I denne artikkelen skal jeg på et subjektivt grunnlag prøve å beskrive transformasjonen av Forsvaret sett i lys av fagområdet fysisk fostring og min personlige reise som idrettsoffiser i over 30 år. Min reise er et eksempel på hvordan Forsvaret tidligere bygget stein på stein med kompetanse over mange år. Alt var ikke nødvendigvis bedre før, men vi må erkjenne at noen elementer faktisk har blitt dårligere. Historikken bør inngå i kunnskapsgrunnlaget når framtidens forsvar skal utvikles.
Fagmiljøet jeg representerer har takt med resten av Forsvaret blitt marginalisert og nedprioritert i et underfinansiert forsvar. Idrettsmiljøet i Forsvaret har tilsynelatende blitt spesielt hardt rammet, uten at det nødvendigvis betyr at det har vært en bevisst strategi fra beslutningstakerne. Men uavhengig av strategi har jeg de siste 10-20 årene savnet en myndig stemme med ambisjoner på vegne av fagfeltet. En stemme med vilje og evne til å tenke store tanker og gi litt gass. Det var kanskje det Generalinspektør for Sjøforsvaret (GIS) gjorde i 2007-2008 da det ble besluttet å bygge et fullverdig militært treningsanlegg på Haakonsvern for 350 millioner, et treningsanlegg dimensjonert for framtiden.
På tross av marginaliseringen har det blitt utarbeidet en langsiktig plan for fagfeltet. Planen inneholder 16 konkrete tiltak som skal bidra til at Forsvaret når målsettingen om robuste og skadefrie soldater. Planen blir presentert som en del av løsningen mot slutten av artikkelen.
Militær idrettsfaglig kompetanse i 1988-2016, versus 2016-2024
Min militære karriere startet på befalsskolen for infanteriet i Trøndelag (BSIT) i 1988. BSIT var en av tre befalsskoler for infanteriet og en av om lag 30 befalsskoler totalt i Forsvaret. Etter ett års utdanning på BSIT var det pliktår som sersjant på Infanteriets øvingsavdeling nr. 1 (IØ1) på Sessvollmoen. IØ1 var en av tre øvingsavdelinger (rekruttskoler) for infanteriet som utdannet infanterisoldater til en Hærstruktur bestående av 13 operative brigader.
Siden 1988 har Hæren og Forsvaret gjennomgått flere større transformasjoner tilpasset gjeldende trusselbilder og ikke minst forsvarsbudsjetter. Det har blitt sagt i de militære korridorene at det er politikerne som bestiller de militærfaglige anbefalingene og som til slutt velger den billigste løsningen. Det har medført at vi i dag kun har en` befalsskole i Forsvaret, Hæren har en brigade og jeg sitter alene med arven etter et institutt for fysisk fostring. Reduksjonen av de to første variablene bør vektlegges. En brigade teller tross alt 3000–5000 soldater.
Som jeg innledet med så skal mitt subjektive og personlige perspektiv inngå som et håndfast mikroperspektiv i artikkelen. Etter utdanningsreformen (URE) i 2018 og fram til 2022 var vi to mennesker som skulle forvalte fagansvaret for militær idrett og trening i Forsvaret. Nå er det kun en mann igjen, idrettsforskeren har klappet sammen laptopen og blitt agronom. Bemanningsstatusen på Forsvarets høgskole (FHS) har selvfølgelig ingen betydning i det store militære bildet. Det mangler ressurser over alt. Men jeg tror nedprioritering av det idrettsfaglige støtteapparatet i bakrommet har medført at vi har mistet både fart og innhold. Kjernen i faget er å bidra til produksjon av robuste soldater til den spisse enden, men faget bidrar også til å bygge kultur, identitet og samhold i et mangfoldig forsvar.
På BSIT i Trondheim i 1988 var fysisk fostring (FYFO) et forfriskende innslag i utdanningen med fysisk trening og A-leder kurs. A-kurset besto av teoretisk eksamen og elevinstruksjon. Utdanningen tilførte de kommende infanteri- og jeger sersjantene på BSIT et godt utgangspunkt til å fungere som instruktører i det påfølgende pliktåret som sersjanter i Hæren. Hærens 25 garnisoner hadde på den tiden 2-5 lokale idrettsoffiserer med lokalt utøvende ansvar for treningsvirksomheten. Dette var en del av en helhetlig struktur i Hæren med karriereplaner og karrieremuligheter som skulle bidra til at Hæren ved mobilisering hadde fysiske hardføre soldater til et mobiliseringsforsvar på 250 000 soldater.
