertid å stanse denne fremgangen i løpet av sommeren. Nå kjemper de for å vinne tilbake sitt eget land, og ikke minst; for å frigjøre sitt eget folk. Styrkene manøvrere fra by til by, og fra dør til dør. Fienden blir drevet på flukt, tatt til fange, eller felt i skuddvekslinger.
Lokalt brukes det både ildstøtte og droner for å oppnå dette, men den mest risikofylte og vanskelige oppgaven utføres av soldater og kampvogner på bakken. Dette utfører de Ukrainske avdelingene på mer eller mindre samme måte som det Brigade Nord gjør med samvirkesystemet sitt her i Norge. I debatten er det mange som peker på store russiske tapstall, og bruker det som argument for at de mekaniserte styrkene er utdatert og uegnet. De samme stemmene hopper tilsynelatende bukk over hva Ukraina har klart med sine styrker, tross i å være tallmessig underlegne. Hvilken part en sammenlikner seg med, ser ut til å bety mye for konklusjonen.
Forhåpentligvis vil Russland aldri gjøre det samme mot oss, som det de gjør mot Ukraina. Imidlertid minner det meg om tankegangen til Severin Suveren, fra 90-tallets tv kampanjer om fjellvettsreglene; «Tør du stole på flaksen?». Det tør ikke jeg. Med fare for at jeg blir stemplet som gammeldags og visjonsløs, så mener jeg at det beste vi kan gjøre er å videreutvikle oss fra det vi har. For meg betyr det anskaffelse av etterlengtede, moderne stridsvogner nå; og så arbeide parallelt med konseptutvikling og anskaffelser av langtrekkende presisjonsild, droner og helikopter.
Forsvarets motto er «for alt vi har, og alt vi er». Det er et fint motto. Et alternativ kunne være «for hver og en av oss». Det gjelder også de som bor nært grensen i Finnmark. Jeg er livredd for at den nåværende strukturen i Hæren, som altså er bygd opp rundt Brigade Nords stridsvogner og stormpanservogner, skal bli vraket til fordel for en «ny visjon». Vi har ikke råd til å trø feil om vi velger å gå inn på et nytt spor, for da står vi plutselig uten egnede bakkestyrker for den aller vanskeligste jobben.
Satt på spissen, så har Norge økonomisk råd til å gjøre et «feilkjøp» av stridsvogner, for det handler bare om penger. Vognene kan i ytterste konsekvens selges senere, for etterspørselen i markedet er stor.
Kjøper vi derimot ikke stridsvogner, da slår vi bena under den ene mekaniserte brigaden vi har. Hvis vi da ryker uklar med naboen i øst, så vil kostnadene fort kunne bli sammenliknbare med nivået fra 1940-1945 hva angår tapte liv, påført lidelse og ødelagte verdier. Å bytte spor medfører altså langt høyere og større risiko enn tapte investeringskostnader.
Hvilke argumenter som brukes, det varierer litt ut fra hvem som debatterer. En påstand som går igjen hos stridsvognsmotstanderne, er at «stridsvognene kommer frem for sent». Jeg setter et meget stort spørsmålstegn ved premissene bak denne påstanden, men hvis en tar den seriøst er det jo bare å plassere stridsvognene nærmere grensen allerede i dag! Samtidig virker det relevant å snu litt rundt på en argumentasjon knyttet til tidsbruk, for hvis det er en ting NATO er i stand til å levere raskt, så er det vel langtrekkende presisjonsild?
Til enhver tid finnes det allierte, missilbærende ubåter klare i nordområdene. Flytiden fra diverse NATO flyplasser og hangarskip til Finnmark, den kan måles i færre timer enn vi har fingrer på en hånd. Å sette inn lette styrker, med snøskutere og dronesystem, det trenger nok ikke ta mange dager. Satt litt på spissen, så er det imidlertid ingen andre enn oss selv som er i stand til å levere robuste, mekaniserte hærstyrker som behersker manøver i et dypfrosset og snøkledd terreng.
Det er nettopp derfor det er dette som er viktigst å prioritere i dag, og ha på stell de neste 10-15 årene. Det handler ikke om manglende evne til å forstå ny teknologi eller mangel på visjoner; men en erkjennelse av hvordan krigens realiteter utspiller seg i praksis. Derfor håper jeg at regjeringen står på sin opprinnelige plan, og anskaffer harde pakker til jul.
Foto: Ole-Sverre Haugli / Forsvaret
