I forrige måneds artikkel her på Stratagem påpekte undertegnede at institusjonell konservatisme er et velkjent militærhistorisk fenomen og en kronisk militær yrkessykdom med potensielt store konsekvenser. Denne måneden er hensikten å underbygge at det er dette fenomenet vi står overfor i møtet med argumentasjonen for et mekanisert hærkonsept i forsvaret av Nord-Norge.
Det er altså etter mitt skjønn et påfallende fellestrekk ved denne argumentasjonen at den nærmest konsekvent ignorerer de udiskutable fysiske, geografiske, økonomiske og andre realiteter som definerer forsvarsproblemet i Finnmark. I stedet argumenteres det hovedsakelig teoretisk og med vekt på mekaniserte styrkers generelle fortrinn, løsrevet fra det konkrete problem. Teoretiske avveininger mellom ulike løsninger på militære problemer er selvfølgelig ikke uten betydning. Men først må man jo forsikre seg om at de løsningene som skal vurderes i lys av teoretiske fordeler og ulemper overhodet er gjennomførbare ut fra rene fysiske og andre begrensninger. Før man ha gjort det er konseptuell teoretisering bare tankespinn.
En argumentasjon som så i liten grad forholder seg til kontekst og i stedet baserer seg på generiske betraktninger gjør det derfor naturlig å stille spørsmålet som står som overskrift over dette innlegget. Dreier dette seg om et gjennomtenkt operasjonskonsept som tar utgangspunkt i hva vi er avhengige av å oppnå sikkerhetspolitisk og strategisk (mål); som derfra utleder hva slags operative effekter vi da er avhengige av å kunne skape innenfor et nærmere definert område (metode) og som avslutningsvis kontrollerer at dette ikke krever styrker utover det mulige (middel)? Eller dreier det seg om ukritisk videreføring av en eksisterende hærstruktur ved utskifting av eldre materiell med nytt av samme type, uten etterprøving av hverken strategisk rasjonalitet, operativ gjennomførbarhet eller økonomisk realisme? Utgangshypotesen er altså at det er det siste som er tilfellet, og at vi derfor har å gjøre med et klassisk eksempel på det undertegnede har kalt institusjonell militærkonservatisme.
For å underbygge denne hypotesen vil jeg ta for meg og analysere i alt 20 argumenter og utsagn til støtte for det mekaniserte operasjonskonseptet i Finnmark. Alle disse 20 er autentiske ytringer fra hæroffiserer som er representative i kraft av sin utdannelse, grad og stilling, og alle er hentet fra de siste to års debatt. De er også representative på den måten at det ikke er utelatt noe argument som i det hele tatt forholder seg til problemet. Det siste har ikke vært vanskelig, etter som jeg har til gode å høre et argument, for ikke å snakke om et fullstendig resonnement eller en analyse, der man faktisk belyser Finnmarksproblemets fysiske og militære utfordringer og sannsynliggjør at de lar seg overvinne.[1] Til gjengjeld har jeg hørt desto mer om absolutt alt annet som kan underbygge mekaniserte styrkers fortrinn i enhver annen situasjon enn den som karakteriserer det norske forsvarsproblemet.
La meg også før jeg begynner understreke at dette ikke primært er en debatt om hvorvidt vi bør anskaffe nye stridsvogner eller ei, slik mange synes å tro. Stridsvogner vil trolig forbli et hovedvåpensystem i mekaniserte forband så lenge det kommer til å finnes slike. Spørsmålet er hvorvidt et mekanisert operasjonskonsept overhodet er hensiktsmessig i forsvaret av Nord-Norge, og dermed implisitt om det er hensiktsmessig å bruke flere milliarder kroner på nye stridsvogner. Det er dette som gjør det interessant å studere hærmiljøets argumenter for at Brigade Nord må videreføres med nåværende operasjonskonsept, organisasjon og materiell, og analysere dem i tur og orden. Argumentene er sortert etter hva slags påstått kvalitet eller fordel ved dagens operasjonskonsept de tar utgangspunkt i.
NATO-relaterte argumenter
Argument 1: «NATO vil at Norge skal ha en mekanisert brigade».