I dag har vi en felles befalsskole på Sessvollmoen med 15 timer programmert militær idrett og trening (MIT) fordelt på 14 ukers utdanning. Det tilsvarer i underkant av 25% av de 80 timene som Hærens Befalsskole (HBS) på Rena hadde før skolen ble nedlagt i 2018.
Etter troppssjefstjeneste på Sessvollmoen søkte jeg høyere utdanning i Hæren og startet på forsvarets idrettsoffiser utdanning på Norges idrettshøgskole (NIH). Siste idrettsoffiser på den militære kvoten ble uteksaminert fra NIH i 2016. Det har ikke blitt etablert ny utdanningsstruktur for å fylle på med høyere idrettsfaglig kompetanse. Dagens system består av å rekruttere fagressurser fra sivile skoler. Hæren og Sjøforsvaret har i mangel av et overordnet system etablert et eget utdanningssystem.
Etter grunn- og mellomfag (bachelor/trenerstudiet) og offisers utdanning på Krigsskolen ble det fire pliktår som idrettsoffiser i Garnisonen i Porsanger (GP). Idrettsoffiserene i Hæren var på begynnelsen av 90-tallet en del av utdanningsseksjonene (s-3) i bataljonene. Dette var en gunstig plassering for å få faglig kvalitet i styrkeproduksjonen. Idrettsoffiseren var en integrert del av bataljonen og hadde som primærfunksjon å drive utdanningsplanlegging og faglig oppfølging av befalet i kompaniene. På slutten av 90-tallet ble forløperen til dagens Trenregiment opprettet og alle idrettsoffiserer ble overført fra utdanning, trening og øving (UTØ), til service- og forvaltning av idretts- og velferdskontor.
Historisk sett var intensjonen med å ha dedikerte idrettsoffiserer på avdelingene at de skulle «train the trainers» eller «train the soldiers», ikke «management of sports equipment». Etter OMT ble idrettsoffiserene reformulert til idrettsbefal og overført til OR søylen, uten at det har resultert i større måloppnåelse. Det er sjelden at nye navn eller betegnelser får den effekten som revolusjonistene hadde sett for seg.
Etter pliktårene som idrettsoffiser i Finnmark ble det 20 år som kullinstruktør og seksjonssjef fysisk fostring på Krigsskolen (KS). I forbindelse med høyskolereformen på midten av 2000-tallet ble det behov for flere offiserer med høyere utdanning. Jeg fikk derfor permisjon med lønn til å ta masterutdanning på NIH. I forkant av høyskolereformen hadde Krigsskolen lagt til rette for kompetanseheving med en bachelor i fysisk aktivitet og helse (FAH). Da jeg tok over stillingen som seksjonssjef fysisk fostring (SEFF) på KS hadde jeg til sammen 6 års høyskoleutdanning og 3 år med militær utdanning. I tillegg hadde jeg tjenesteerfaring som instruktør- og troppssjef og fire års operativ tjeneste som idrettsoffiser. Dette står i sterk kontrast til dagens minimumsløsninger. Den konstante tilførselen av kompetanse har sannsynligvis medvirket til at jeg fullfører militærkarrieren og løper helt i mål med tung ryggsekk og nedslitte marsjstøvler etter 37 år i grønne klær. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg skal avslutte med en spurt eller rusle rolig og behersket i mål. BSIT infanteristen som ligger krystallisert i frontallappen roper gi gass.
Kompetansebygging er essensielt
Kompetanseheving av ansatte er vurdert som en vesentlig faktor for å få militært personell til å stå i jobben over flere år. Uten regelmessig kompetanseheving synker motivasjonen og gleden av å mestre jobben på et stadig høyere nivå. Det gamle utdanningssystemet hadde sikkert sine svakheter og Forsvaret brukte store ressurser på å utdanne personell som sluttet for tidlig. På en annen side var befalsskoleutdanningen en formidabel suksessfaktor som masseproduserte befal til et krevende yrke.
