Har Russlands militære atferd i nord endret seg?

Russlands fullskala angrepskrig mot Ukraina har bidratt til radikale endringer i det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa. Russlands forhold til den vestlige verden har gått fra vondt til verre, Sverige og Finland har tatt steget inn i Nato og forsvarsutgiftene har økt betydelig, på vestlig så vel som på russisk side. Samtidig er Russlands konvensjonelle militære evne blitt kraftig svekket, iallfall for en tid fremover. Dette har igjen konsekvenser for kjernevåpnenes rolle i russisk sikkerhetspolitikk. I denne situasjonen er det betimelig å kaste et nærmere blikk på Russlands militære atferd i Norges nordlige nærområder. I hvilken grad og på hvilken måte har Russlands atferdsmønster i Barentshavet og Norskehavet endret seg siden 24. februar 2022? Og hvilke faktorer kan bidra til å forklare de identifiserte atferdsendringene?

Barentshavet, 12. september 2024: Fiskefartøyet MS «Ragnhild Kristine», som har sin hjemmehavn i Aukra kommune i Møre og Romsdal, er i full sving med linefiske i norsk økonomisk sone et stykke nord av Varangerhalvøya. Mannskapet på den 15 meter lange fiskebåten kjenner området godt og aner fred og ingen fare da styrmann Øystein Orten mottar et oppkall fra et russisk marinefartøy som befinner seg et stykke unna. Marinefartøyet, som senere viser seg å være destroyeren «Admiral Levtsjenko», en av Nordflåtens aldrende ubåtjagere av Udaloy-klassen, gir følgende melding over radio: «This is Russian warship, you need to leave the area!» Orten forklarer at båten hans driver aktivt fiske og at han ikke har til hensikt å forlate området. Hans russiske motpart gjentar meldingen og legger til at båten må trekke linene og komme seg bort så fort som mulig, da det skal gjennomføres skarpskyting i det aktuelle området.[i]

Fiskebåten er på dette tidspunktet ikke kjent med at Den russiske marinen er i gang med sin største øvelse på flere tiår – «Okean 2024» – og at det er utstedt et navigasjonsvarsel som også omfatter deler av norsk økonomisk sone, herunder området som fiskebåten befinner seg i (jf. figur 1).[ii] Formen på de to skytefeltene, og informasjon som i ettertid er gjort tilgjengelig via offisielle russiske kanaler, kan tyde på at det denne dagen var planlagt skyting med supersoniske sjømålsmissiler av typen P-800 Oniks fra to mobile Bastion-P-batterier på land.[iii] «Ragnhild Kristine» blir imidlertid værende i det aktuelle området en stund til. Mannskapet fortsetter med sitt forehavende, inntil den ti ganger så store russiske destroyeren kommer seilende mot dem i stor fart og legger seg ved siden av, med bredsiden til, 150-200 meter unna. Destroyeren gir et 15 sekunder langt drag i tåkeluren. Orten hører også det han oppfatter som varselskudd, dog uten at det blir gjort direkte observasjoner av nedslag i sjøen, men han forteller i ettertid at det ristet kraftig i båten.[iv] Da skjønner han at det er på tide å trekke seg unna. MS «Ragnhild Kristine» eskorteres vestover av «Admiral Levtsjenko», ut av det varslede fareområdet.