Dette er på mange måter selve kronargumentet og det som også benyttes politisk i forslaget til ny langtidsplan for Forsvaret. Det er ikke bare grovt misbruk av tanken bak NATOs styrkemål, her svikter også internkonsistensen i selve resonnementet. NATO har for det første aldri gjort noen detaljert studie av det norske forsvarsproblemet noe mer enn av de fleste andre medlemslands, og konkludert med at vi trenger en mekanisert brigade. Det er ikke det styrkemålsprosessen dreier seg om. NATO studerer de enkelte medlemslandenes størrelse og økonomi, og bedømmer ut fra det hva de bør kunne bidra med til alliansens fellesforsvar. I den forbindelse er styrkeplanleggerne opptatt av hva slags kapabiliteter NATO samlet sett har for lite av – ikke av hva det enkelte land isolert sett trenger selv. Dette er jo nettopp den logiske konsekvens av at forsvaret av det enkelte land er alliansens felles ansvar. For NATO er mekaniserte brigader en enhetsmålestokk på landmilitær styrke, og gitt Norges befolkningsmessige og økonomiske ressurser mener altså alliansen at vi må kunne stille minst én slik enhet til rådighet.
Men så kommer det som røper bristen også i internlogikken. Det er et helt sentralt poeng ved hele styrkemålstenkningen fra NATOs side at denne brigaden skal være deployerbar; den må kunne settes inn også utenfor Norge. NATO har ikke bruk for en norsk brigade med vernepliktige under opplæring som ikke kan sendes noe sted. Det er tvert imot et eksempel på den type nasjonalt bundet avdeling alliansen kritiserer medlemslandene for å prioritere for høyt, på bekostning av deployerbare avdelinger.
Å gjøre den norske brigaden relevant for NATO ville således kreve et omfattende kontraktsregime der hele mannskapsstyrken måtte erstattes av tidligere vernepliktige på frivillig kontrakt som så måtte gis tid til samtrening før deployering. Det har vi forsøkt før, da Telemark bataljon var basert på et slikt system. Da denne bataljonen omsider var klar og kunne sendes til Kosovo i 1999 spurte den britiske styrkesjefen, general Michael Jackson, ganske syrlig om vi hadde spasert nedover, som mange vil huske. Og det var vel å merke for en stabiliseringsoperasjon med begrenset krav til reaksjonsevne i utgangspunktet. Så kan man tenke seg hva det vil kreve å etablere en hel brigade basert på samme modell, attpåtil for en mulig høyintensitets krig i Sentral-Europa med kort varslingstid. Da er krigen antagelig over før vi innfinner oss.
Dernest kommer selvfølgelig at NATO ikke bare nøyer seg med å stille et generelt krav om at brigaden skal være mekanisert, med alt dette innebærer i forhold til hovedmateriell, antall bataljoner, etc. Det er faktisk også stilt krav om en del våpensystemer med rekkevidde og andre ytelser som den norske brigaden i dag ikke har, som det ikke er noen planer om å anskaffe og som hvis vi skulle anskaffe dem ville koste milliardbeløp og derfor gå hardt ut over andre formål. Det dreier seg om både luftvern, panservern og krumbanevåpen, men det hører vi pussig nok ingenting om.
Dersom man ønsker å benytte NATOs ønske om en norsk mekanisert brigade som argument, må man derfor være konsistent og innse at det i så fall krever en brigade som i hovedsak må være vervet og dessuten ha en rekke kapabiliteter som den norske brigaden ikke har. Men da må man også ta inn over seg kostnadene ved det, og akseptere de konsekvensene det får på andre områder, i den grad det overhodet ville være mulig. Det er det imidlertid ingen som snakker høyt om, i stedet argumenterer man som om dagens brigade ville tilfredsstille NATOs forventninger hvis man bare får nye stridsvogner og en fjerde manøverbataljon. NATO-kravene er med andre ord viktige så langt de kan brukes som argument for det man ønsker seg for sin egen del, men utover det forplikter de tydeligvis ikke.
Det er også interessant å merke seg at når norske offiserer på besøk i NATO-hovedkvarteret av ren nysgjerrighet har stilt styrkeplanleggerne spørsmål om dette, har svaret vært: «Men det er jo en mekanisert brigade dere ber oss stille krav om». Med andre ord; her opptres det på en måte som styrker mistanken om at dette først og fremst dreier seg om å bevare en eksisterende avdeling og et eksisterende fagmiljø, og i mindre grad om hva som er en optimal løsning på det norske forsvarsproblemet. I så fall er denne argumentasjonen også et alvorlig yrkesetisk overtramp.
