Forsvarssjefen har rett, når han sier at det er ikke Forsvaret alene som skal forsvare Norge. Folket skal forsvare Norge. Men hvilket folk? Dyktige unge kvinner og menn fra Oklahoma? Nei, det er selvsagt det norske folk som først og fremst skal forsvare Norge. Hvis vi får hjelp fra Oklahoma, når nøden er størst, vil det være et utrolig viktig bidrag, men vi kan hverken kreve eller forutsette at oklahomerne kan komme oss kraftfullt til unnsetning – en krise kommer sjelden alene. Likefremt kan vi ikke forvente at folket skal forsvare landet i forbindelse med krig eller okkupasjon – med eller uten våpen i hånd – uten noen form for håndfast forberedelse.
Forsvarsvilje er viktigst
Oberst Terje Bruøygard og major Erik Elden har pekt på et kritisk moment som er i ferd med å gå tapt i forsvarsdebatten. Den fagmilitære debatten som bryter overflaten og finner veien til avisspaltene er fokusert mot fysiske faktorer som baseplassering og vektingen mellom antall stridsvogner og ubåter. Bruøygard og Elden viser til både anerkjent militærteori og sterk historisk presedens som til sammen peker mot at selv om den fysiske dimensjonen i krig har stor betydning, så er det den moralske som stort sett avgjør – blant soldatene, men også hos befolkning og styresmakter. I det norske tilfellet gjelder dette ekstra sterkt, fordi vi må ikke bare ha konsepter som gjør det for kostbart å gå i strid med oss, men det må også være slik at det ikke frister å okkupere oss.
I den grad vi skal konfrontere store motstandere på likefot, så kan det vel være på dette punkt: ingen skal være så gode på defensive hybride operasjoner som oss. Hvordan kan vi få til det, når vi er så små? Jo, fordi tilliten vi har til hverandre i dette landet ikke bare er hyggelig, men av enorm militær verdi. Hvis bare noen prosent av de ca to millioner nordmenn i vernepliktig alder (18-44 år) gjør motstand på et eller annet vis, må en okkupant være ekstremt motivert for å bli i Norge. Denne bekymringen kan være nok til at motstanderen lar være å prøve.
Myndige borgere
Jeg mener at et minimum av militær kompetanse er nødvendig for en myndig borger i en demokratisk småstat, og det er vel verdt å investere fire uker til dette. Jeg er overbevist om at hvis dette gjøres riktig, vil det oppleves som attraktivt. Ikke fordi det i seg selv er gøy, men fordi det er målrettet, hardt og sammenbindende. «Kompani Lauritzen-deltaker Siri Avlesen-Østli (37) beskriver oppholdet som et eventyr, men også det verste hun har vært med på.» Mennesker trenger overgangsriter. Russetid og fadderuke er bleke erstatninger. Det folk trenger er en prøvelse som overbeviser deg selv og samfunnet om at du er en voksen borger. En voksen borger er i alle tilfeller en kriger - for de fleste av oss i overført betydning. Vi kjemper hver dag mot livets utfordringer, det være seg rasisme, tidsjag eller andre ting.
Forsvaret kan tilby et overgangsrite som er til nytte for både ungdommene og samfunnet. Å kunne klare seg selv, å utfordres mentalt og fysisk, å danne samfunn med andre og hjelpe til er sentrale verdier for voksne borgere. Som i dag, vil 8 000 av årskullet etter fellesperioden fullføre en førstegangstjeneste på ett år. Den felles grunnutdanningen vil også kunne tjene som arena for rekruttering og seleksjon for videre militær tjeneste, utdanning og karriere. En slik seleksjon vil dessuten være toveis: kandidatene får kjenne på kroppen over tid at militær tjeneste krever mye av dem – men til gjengjeld også gir svært mye tilbake.
Ingen hird
Vi skal ikke dyrke frem en hird eller lage et opplegg som vi med rette forbinder med totalitære stater. Her er det viktig å skille mellom det å gjøre ting militært (og å være militære) på den ene siden – og militarisme på den andre siden. Sistnevnte er en skyggeside, og den skal hverken Forsvaret eller Grunnleggende militær utdanning (GMU) bli en del av. GMU vil naturligvis likevel være preget av gjenkjennbare militære rammer, noe som bl.a. kommer til syne gjennom effektiv og funksjonell organisering. Militære rammer og opptreden er åpenbart nødvendig rent administrativt, men militær kultur er også en essensiell komponent i den dannelsen GMU skal gi deltagerne. Til dem som ikke skjønte hvorfor befalet var så innmari nøye på skaporden og romvask i sin egen førstegangstjeneste, vil jeg anbefale filmen Karate Kid. For de uinnvidde som kanskje antar noe annet, vil jeg hardnakket hevde at innenfor den tilsynelatende stramme og tradisjonstunge kulturen vi forbinder med Forsvaret, er det god plass til kultivering av kritisk tenkning og bemyndigelse av unge medlemmer. Her er et eksempel på et ritual som ofte misforstås utenfra: i Forsvaret hilser ikke underordnede på overordnede for å underkaste seg. Ved å hilse kommuniserer de jeg respekterer deg for din erfaring, din kompetanse og dine holdninger. Den overordnede hilser tilbake, ikke for å takke, men for å kommunisere at jeg respekterer din kompetanse, dine holdninger og din forpliktelse også.
