13 marineskip og 84 militærfly og helikoptre fra Europa deltok på øvelser og i operasjoner i Indo-Stillehavet i 2024. Hvorfor var en så stor militær styrke fra Frankrike, Italia, Nederland, Spania, Storbritannia og Tyskland på den andre siden av kloden i fjor? Hvorfor skal det norske Sjøforsvaret og Luftforsvaret delta på øvelser i Indo-Stillehavet i år?
For det første det flere franske øyterritorier i Det indiske hav og Stillehavet, med over 1.000.000 franske statsborgere og faste stasjonerte militære styrker. For den andre har marineskip fra den britiske marinen vært fast stasjonert i Indo-Stillehavet siden 2021. For det tredje har Frankrike, Storbritannia og andre europeiske stater hvert år siden 2019 sendt militære styrker til Indo-Stillehavet for å delta på øvelser og operasjoner. Rammen for denne utviklingen er en pågående global militær integrasjon i Indo-Stillehavet som involverer stater i Asia, Stillehavet, Nord-Amerika, Sør-Amerika og Europa.
Det stadig tettere mellomstatlige samarbeidet i Indo-Stillehavet er den aller viktigste utviklingen i den senere tid, som i sum skaper et nytt sikkerhetspolitisk og militært handlingsrom og en strategisk motvekt til de mer totalitære statene. Siden 2000-tallet har Kina modernisert og rustet opp de konvensjonelle styrkene og doblet størrelsen på sitt atomvåpenarsenal. En utvikling som har endret både den regionale og globale militære maktbalansen. I tillegg har Kinas adferd blitt mer provoserende ovenfor andre stater i Asia. Kina truer Taiwan regelmessig og har også lagt seg på en konfrontasjonslinje i Sørkinahavet og Østkinahavet. Kinas militære opprustning og modernisering, den mer konfronterende linjen, og partnerskapene med likesinnede totalitære regimer som Russland og Nord-Korea har førte til flere motreaksjoner.
En motreaksjon er at flere stater i Asia har økt forsvarsbudsjettet betydelig for å forsterke og modernisere sitt eget forsvar, som for eksempel Japan og Taiwan. En annen trend er utviklingen av et tettere samarbeid innen sikkerhet og forsvar mellom de nasjonalstatene i Indo-Stillehavsregionen som har en felles interesse av å skape en motvekt til Kina. Som et resultat av mange initiativ har det i løpet av den siste 15-års perioden vokst frem et betydelig antall bilaterale, trilaterale og multilaterale avtaler mellom regionale stater. Et tredje utviklingstrekk blant asiatiske stater og stillehavsnasjoner har vært å knytte enda tettere bånd til europeiske stater. Den militære europeiske militær tilstedeværelsen i Indo-Stillehavet er separate initiativ i regi av individuelle stater, og ikke NATO alliansen.
Taiwan-scenarioet og maritime uoverensstemmelser mellom Kina og andre stater i Asia og Stillehavet kan i ytterste fall få konsekvenser for både regional og global handel og verdensøkonomien. Det siste aspektet kan forklare et økende globalt engasjement for å bidra til sikkerhet og stabilitet i denne delen av verden.
Norge og likesinnede europeiske stater har et tredelt rasjonale for å engasjere seg i sikkerhet og forsvar i Indo-Stillehavet. Det ene er å forebygge at den lokale sikkerhetssituasjonen forverrer seg på en slik måte at det får konsekvenser for regional og global handel og dermed verdensøkonomien. Det andre er å knytte tettere forsvarsindustrielle bånd i det stadig voksende markedet for forsvarsmateriell i Indo-Stillehavet, som har blitt et globalt befolkningsmessig og økonomisk tyngdepunkt. Det tredje aspektet har vært å fremstå som en god alliert med USA i den regionen som er amerikanernes hovedprioritet. Hvordan det siste aspektet vil vektlegges i fremtiden er noe usikkert. Uansett hva USA vil mene fremover er det allerede innen sikkerhet og forsvar knyttet viktige bånd mellom stater i Europa og Indo-Stillehavet som uansett vil bestå.
Les Sollis nye research paper med samme tematikk:
NUPI
Foto: En amerikansk F/A-18 og en fransk Rafale ombord på USS Carl Vinson / Petty Officer 3rd Class Nathan Jordan / DVIDS hub / *The appearance of U.S. Department of Defense (DoD) visual information does not imply or constitute DoD endorsement.*