Argument 2: «Vi må kunne ta opp kampen med bakkestyrker for å vise NATO at vi mener alvor med å forsvare oss».
Her må vi for det første sette et kritisk spørsmålstegn ved selve utsagnet. Er forsvarsstrid i taktisk forstand av hver kvadratmeter norsk område en forutsetning for at alliansen skal tro at vi mener alvor med å forsvare oss? Hva slags historiske eksempler eller annen empiri støtter man seg til her? Og hva slags utfordring står vi da overfor når dette uansett er en fysisk umulighet i vårt tilfelle? Enten fordi angriperen enkelt kan gjøre Finnmark til en eksklusjonssone ved å kutte fremføringsaksen fra Troms, eller rett og slett fordi Finnmark åpenbart er for stort og våre egne styrker for små til at det er fysisk mulig? Dette er ganske enkelt ikke et spørsmål om hva vi tror vi «må», men om hva vi vet vi kan – eller helst ikke kan.
Vi må dessuten nok en gang huske at det vi skal oppnå strategisk med det vi foretar oss i Finnmark er å etablere en stridssituasjon som gjør det utvilsomt at NATO står overfor en artikkel 5-situasjon. Vi skal med andre ord kunne gjøre konflikten til et storpolitisk spørsmål om alliansens troverdighet. Da må det ganske riktig smelle i Finnmark for at det skal være en synlig krig. Men det spørsmålet utsagnet ikke en gang gjør noe forsøk på å analysere er hvor mange og hva slags smell som i så fall er nok, og om vi med dagens våpensystemer må være i Finnmark med mekaniserte bakkestyrker for at det skal smelle tilstrekkelig der.
Det er selvsagt dem som har villet basere det norske forsvarskonseptet på en slags CNN-effekt – vi skal skaffe oss sympati ved at et stort antall norske soldater dør i Finnmark i beste sendetid på amerikansk fjernsyn. Det er antagelig en like unødvendig forutsetning som den er kynisk og urealistisk. Her må vi igjen minne om at forsvar i sikkerhetspolitisk og strategisk betydning av ordet ikke er ensbetydende med tradisjonell forsvarsstrid med bakkestyrker i taktisk forstand. Det er en feilslutning og en overforenkling av problemet.
Argument 3: «I Baltikum har NATO deployert mekaniserte bakkestyrker».
For å sette dette argumentet i perspektiv kan vi ta frem et kart og se på de baltiske land sammenlignet med Norge. Fra grensebyen Narva til Estlands hovedstad Tallinn er det ca 200 km. Tilsvarende er det snaut 300 km fra den russiske grensen til Latvias hovedstad Riga ved Østersjøen. Fra grensen til Hviterussland, hvor russerne har styrker stasjonert, og til Litauens hovedstad Vilnius er det snaut 50 km og til Østersjøen ved Klaipeda ca 350 km. Til sammenligning kan du kjøre 250 km vestover fra Kirkenes og ikke en gang være halvveis til Alta. Dette har med andre ord noe med strategisk dybde å gjøre. De baltiske land kan være overrent og okkupert i løpet av noen timer. Det gir dem og NATO intet annet valg hverken politisk eller militært enn å ta opp kampen med bakkestyrker ved grensen. Norge, derimot, har altså den luksus at det samme området som på grunn av sin størrelse ikke vil la seg holde med våre beskjedne styrker nettopp av samme årsak gir oss helt andre muligheter til å selge terreng for å kjøpe tid og føre en strid på egne premisser. Derfor er denne sammenligningen også så haltende som den kan få blitt. Den føyer seg dermed inn i rekken av utsagn som fullstendig ignorerer kontekst, denne gangen den geografiske.
Stridsvognsargumenter
Argument 4: «All erfaring viser at det beste våpen mot en stridsvogn er en annen stridsvogn».