Siktemålet med denne artikkelen er ikke primært å fastslå hvem av de to partene i «Ragnhild Kristine-saken» som kan sies å ha størst eller minst grunn til å føle seg forulempet, eller hvorvidt den ene, eventuelt begge, av partene opptrådte kritikkverdig under interaksjonen i Barentshavet. Til den russiske parts forsvar kan det påpekes at stater i henhold til Havretten har full anledning til å gjennomføre militær øvingsaktivitet, inkludert skarpskyting med missiler, i internasjonale havområder og internasjonalt luftrom, det vil si utenfor 12 nautiske mil fra grunnlinjen. Dette innebærer at det også er anledning til å gjennomføre slik aktivitet i og over andre lands økonomiske soner. Men aktiviteten må naturligvis varsles i henhold til etablerte prosedyrer, slik at andre aktører kan ta de nødvendige forholdsregler. Staten som utøver den militære aktiviteten, skal også ta «behørig hensyn» («due regard» er begrepet som brukes i FNs havrettskonvensjon, artikkel 58) til annen aktivitet og sørge for å ivareta sikkerheten til sivile aktører som måtte befinne seg i eller nær det aktuelle området.[v] På samme måte har sivile sjøfarende plikt til å holde seg orientert om og hensynta farevarsler om pågående eller planlagt militær aktivitet.

Formålet med nedenstående gjennomgang, som blant annet baserer seg på funn fra to FD-finansierte studier som i senere år ha vært gjennomført av undertegnede, Torbjørn Pedersen og Thomas Nilsen,[vi] er først og fremst å sette den aktuelle hendelsen inn i et større perspektiv. Sentralt i denne forbindelse står spørsmålet om hvorvidt og på hvilken måte Russlands militære atferd i Norges maritime jurisdiksjonsområder i Norskehavet og Barentshavet har endret seg i kjølvannet av landets fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022. Er det blitt flere eller færre russiske skyteøvelser i nevnte havområder? Skjer skarpskytingen andre steder enn før? Blir skytefeltene større eller mindre i utstrekning? Varer skyteøvelsene kortere eller lengre enn før? Og hvilke drivkrefter kan tenkes å ligge bak eventuelle endringer i Russlands militære atferd?

Barentshavet og Norskehavet som militært operasjonsområde

Barentshavet og Norskehavet – og luftrommet over – blir jevnlig benyttet for militære formål, herunder øvelser som innebærer skarpskyting eller våpentesting. Det sier seg selv at slik aktivitet i perioder vil kunne gå ut over aktiviteten til sivile aktører som opererer i de samme områdene, det være seg sivil skips- eller flytrafikk, eller som i ovennevnte tilfelle, kommersielt fiske. Sivile aktører som har sitt levebrød på havet, kan bli påført ekstra drivstoffutgifter og andre former for økonomiske tap, eksempelvis ved at de på kort varsel må forlate eller navigere rundt områder der det pågår eller er planlagt militær aktivitet. På toppen av dette vil de, som MS «Ragnhild Kristine», kunne oppleve til dels ubehagelige, om enn ikke direkte farlige, interaksjoner med militære fartøyer som er ute i annet ærend enn dem selv.

Episoden som er beskrevet over, må sies å være uvanlig, men den er ikke unik. Det har i senere år har vært flere hendelser der norske eller tredjelands fiskere har satt seg på bakbeina når de er blitt bedt om å flytte seg for å gi plass til russiske skyteøvelser. Det skjedde blant annet i august 2023, da Russland annonserte to relativt store skytefelt nord og sør av Bjørnøya.[vii] Tematikken er også kjent fra andre havområder.[viii] Konfliktnivået i den sivil-militære interaksjonen, og i hvilken grad sivile aktører opplever militære skyteøvelser som et besvær, vil avhenge av en rekke faktorer. Én variabel er skyteøvelsenes hyppighet. En annen variabel er valget av sted. En tredje variabel er skytefeltenes størrelse. En fjerde variabel er skyteøvelsenes varighet. En femte variabel er varslingstiden. Sagt på en annen måte: En skyteøvelse av begrenset varighet, som gjennomføres i et lite og avsidesliggende område, og som er varslet i god tid på forhånd, vil bli oppfattet som et langt mindre problem for sivile næringer enn en skyteøvelse som på kort varsel og for en lengre periode legger beslag på store deler av et kommersielt viktig havområde.

