Har du det som kreves?

Den siste tiden har det dukket opp omtale og kritikk i sosiale medier rundt Forsvarets kampanje for energisparing. Den består i stor del av plakater med tittelen «Har du det som kreves?», etterfulgt av en oppfordring rundt energisparende tiltak på soldatnivå, som å skru av lyset før man går ut, vannet når man pusser tennene osv. I utgangspunktet gode greier, og synet av plakatene i gangen har ved et par anledninger fått meg til å snu i døra for å sjekke om jeg faktisk rakk å skru av lyset: mission accomplished. Reaksjonene i sosiale medier har imidlertid dreid seg om den dype kontrasten ordlyden skaper for et miljøfokusert budskap på en arbeidsplass hvor «det som kreves» assosieres med vesentlig viktigere handlinger. Ordlyden er ikke bare ufølsom, men undergraver livene gitt for den friheten vi har til å bruke tid og ressurser på å utvikle fengende, men smakløse plakater.

Spesielt @infanteristen på Instagram har vært tydelig på at ord betyr noe, og at «det som kreves», er andre ting enn vann og strøm, men heller mot og handlekraft ovenfor en reell fiende i kamp for Norge og soldaten ved siden av deg. Det er disse tankene denne betraktningen handler om; hva er det som kreves av meg som soldat og leder, og hvordan kan jeg stole på at jeg har det til den dagen det trengs? Jeg mener perspektivet bør vinkles direkte mot evne til å påføre fienden vold hos den enkelte soldat, men også som et veiledende prinsipp i lag og tropp, samt ledelse og utdanning av disse.

Jeg øver skyteferdighetene mine hver uke, ikke bare fordi jeg liker å skyte, men fordi det er en bærende ferdighet jeg ikke får vedlikeholdt tilstrekkelig i det utdanningsløpet jeg går, det må gjøres på eget initiativ. Jeg er i skrivende stund godt i gang med 5. semester på Krigsskolen, og det er fellesoperasjoner som står på agendaen. Her blir vi kadetter plassert i skoene til plangrupper på operasjonelt nivå, og vi blir ved fremlegging oppfordret til å holde planer og resonnement på riktig nivå, ikke tenke taktisk, og i hvert fall ikke stridsteknisk. Jeg henger meg likevel opp i de lavere nivåene, det er kanskje bare naturlig når det er der vi som oftest jobber når vi driver planlegging og krigsspill på Krigsskolen, men jeg merker at jeg ønsker å bedrive troppeføring.

Er all skytingen forgjeves da? Er et grunnleggende nivå av bærende ferdigheter et ambisjonsnivå jeg ikke skal gidde å legge meg på? Det kampanjen gir meg inntrykk av er at lista faktisk legges så lavt som at det som kreves er å fatte enkle tiltak som jeg allerede forventer av meg selv, så vel som andre voksne mennesker, eksempelvis de som er inne til førstegangstjeneste. På plakaten kunne det heller stått «Morra di jobber ikke her, skjerp deg og ta lyset!». La meg si det i klartekst: det er mennesker som slåss og dør i Ukraina, vi kan ikke tillate oss å synke så lavt at det de ofrer reduseres til og sammenlignes med ting man faktisk lærer i barnehagen. Jeg ønsker ikke å støtte eller bidra til at soldater glemmer krigens faktiske krav, eller nøyer seg med middelmådighet. Den dagen krigen kommer til oss, vi må slippe det vi har i hendene og bruke våpen mot fienden skal jeg være glad for den skytingen jeg fikk inn. Det skjer brått, og krever øyeblikkelig reaksjon, og beklager, men da har vi viktigere ting å gjøre enn å slukke lyset på vaskerommet.