Dette argumentet demonstrerer en klassisk svakhet i mange offiserers forståelse av hva forsvarsplanlegging dreier seg om, nemlig at det fullstendig neglisjerer ressurssiden av regnestykket. Spørsmålet om hvordan vi best bekjemper angriperens stridsvogner kan selvfølgelig ikke avgjøres ved å sammenligne ett og ett av alle de våpensystemene som kan ødelegge en stridsvogn, og se hvilket som virker best rent teknisk. Det relevante spørsmål er dette: «Gitt at vi har en viss mengde ressurser som skal brukes på våpen for å bekjempe et antall stridsvogner under bestemte taktiske forutsetninger, hvilken kombinasjon av våpensystemer bør vi velge?». Det kan vise seg å bli helt andre kombinasjoner enn bare et tilsvarende antall egne stridsvogner, ikke minst under norske forhold og med norske budsjetter. Det opprinnelige utsagn med sin «én til én»-tilnærming til problemet representerer med andre ord en fullstendig banalisering av problemstillingen, som ignorerer at dette er et aggregert kost/nytte-problem og ikke bare et spørsmål om hva som er «best» i en duellsituasjon.
Men så kommer det som er like viktig, nemlig at argumentet heller ikke tar hensyn til noen av de kontekstuelle faktorene knyttet til Finnmarksproblemet. Som påvist er det for det første svært lite sannsynlig at norske stridsvogner i det hele tatt skal komme frem til Finnmark, gitt angriperens påviselige mulighet for å stenge fremføringsaksen. Da må man i det minste sannsynliggjøre hvordan det skal skje før man går videre, men det er det altså ingen som gjør.
Dernest kommer spørsmålet om denne type duell overhodet er ønskelig og nødvendig ut fra hva vi ønsker å oppnå strategisk i Finnmark, nemlig unngå et fait accompli og skape en krigssituasjon som er tilstrekkelig entydig til å understøtte et norsk krav i NATO om aktivering av artikkel 5. Forutsetter med andre ord denne strategiske hensikten at det er nødvendig å ta opp en symmetrisk kamp på bakken med mekaniserte styrker i Finnmark? Hvis ikke, er det selvfølgelig heller ikke uten videre ønskelig. Og dersom vi skal kunne føre denne striden like lenge som det vil ta før allierte styrker kan landsettes i Finnmark – som åpenbart er forutsetningen hvis det skal ha noen hensikt å prøve – hvor store styrker krever det, og er vi i det hele tatt i nærheten av de forsvarsbudsjettene det vil forutsette? Svaret på det siste er for ordens skyld nei, med meget god margin, siden den styrken altså er estimert til ca det tredobbelte av dagens av FFI. Det opprinnelige utsagnet er med andre ord ikke bare en banalisering av selve spørsmålet, det neglisjerer i tillegg det konkrete problemets strategiske, operasjonelle og økonomiske kontekst.
Argument 5: «Tyskland og Nederland moderniserer sine stridsvogner».
Dette utsagnet er bare delvis riktig, og selv det bare så langt det rekker. Den tyske og nederlandske hæren forbereder seg på en mulig krig i Sentral-Europa. De skal ikke forsere Lyngen-defiléet og deretter forsvare Finnmark, i den spesielle strategiske hensikt og med de geografiske forhold som råder der. Altså er dette nok et argument som ignorerer både strategisk og operasjonell kontekst og i stedet baserer seg på en lite relevant generalisering. Etter at dette argumentet ble benyttet har dessuten den nederlandske hæren besluttet likevel ikke å videreføre sine egne stridsvogner, kun lease 18 Leopard 2A6 fra Tyskland til et nederlandsk kompani som inngår i en tysk panserbataljon.
Argument 6: «Russerne vil prøve hybridkrig, det er stridsvogner som vil tvinge ham til å føre en konvensjonell krig».
Her kollapser logikken allerede i utgangspunktet. Hvis angriperen mener at han kan nå sine mål med en ren hybridkrigskampanje – påvirkningsoperasjoner, cyberangrep, attentater, sabotasje etc – hvordan skal stridsvogner da få ham til å gjøre noe annet? Hvis vi skal kunne tvinge russerne opp i den delen av konfliktspekteret hvor de også må ta i bruk konvensjonell makt, må det åpenbart være fordi vår evne til å motstå hybridkrigføring er god nok til at dette ikke er tilstrekkelig for ham. Da hjelper det hverken med stridsvogner eller avstandsleverte presisjonsvåpen.
Argument 7: «Vi må ha stridsvogner for å kunne vinne taktiske seire i Finnmark».