Kolahalvøya har tradisjonelt vært, og er fortsatt, Russlands viktigste sjømilitære baseområde. Mer enn halvparten av Russlands sjøbaserte strategiske kjernevåpen finnes på strategiske ubåter som opererer fra Kola, og som jevnlig bruker Barentshavet som øvings-, operasjons- og transittområde. Mange av de andre militære kapasitetene som finnes i Russlands nordvestlige hjørne, herunder atomdrevne og konvensjonelle angrepsubåter, overflatefartøyer og fly med antioverflate- og antiundervannskapasitet, er der for å beskytte de strategiske ubåtene og deres patruljeområder. Russlands kontrollambisjon er særlig stor i den indre delen av «bastionen».

Øst for linjen mellom Nordkapp, Bjørnøya og Svalbard, gjerne omtalt som «Bjørnøya-gapet» (se figur 2), ønsker Russland å ha, eller i det minste være i stand til å etablere, sjøkontroll. Dette innebærer at man behersker et havområde (Barentshavet) i en slik grad at man både kan bruke det for egne formål (som sjøbasert kjernefysisk avskrekking) og samtidig er i stand til å hindre en motstander i å bruke det for sine formål. Vest og sør for «Bjørnøya-gapet», i Norskehavet, har Russland neppe samme kontrollambisjon. Her handler det først og fremst om sjønektelse, altså operasjoner med sikte på å hindre Nato i å bruke det det maritime domenet for sine formål, eksempelvis overføring av allierte forsterkninger til Norge, Sverige eller Finland i en krigs- eller krisesituasjon. Norskehavet må også antas å spille en sentral rolle i Russlands fremskutte forsvar av bastionen i Barentshavet. Uten at Russland nødvendigvis vil kunne ha forutsetninger for å kunne bruke det aktuelle havområdet for egne formål utover dette, vil landet kunne ønske å gjennomføre sjønektelsesoperasjoner langt sør i Norskehavet, hele veien til «GIUK-gapet» (se figur 2), det vil si havområdet mellom Grønland, Island og Storbritannia.

Som militært operasjonsområde betraktet, er Norskehavet veldig forskjellig fra Barentshavet. I Barentshavet må Russlands sies å ha en «hjemmebanefordel», i den forstand at det er kort avstand mellom Nordflåtens hjemmebaser og det aktuelle havområdet, som ligger rett utenfor kysten av Kolahalvøya. I Norskehavet er Russland i større grad på «bortebane». Avstanden fra Kola til Norskehavet er større, og seilingstiden tilsvarende lengre. Kystlinjen er det Norge som kontrollerer. I tillegg kommer forskjellene i dybdeforhold. Barentshavet er grunt, mens Norskehavet er dypt. Barentshavet har en gjennomsnittsdybde på 230 meter, mens gjennomsnittsdybden i Norskehavet er rundt 1800 meter. Norskehavet er også nesten dobbelt så stort som Barentshavet i utstrekning. Sett fra russisk side, er Barentshavet av disse og andre grunner lettere å kontrollere enn Norskehavet, ikke minst når det gjelder undervannsdomenet.

Det at Russlands kontrollambisjon i det maritime domenet tradisjonelt har vært, og fortsatt er, større i Barentshavet enn i Norskehavet, betyr ikke landet aldri ønsker å spille på bortebane. På 2000-tallet finnes det mange eksempler på at Russland har brukt Norskehavet som en arena for politisk motiverte styrkedemonstrasjoner og «revirmarkeringer». Slik aktivitet faller gjerne innenfor kategorien «signalering», altså militær aktivitet hvis primære formål er å påvirke persepsjonene til en eller flere andre aktører, typisk Norge og/eller alliansen vi er en del av, og få oss til å endre atferd på en måte som er mer i tråd med den signalerende aktørens, altså Russlands, preferanser. Én slik målsetting kunne for eksempel være å forsøke å fremtvinge en reduksjon i Natos militære tilstedeværelse eller øvingsaktivitet i de nordlige havområder.

