[Anmeldelse] Håndbok i Militærpsykiatri, av Jon G. Reichelt

Forfatteren av denne boken har unik erfaring og innsikt omkring temaet boken omhandler; Militærpsykiatri. Denne boken evner å få noe som kan fremstå som ulidelig kjedelig, komplisert og for mange i samfunnet ikke spesielt viktig, til å fremstå som det motsatte. Forfatteren har klart å produsere et "folkelig mesterverk" omkring tema. Et mesterverk som gjør at militærpsykiatri i mine øyne her fremstår som det burde; særdeles interessant, forståelig og gripbart. Samtidig forklarer boken hvorfor det er viktig for samfunnet å være klar over belastningen militær virksomhet, som utføres på vegne av samfunnet, faktisk påfører egne borgere.

Det som mange militært ansatte potensielt frykter når man initialt ser at forfatteren, Oberstløytnant Jon G. Reichelt, på tidspunktet boken ble skrevet var psykiater i Forsvaret og at forordet er produsert av daværende sjef for Forsvarets Sanitet, Kontreadmiral Jan Sommerfeldt-Pettersen, nemlig at dette er en bok som kun presenterer temaet på et overordnet nivå og fra et perspektiv som får Forsvaret til å fremstå på en unyansert fordelaktig måte sett opp mot den virkeligheten man selv har opplevd eller opplever til daglig; er ikke tilfelle.

På en enkel måte, og samtidig med glimt i øyet, defineres begrepet militærpsykiatri, og det argumenteres hvorfor dette er et viktig tema. Jeg mener at forfatteren på en god måte har oppsummert hvorfor dette faktisk er et tema man må forholde seg til da han sier: "Man utsetter med overlegg i utgangspunktet friske mennesker for påkjenninger som man normalt ville rådet mennesker til å avstå fra. I tillegg er den vanlige helsetjenesten fraværende i krig— fastlegen er ikke tilgjengelig."

Reichelt peker også innledningsvis på at militærpsykiatri er et eget fagfelt som representerer et forsømt område innenfor naturvitenskapelig forskning, men han gjør dette på en måte som gjør at det ikke oppfattes som at han gråter for sin innbilte syke mor.  Det forklares enkelt og greit hvorfor annen forskning ikke er direkte overførbar i denne sammenhengen, fordi at: "militært personell kan skille seg på vesentlige områder fra de befolkningsgrupper som er studert i tradisjonell epidemiologi og behandlingsforskning." Mot slutten av boken poengterer Reichelt, på en måte som for mange sikkert oppfattes både irriterende og i overkant ærlig, at det vanlige helseapparatet ikke nødvendigvis er overfylt av personell som innehar forståelse for at utfordringer militært personell forholder seg til kan sprike noe fra hva - i mangel av noen bedre beskrivelse - vanlige folk forholder seg til da han gir sin vurdering på hvorfor mange militære veteraner har klaget på hvordan de har blitt møtt i helseapparatet: "det kan kanskje forklares ut fra kommunikasjonsvansker mellom middelaldrende, til dels ordknappe menn som ikke er vant til å snakke om sine følelser, og det flertallet kvinner uten militær erfaring de møter i hjelpeapparatet."

Målgruppen for boken er uttalt å være militært helsepersonell og militære ledere. Siden jeg vurderer meg selv til å tilhøre den sistnevnte gruppen, kan jeg fra lederperspektivet si at boken treffer den delen av målgruppen særdeles godt. Selv om jeg er totalt uten sivil ledererfaring tør jeg uansett driste meg til å gå så langt å si at dette er en bok som ledere også utenfor den militære organisasjonen garantert vil kunne lære noe av. Selv om alt selvfølgelig ikke er like relevant, eller direkte overførbart, for alle typer ledere mener jeg at det å forstå hvordan forskjellige mennesker fungerer er en viktig lederoppgave.

Gjennom hele boken flettes en rekke temaer inn i hverandre, og jeg oppfatter det slik at bokens kapiteloppbygning er både hensiktsmessig og ikke minst, den har ikke oppstått ved en tilfeldighet. Hvordan hjernen fungerer, hva som faktisk er normale reaksjoner ved påkjenninger, potensielle handlemåter når påkjenninger oppstår, hvordan forebygge og forberede seg for påkjenninger, hvordan forholde seg til påkjenninger i etterkant av at de har oppstått, hvilke medisinske diagnoser som finnes, hvordan identifisere individer som trenger hjelp, samt et tosifret antall med relevante vedlegg (som inneholder alt fra konkrete sjekklister til relevante skjønnlitterære dikt), er det du får i denne håndboken.

Jeg anbefaler og mener at dette er en bok som samtlige militære ledere i Norge må lese. Håndbok i Militærpsykiatri er en høyst overkommelig bok både med tanke på påkrevd lesevolum og fagspråkforståelse, og den vil som minimum fremprovosere tankevirksomhet omkring et særdeles viktig ledelsetema; menneskene vi leder. Å benekte dette som leder er som å skyte seg selv i foten, for å si det slik.

Denne omtalen har tidligere vært publisert i Forposten