I hele perioden fra 1988 og fram til i dag har transformasjonen i Forsvaret pågått med nedskjæring og rasjonalisering. Faget fysisk fostring har naturlig nok blitt endret og tilpasset i tråd med omstillingene. Jeg vil påstå at faget av flere grunner ble ekstraordinært transformert og marginalisert i utdanningsreformen. På Forsvarets skoler ble antallet idrettsfaglige årsverk redusert fra 26 til 6. For mitt vedkommende har det medført at jeg mot slutten av karrieren sitter som Den siste mohikaner på Forsvarets Høgskole. Primalskriket fra den russiske bjørnen har medført at jeg om kort tid vil få forsterkninger etter at regjeringen puttet 1624 milliarder kroner på bordet. FHS er nå endelig fått ressurser til å gjenopprette ubalansen etter URE.
Forsvarets viktigste ressurs
De økonomiske rammene i Forsvaret er styrende for innhold og lengde på utdanning. Fagfeltet MIT har av ulike grunner vært en salderingspost de siste 20 årene. Fysisk trening burde i et kost- nytte perspektiv blitt prioritert hver eneste dag i alle avdelinger. Først og fremst som en forberedelse til krise og krig, men også som en integrert del av forsvarets innsats for å ivareta personellets fysiske og psykiske helse før, under og etter operasjoner.
Mitt militære perspektiv er innenfor det fysiske domenet, mennesket som fysisk ressurs i et operativt forsvar med fysiske arbeidskrav i fred, krise og krig. Hele rasjonale for fagfeltet er de reelle fysiske arbeidskravene i militære operasjoner. Noen tror fortsatt at teknologien i stor grad skal erstatte de fysiske menneskene i moderne krigføring. Men erfaring og forskning fra konflikter og krig viser at alle komplekse militære operasjoner i moderne tid har behov for menneskelig yteevne. Krigen i Ukraina bekrefter dette. Skyttergravs krigføring med bajonett og nærstrid er en del av stridsbildet. Soldatene løper, hopper, klatrer, kaster, bærer, drar og løfter. Soldatene befinner seg i en umenneskelig belastning hver eneste dag. Krise og krig stiller strenge krav til fysisk og psykisk robusthet. Det gjelder spesielt for soldatene i frontlinjen.
Hvis personellet fortsatt er Forsvarets viktigste ressurs bør alle ha tilgang til et velfungerende støtteapparat innen fysisk trening, restitusjon og rehabilitering. Det har vi dessverre ikke i dag. But It's hope in hanging snore (Nils Arne Eggen).
Skolens løsning
Fagområdet MIT har utarbeidet strategisk plan som inneholder konkrete tiltak som skal bidra til at Forsvaret når målsettingen om robuste og skadefrie soldater. Det to vesentlige innsatsområder som må vektlegges for å nå målsettingene; idrettsfaglig kompetanse og gode treningsfasiliteter.
For det første må det lages et helhetlig kompetansesystem fra sesjon til pensjon. Siden det gamle militære kompetansesystemet er avviklet, må det lages et nytt treningsfaglig kompetansesystem tilpasset dagens utdanningssystem. Kompetansen må bygges fra dag en på rekruttskolen og følges opp med kunnskapspåfyll gjennom hele karrieren. Først må du lære å trene deg selv, hvis du er instruktør må du lære å trene andre, deretter må du på eget initiativ holde deg i tilfredsstillende fysisk form så lenge du har uniform. Videre må ledere med ansvar for personell i fred, krise og krig tilføres den kompetansen som kreves for å løse oppdrag.
For det andre må det bygges moderne militære treningsanlegg som er innrettet mot militær fysisk trening, rehabilitering og rekreasjon. Sjøforsvarets idretts- og treningssenter (SITS) på Haakonsvern som ble åpnet i 2011 gir et optimalt bilde på hvilken kompetanse og hvilke fasiliteter som bør inngå i et militært treningsanlegg. Det tok 10 år fra snoren ble klippet på Haakonsvern til Luftforsvaret ga gass og satte opp Luftforsvarets idretts- og treningssenter (LITS) på Ørlandet i 2022.
Avslutningsvis vil jeg fremheve at god kompetanse og gode fasiliteter vil bidra til utvikling av en sunn aktivitetskultur, økt trivsel og motivasjon. Trivsel og motivasjon øker medarbeidertilfredsheten, reduserer sykefraværet og øker ståtiden. I sum vil alle faktorene bidra til å øke forsvarets operative kapasitet. Den dagen personellet møter kompetente fysiske trenere og får tilgang til moderne treningsfasiliteter, den dagen blir personellet Forsvarets viktigste ressurs.
Foto: Tanja Renate Aakerøy/Forsvaret