Sjefssersjanten i Brigade Nord, sersjantmajor Morten Fosland, sier «Noe av det som skiller oss fra andre hærer, er at vi bygger opp soldater – vi bryter dem ikke ned.» Forsvaret skal ikke indoktrinere landets ungdom i løpet av noen uker på sommeren. Borgernes internalisering av norske kjerneverdier – som respekt for natur, menneskerettigheter og selvbestemmelse – foregår gjennom oppdragelsen i hjemmet, utdanningen i skolevesenet og deres inntreden i den offentlige meningsbrytningen etter hvert som de nærmer seg å bli voksne. Det er dette sterke fundamentet GMU bygger videre på. Forsvaret skal gi borgerrekruttene ferdigheter, tro på seg selv, tro på hverandre og øke forpliktelsen til motstand, hvis landet en gang blir truet.
Fosland peker på at fokus på verdisettet vårt er en sentral faktor for at den norske tilnærmingen lykkes. Militært personell vil i denne sammenheng umiddelbart tenke på Forsvarets kjerneverdier – respekt, ansvar og mot. Dette er dog ikke våre eneste verdier. Forsvaret er så sterkt verdibasert at man kan liste opp ytterlige militære verdier nærmest i det uendelige. Dette er noen av dem: integritet, offervilje, omsorg, kampvilje, lojalitet (til samfunnet, den militære organisasjonen og hverandre), lærevillighet, plikttroskap, samhold, selvdisiplin, utholdenhet og ærekjærhet. Alle disse verdiene utgjør motvekten som sørger for å holde militæret unna skyggesiden militarisme.
Borgersoldaten skal altså ikke underkaste seg Staten. Staten skal stimulere borgernes selvstendige forpliktelse til forsvar for felles verdier. Mennene og kvinnene som leder og driver GMU skal høste sin autoritet gjennom faglig dyktighet, engasjement og ved å være gode rollemodeller som deler rekruttenes kår.
Innhold
GMU skal være tilrettelagt for alle. Fysiske funksjonshemminger er ikke diskvalifiserende – mens et kriminelt rulleblad som regel er det. Nøkkelord for gjennomføringen er enkelhet, samhold og mestring. Vi har ikke tid og penger til å lære 60 000 personer å skyte hvert år, men vi må fostre et tankesett som gjør at borgerne tør å gå i kamp, det være seg som soldat, grenselos eller gå-sakte-arbeidende byråkrat i en situasjon hvor landet er okkupert.
Det vil først og fremst være utetime på timeplanen i GMU. Vi må leve og trives utendørs – står vi alene er naturen det norske folks viktigste alliansepartner. De velprøvde oppskriftene for å skape solid samhold og mestring er ikke veldig mystiske: det vil nok trille en svetteperle eller to av rekruttenes panner i løpet av GMU. Ren kunnskap er likevel også sentralt. I GMU lærer du mulige fiender å kjenne: hvordan organiserer de seg, hvordan opererer de, hva vil de oppnå osv. Du lærer om hvordan opprør bekjempes – og du lærer om hvordan opprør ledes og utføres, både med og uten våpen i hånd. Kanskje leser du til og med relevant skjønnlitteratur. Krigens folkerett er en selvsagt komponent. Mange av kunnskapsmålene vil vi kunne nå gjennom e-læring, mens ferdigheter og holdninger må utvikles gjennom samspill og samvær under til dels tøffe kår.
Lederskap er også et naturlig element i GMU. En moderne og profesjonell militær organisasjon i et demokratisk land, vil hevde at alle soldater er ledere. Det gjør f.eks. Hæren, US Army og hæren i Singapore helt eksplisitt. Som nevnt vil GMU være en viktig arena for lederutviklingen til personell som er i slutten av sin førstegangstjeneste, men også rekruttenes utvikling som ledere skal stimuleres i GMU. Den militære nytten av dette er åpenbar, men akkurat dette faglige bidraget fra Forsvaret vil gagne alle mulige kriker og kroker av samfunnet.