Dette ønsket om å lede soldater i felt, se planen møte fienden og stridslede fram til avgjørelse, er det kanskje bare godt at jeg føler på, det er tross alt en av grunnene til at jeg har søkt meg til infanteriet ved graduering. På Krigsskolen lever vi derimot i beste komfort, og det er dyp fred i landet. Ja, vi har øvelser rettet mot troppeføring og ledelse i strid, uten at jeg nødvendigvis føler at vi på noe tidspunkt oppnår kritisk volum. Vi er mange kadetter, og alle skal ha gjennomføringer i lederrollen i løpet av tre korte år, dette er en naturlig konsekvens av utdanningen som ofte er vektet mot det akademiske og klasseromstjeneste. Jeg mener likevel at man ikke skal la dette begrense repetisjoner og drill av de enkle og bærende ferdighetene. Her kommer vi tilbake til skytetrening, og hvorfor jeg som kommende offiser skulle ønske jeg hadde tid og ammunisjon til å skyte hver dag. Det er ikke hvor mye jeg skyter som avgjør om jeg har det som kreves eller ikke, men dersom det å skyte og treffe blir muskelminne og drill bidrar det til mitt totale overskudd, hvilket jeg kan bruke til å rette min avdeling mot å bekjempe fienden. For soldater gir dette overskuddet en årvåkenhet til å merke detaljer i egen sektor, oppdage mulighetsvinduer og omsette overskuddet til det initiativet som kreves for å drive striden fremover fra fremste linje. Det er kun en bit av noe større, av mange deler som utgjør helheten jeg må beherske for å kunne se soldater i øynene og si høyt «Jeg vet veien, følg meg.». Dette er kongsønsket, og det kommer for meg fra en takknemmelighet for alle som har kjempet og falt for en fred de selv ikke fikk nyte. Vi kaller det tjeneste, men for meg er det plikt, og denne skal jeg være hengiven. Dette vil jeg forsvare, og så lenge jeg kan, så må jeg. Jeg er heldig som kan, privilegert faktisk. Dette er plikt, og den skal jeg være hengiven.

Blant øvelsene på Krigsskolen finner vi det beryktede stridskurset, hvor hensikten er «å belyse hvordan svært krevende forhold påvirker soldater og hvilke krav som stilles til militært lederskap i et stridslignende miljø.» (Forsvaret, 2023). Kurset betraktes som et slags overgangsrite, og et kvalitetsstempel på at den enkelte duger som offiser, og er kanskje så nært jeg kommer til et reelt stridsmiljø før dagen skulle komme hvor jeg må si «FØLG MEG!» og lede soldater inn i et fiendtlig stillingssystem for å drepe de menneskene som skulle befinne seg der. Akkurat det er skremmende ekte, og kan virke fjernt for oss kommende offiserer når vi spiser varm lunsj, har sovet godt og kun har et par forelesninger igjen før det blir helg og vi skal hygge oss i messa. I kaffepausene snakker ofte om hva vi skal gjennom, hvor kjipt det blir med regn og marsj og hvordan vi gleder oss til å komme unna slitet etter vi er ferdige på Linderud, det som går tapt i samtalen er at praksis og øvelse på GOU kun er en smakebit på alt regnet og de lange marsjene som skal til for å bygge robusthet og stridsevne, det er ikke en test, men et frempek. Det legges sjelden av tid eller tanke til hva som kreves av oss når vi er der og plutselig går fra å ha en major i øret til å skulle være militært voksne, og dø om det er det som skal til. Soldatene vi skal lede skal være troverdige utøvere av statens maktmonopol, og det bør stilles krav til både fysikk og skikkethet, det bør stilles krav til trening, utdanning og måloppnåelse. Men alle disse kravene som stilles må ikke overskygge viktigheten av eierskap, oppdragsglede og lederens fordømte plikt til å bygge en leder av hver bidige soldat.

Fra skolens side har jeg lært at det som kreves innebærer først og fremst ydmykhet, en akademisk forståelse (les: det vi får på Krigsskolen), en grunnleggende nysgjerrighet og en god dose dristighet! Alt dette har vi ikke tid til å øve eller mestre på tre korte år ved FHS, men bør i aller høyeste grad være noe vi er bevisste på og aldri slutter å jobbe mot. Hvordan skal man måle det som kreves? En klok major sa en gang at det å skulle bli god på krig er som å skulle trene til OL i svømming, uten å noen gang ha vært i vann, og her er det ikke sølvmedalje, men død og okkupasjon til andreplassen. Jeg er kanskje idealist, eller naiv, eller begge deler; men jeg har troen på at det vi lærer hverandre og andre må være bunnsolid. Jeg ønsker å stole på at både jeg selv og soldatene jeg leder ikke bare skal flyte, men sette verdensrekord den dagen vi bryter vannoverflaten for første gang. Da må vi slutte å være så innmari komfortable med dyp fred og begynne å ikke bare prate om hva det er som kreves for å vinne og hvordan hver enkelt soldat skal komme seg dit, men å omsette det til kritisk volum av hard, realistisk og målrettet trening. Soldater må avle dødelighet, slik at andre kan leve.

Foto: skjermdump instagram/@Infanteristen