Russlands atferdsmønster i 2015–2022

En viktig kilde til kunnskap om Russlands militære aktivitet i nord, i tillegg til navigasjonsvarslene som utstedes av den Murmansk-baserte havneadministrasjonen for det vestlige Arktis og videreformidles av Kystverket, er de mange «Notice to Airmen» (NOTAM)-meldingene som utstedes av russiske luftfartsmyndigheter. Slike meldinger inneholder detaljert informasjon om tid og sted for aktiviteter som kan medføre potensiell fare for luft- og skipstrafikken, eksempelvis en skyteøvelse i eller over internasjonalt farvann. I samarbeid med Avinor flysikring, som er den primære norske mottakeren av slike meldinger, bygget vi for noen år siden opp et datasett bestående av 37 slike meldinger fra perioden mellom januar 2015 og starten på Russlands fullskala invasjon av Ukraina 24. februar 2022. Vi plottet de russiske NOTAM-områdene på et kart, for å danne oss et inntrykk av hvor den russiske aktiviteten utspilte seg (se figur 3).

Vår analyse viste at hovedtyngden av Nordflåtens skyte- og øvingsaktivitet i årene frem mot fullskalainvasjonen av Ukraina skjedde i havområdene utenfor Kolahalvøya. Samtidig viste studien vår at slik aktivitet ble observert også i havområder som ligger atskillig lenger vest og sør, i norsk økonomisk sone utenfor kysten av Vestlandet og Nord-Norge. Det var for eksempel et betydelig antall slike hendelser i havområdene nordvest av Lofoten og Vesterålen. Vi observerte en merkbar økning i hyppigheten av russiske NOTAM-hendelser i Norskehavet og den vestlige delen av Barentshavet i perioden mellom 2015 (én hendelse) og 2019 (ni hendelser). Etter en nedgang i 2020 (tre hendelser), skjøt aktiviteten fart igjen i 2021 (9 hendelser) og 2022 (17 hendelser). Av de 17 NOTAM-hendelsene i 2022 skjedde 3 før den 24. februar, mens de resterende 14 skjedde etter nevnte dato, hvilket må sies å være en «normalfordeling».

Det største russiske skytefeltet i perioden mellom 2015 og utgangen av 2021 ble annonsert utenfor Mørekysten under Nato-øvelsen «Trident Juncture» i november 2018, og overlappet i betydelig grad med øvingsområdet for nevnte øvelse. Dette tilsier at dette NOTAM-et i stor grad var politisk motivert og hadde som siktemål å forstyrre Nato-øvelsen og kommunisere Russlands misnøye med denne. Lignende sammenfall i tid – og til dels i rom – mellom norsk/alliert og russisk øvingsvirksomhet ble registrert i forbindelse med antiubåtøvelsen «Dynamic Mongoose» i juli 2019 og deployeringen av fire amerikanske B-1 bombefly til Ørlandet i februar 2021. Andre, og sannsynligvis de fleste, av de russiske skytefeltene virket ikke å ha være direkte relatert til norsk eller alliert militær aktivitet. Dette gjaldt blant annet russiske farevarsler utstedt for havområdene nordvest og sørøst av Svalbard. Her var det etter alt å dømme tale om planlagt nedfall av vrakgods fra flertrinns raketter skutt opp fra land (Plesetsk og Baikonur).[ix]

Et fenomen som vi kom over under arbeidet med nevnte studie, var «ubrukte skytefelt», altså NOTAM-områder som ble varslet fra russisk side, uten at den varslede aktiviteten ble gjennomført som planlagt. Det kan være mange grunner til at man avlyser eller utsetter en planlagt skyteaktivitet (værforhold, tekniske problemer osv.), og man er selvsagt ikke forpliktet til å gjennomføre alle varslede aktiviteter. Men i en hel del tilfeller kunne det virke som om russerne ikke engang hadde en plan å gjennomføre skyting i de varslede NOTAM-områdene, og at hensikten først og fremst var å markere revir eller sende politiske signaler. Dette gjaldt blant annet det store skytefeltet utenfor Mørekysten under «Trident Jucture» i november 2018.  