Et kjernefag i GMU er Sjefens intensjon. Alle yrkesmilitære kjenner dette som det aller mest sentrale begrepet knyttet til militære operasjoner. I 1946 reflekterte Otto Ruge foran kamera over felttoget i 1940. Et av hans mange viktige poenger, var at det som egentlig ofte skilte en god del av de vi i ettertid har kategorisert som enten helter eller kujoner, var hvorvidt det var klart for dem hva som var forventet av dem eller ei. Kilden til denne klarheten er først og fremst sjefen. Ruge sa: «…deretter førte de sine avdelinger med fast og myndig hånd, fordi den selvstendige beslutnings overveldende ansvar var tatt av dem.» I kjølvannet av krigen lagde norske myndigheter Plakaten på veggen. Den skulle fjerne tvil og løfte ansvaret over på skuldrene til landets lovlig valgte myndigheter.
Dagens yrkesmilitære kjenner Plakaten på veggen godt: det er nordpilen på deres profesjonskompass: enhver ordre om å ikke gjøre motstand mot en fremmed makt skal anses som falsk, det skal kjempes uansett om fienden truer med eller gjør alvor av represalier mot sivile osv. Hvis det meget usannsynlige, men forferdeligste skulle skje – en okkupasjon av Norge – er Sjefens intensjon med stor S klar for meg: Hensikten med vår motstand er å gjenopprette norsk suverenitet. Metoden er å utnytte alle lovlige midler (les: lovlig iht fri, norsk lov og internasjonal rett, ikke en okkupants urettmessige lov). Sluttilstanden er oppnådd når norsk territorium er underlagt norske demokratisk valgte myndigheters suverenitet – uansett om det tar ett, fem eller førti år. Når dette er like klart for alle nordmenn, er min påstand at norsk forsvarsevne har tatt et steg som er vel så viktig som de store investeringene til jagerfly, stridsvogner og ubåter.
Gjennomførbart?
Hvis Roskildefestivalen klarer å tilrettelegge for 130 000 personer i 50 000 telt på ett sted, så er det peanøtter for Forsvaret å drifte seks teltleirer à 10 000 personer rundt omkring i landet. Godt planlagt bruk av stadig tjenestegjørende og militært reservepersonell gjør dette mulig. Lagføreren som til daglig har ansvar for utviklingen til 10 soldater med kompleks teknologi, har på sommeren ansvar for 60 borgersoldater som utdannes så å si uten teknologi. Borgerne som nettopp har gjennomført ett år førstegangstjeneste, får utviklet lederskapet sitt som leder for 10 ferske borgere året etter at de selv var i samme sko.
Et rekruttkorps med 9 720 rekrutter kan organiseres med to divisjoner à tre regimenter à tre bataljoner à tre kompanier à tre tropper à to grupper à to lag. Et slikt korps kan bemannes på tilstrekkelig vis med 109 stk OF1-5, 262 stk OR5-9, 684 stk OR2-4 og 1 298 stk OR1. På dette tidspunktet i teksten er det sikkert en god del personelloffiserer i den stående strukturen som har fått kaffen i halsen eller ut gjennom nesen. Husk da at hovedkilden til OR1-ene er personell inne til førstegangstjeneste, samt at en vesentlig andel av personellet i sjiktet OR2-OF5 kan hentes fra reserveorganisasjonen. Dette er et nasjonalt prosjekt – ledet av Forsvaret.
Frankrike har satt i gang noe som ligner på konseptet jeg beskriver, selv om hensikten tilsynelatende er annerledes: skape samhold i et fragmentert samfunn, motvirke unge voksnes tilbøyelighet til å starte bilbranner o.l. De er i gang med en opptrapping som har som mål å ta inn hele årskullet på 800 000 om noen år. Selv om hensikten er mer sivilt rettet, er poenget at hvis et sammenlignbart høykostland klarer dette, så klarer vi det. Akkurat som Frankrike bør vi begynne i det små og basere oss på frivillighet. Da lærer Forsvaret underveis og innbyggerne får direkte medvirkning i utviklingen. Min subjektive mening som trønder, vil være å foreslå å begynne midt i landet: der vet jeg at dugnadsånden, kreativiteten og den militære interessen er stor.
Til slutt
Hvis plan A virker (høyteknologisk militært forsvar tett integrert med våre allierte), blir vi ikke okkupert, ja kanskje ikke engang angrepet. Men som min første sjef, befalsskoleinstruktør Per-Erik Bjørnstadbråten, lærte meg: hvis du ikke har en plan B, må du ha en plan C. Vår nasjonale plan C må ta høyde for at vi en gang i fremtiden kan stå mer eller mindre alene, samtidig som vi står ovenfor en eksistensiell trussel mot norsk politisk suverenitet – en suverenitet som utgår fra befolkningens vilje og er tuftet på demokratiske prinsipper. I et slikt tilfelle er det kun dette vi til syvende og sist kan tørre å gjøre oss avhengige av: nordmenns evne og vilje til å gjøre alt for å bevare eller gjenopprette et fritt Norge.
Foto: Innrykk i HMKG (Stian Norum Herlofsen / Forsvaret)
En forkortet versjon av denne teksten sto på trykk som kronikk under tittelen Roskilde-festival for alle! i Klassekampen 18.03.2021.