Russlands atferdsmønster i 2022–2024

Hva så med det russiske atferdsmønsteret etter 24. februar 2022? Figur 4 viser beliggenheten til de russiske NOTAM-områdene – 30 i tallet – som ble annonsert mellom 24. februar 2022 og utgangen av 2023. I tiden som er gått siden starten av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har vi ikke registrert en eneste russisk NOTAM-hendelse sør for Polarsirkelen. Russlands skyteøvelser skjer nå, med svært få unntak, i eller nær Barentshavet. Dette er en klar indikasjon på at det geografiske tyngdepunktet for den russiske aktiviteten har flyttet seg nordover og østover.

Det som også synes å være en klar trend, er at de russiske skytefeltene i nord er blitt større i utstrekning enn de var i foregående periode, og at de varer lengre i tid. Våre data viser at de russiske skytefeltene i gjennomsnitt var 38 % større i perioden mellom 24. februar 2022 og 31. desember 2023 enn de hadde vært i perioden mellom 1. januar 2015 og 24. februar 2022. En naturlig konsekvens av den økte størrelsen og det faktum at de fleste av dem ligger i Barentshavet, er at skytefeltene gjerne ligger dels i norsk økonomisk sone, og dels i russisk, jf. situasjonen som MS «Ragnhild Kristine» havnet i 12. september 2024.

Det er også verdt å merke seg at de russiske skyteøvelsene synes å vare lengre i tid. I perioden som er nevnt over hadde den gjennomsnittlige varigheten av de russiske NOTAM-hendelsene økt med rundt 120 %, fra 2,5 dager i snitt i 2015–2022 til 5,5 dager i snitt i 2022-2024.  Det mest langvarige NOTAM-området i vårt datasett varte i 11 dager, hvilket må sies å være uvanlig lenge.

Mulige årsaker til atferdsendringene

Det kan være flere grunner til den observerte tyngdepunktforskyvningen mot Barentshavet. I vår seneste artikkel[x] diskuterer vi fire mulige – om enn ikke nødvendigvis innbyrdes utelukkende – hypoteser:

1. Russland kan ha kommet til den erkjennelse av deres tidligere symbolske styrkemarkeringer i Norskehavet, som formodentlig var ment å frembringe en atferdsendring på vestlig side, ikke har gitt de ønskede resultater. Tvert imot økte Natos militære nærvær og aktivitet i nordområdene i den aktuelle perioden. Rasjonalet for å fortsette med politisk motivert «signalering» langt sør i Norskehavet kan med andre ord ha blitt mindre. 
2. Russlands «NOTAM-aktiviteter» i de nordlige havområder har medført en del kritikk fra sivile aktørers side, kanskje særlig fiskerinæringen. Det har også vært en del hendelser der fiskere har nektet å flytte seg for å gi plass til russiske skyteøvelser (jf. «Ragnhild Kristine-saken» og den tidligere nevnte hendelsen utenfor Bjørnøya i august 2023). Slik «pushback» kan ha fått Russland til å revurdere hensiktsmessigheten av å legge militær øvingsvirksomhet til områder med stor sivil aktivitet (fiskerier, petroleumsvirksomhet, kommersiell skips- og flytrafikk m.v.). Det er i så fall en positiv og ønsket utvikling.
3. Russlands konvensjonelle militære kapasitet i nord er åpenbart svekket som resultat av tapene som russiske styrker er blitt påført på slagmarken i Ukraina. Dette gjelder særlig landstyrkene, men også russiske sjøstyrker er blitt påvirket av krigen i Ukraina. For eksempel har flere av Nordflåtens overfartøyer og ubåter i lengre tid har vært deployert til det østlige Middelhavet og tilstøtende havområder. Dette innebærer midlertid redusert kapasitet i nord. På toppen av dette kan man ha ønsket å spare på missiler og ammunisjon for bruk i skarpe operasjoner Ukraina.
4. Kjernefysisk avskrekking er blitt relativt sett viktigere enn før. Heller enn å bruke sjø- og luftmilitære ressurser på symbolske styrkemarkeringer utenfor Norskekysten, kan Russland ha ønsket å prioritere styrket beredskap på hjemmebane og opptrening av bastionforsvaret i Barentshavet. Det er i denne forbindelse interessant å notere at den lenge planlagte «Zapad»-øvelsen som skulle funnet sted i september 2023, ble avlyst på kort varsel, mens atomøvelsen «Grom» ble gjennomført som planlagt i oktober samme år, slik den også ble i oktober 2024. På de to sistnevnte øvelsene ble alle delene av den kjernefysiske triaden testet på Russlands nordvestlige flanke.

Selv om det geografiske tyngdepunktet for de russiske NOTAM-hendelsene har forskjøvet seg nordover og østover i tiden som har gått siden 24. februar 2022, er det ikke slik at nordområdene har sluttet å være en arena for russisk signalering. Eksempelvis er det grunn til å følge med på Russlands skyteøvelser i Varangerfjord-området. Dette er et relativt nytt fenomen, som vi ikke har observert tidligere. Det var minst to slike hendelser i 2023, én i juni og én i september. Det første området, vist på figur 5, ble brukt igjen i juni 2024.

Ettersom disse hendelsene skjer i russisk territorialfarvann, er det også her tale om fullt lovlig aktivitet i henhold til Folkeretten, men aktiviteten skjer såpass nærme land, og såpass tett på (mindre enn 5 nautiske mil fra) den norsk-russiske sjøgrensen, at det kan være grunn til å følge med på den. Tiden vil vise om dette blir en del av det nye russiske atferdsmønsteret i nord.

Avsluttende betraktninger

Det er fortsatt for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvorvidt de beskrevne atferdsendringene på russisk side – tyngdepunktforskyvningen fra Norskehavet til Barentshavet, og skiftet i fokus fra «signalering» til «bastionforsvar» – er av midlertidig eller mer permanent karakter. Mye vil avhenge av det videre forløpet til krigen i Ukraina og Russlands fremtidige forhold til Vesten. Det gjenstår også å se hva slags betydning Sverige og Finlands Nato-medlemskap vil få for Russlands militære atferdsmønster i nordområdene.

Så langt er det lite som tyder på at Russland generelt opptrer mer «bøllete» i de nordlige havområder enn landet gjorde før 24. februar 2022. Under øvelse «Nordic Response» i mars 2024 ble det for eksempel ikke registrert provoserende atferd eller symbolske styrkemarkeringer fra russisk side, til tross for at øvelsen var relativt stor og skjedde lengre nord og øst enn det som tidligere har vært vanlig. Dette var også den første større allierte øvelsen i nord etter at Sverige og Finland ble medlemmer av Nato.

I Barentshavet må vi uansett belage oss på et vedvarende høyt russisk aktivitetsnivå og jevnlige skyteøvelser, i russisk så vel som i norsk økonomisk sone. Det er kanskje dårlige nyheter for fiskerinæringen, som fortsatt vil måtte dele det aktuelle havområdet med Nordflåtens fartøyer. Til gjengjeld er det grunn til å tro at russiske marinefartøyer sjeldnere enn før vil operere utenfor nordlandskysten. Det siste er kanskje gode nyheter for de som har tenkt seg på lofotfiske.

Foto: Russisk fartøy RFS 099 "Pyotr Velky", et fartøy i Kirov klassen
utenfor Norges kyst / 333 Skavdron / Forsvaret