Her har vi nok et eksempel på at man hopper over både strategisk kontekst og økonomiske begrensninger, og går rett på «taktiske seire», som om det er noe mål i seg selv. Vi kan imidlertid ikke ha som ambisjon å vinne «taktiske seire» i Finnmark på den måten det siktes til her. Ikke så lenge det vil kreve styrker av en helt annen størrelsesorden enn noe vi har ressurser til hvis disse taktiske seirene skulle summere seg opp til noe som gir strategisk mening. Spørsmålet er med andre ord fortsatt ikke hva vi føler at vi må, men hva vi vet at vi kan eller ikke kan. Dernest er det heller ikke nødvendig, fordi det ikke er en forutsetning for å lykkes strategisk i dette tilfellet – det vil si greie å utløse artikkel 5 og sikre oss alliert hjelp. Her er det fristende å minne om Sun Tzus ord: «Strategi uten taktikk er den lengste vei til seieren – men taktikk uten strategi er bare støyen før nederlaget».
Det ufravikelige kravet til en strategi som skal lykkes er balanse mellom mål, metode og midler. Det vil si mellom en rasjonell strategisk målsetting som kan oppnås med en gjennomførbar operativ metode som i sin tur ikke krever flere midler eller styrker enn det som er økonomisk realiserbart eller på annen måte tilgjengelig. «Må» vi ting som ikke tilfredsstiller dette balansekravet, vil vi feile.
Argument 8: «Vi må fornye Hærens stridsvogner, stridsvogner er for hærstyrker det jagerfly er for et flyvåpen».
Her presenteres vi for et argument som implisitt forutsetter at Norge fortsatt tilstreber et slags balansert forsvar for et bredt spektrum av trusler og generiske konfliktscenarier. Det hadde muligens vært en fornuftig tilnærming hvis vi befant oss på 70-tallet og diskuterte avveiningen mellom hærstyrker og kampfly i det daværende forsvar, med datidens kostnadsnivå og datidens trusselbilde. Men der er vi altså ikke lenger, hverken sikkerhetspolitisk eller økonomisk. Forsvarsplanlegging i Norge i dag, med det meget begrensede forsvaret vi kommer til å ha, har krympet til å bli strategisk skreddersøm for én enkelt oppgave i ett enkelt område: Å fungere som snubletråd for å utløse allierte forsterkninger ved en norsk-russisk konflikt i Nord-Norge.
Det er dette som åpenbart er Forsvarets dimensjonerende utfordring, den som utfordrer oss intellektuelt og den vi må skaffe oss kapasitet til å løse først. Men noe vesentlig mer enn det vil vi jo heller ikke være i stand til med det vi i fremtiden kommer til å råde over av styrker. Greier vi dette må vi antagelig si oss fornøyd, når vi ser på hva den samlede norske forsvarsstrukturen vil bestå av. Å diskutere norsk forsvar på helt andre økonomiske forutsetninger enn de reelle er som jeg har understreket før en annen og i prinsippet politisk diskusjon. Internasjonale operasjoner og andre oppgaver i fred skal selvsagt også løses, men det må skje med tilpasset bruk av elementer fra en liten struktur som primært er styrt av dette dimensjonerende rasjonalet – slik det for øvrig har vært de siste 20 år.
«Lignelsen» mellom stridsvogner og kampfly er likevel en nyttig påminnelse om det mekaniserte konseptets manglende forankring i et overordnet, fellesoperativt konsept for forsvaret av Nord-Norge som ser de tre forsvarsgrenene i sammenheng. Dette er riktignok ikke Hærens ansvar alene, men hvordan påvirker Hærens ønske om å føre fremskutte operasjoner i Finnmark Sjø- og Luftforsvaret? Og hvordan harmonerer det med de andre grenenes egne konsepter og idéer – kanskje særlig for Luftforsvarets del? Hvis vi først går inn for å skulle utkjempe en høyintensiv krig med bakkestyrker i Finnmark, hvilket behov for flystøtte tror vi eksempelvis det genererer? Og hvor ønskelig og hensiktsmessig er det å binde opp en plattform som F-35 til beskyttelse av og nærstøtte til egne bakkestyrker i en slik konflikt? Det skulle det være interessant å høre Luftforsvarets syn på. Hvor er kort sagt beskrivelsen av den felles stridsidé for forsvaret av Nord-Norge som sikrer at forsvarsgrenenes systemer og konsepter kompletterer hverandre og skaper en operasjonell synergi – en slutteffekt som er større enn summen av sine grenvise, taktiske enkeltbidrag?
For ordens skyld: Ikke noe av dette utelukker likevel at vi bør anskaffe et begrenset antall stridsvogner til Telemark bataljon. Denne bataljonen skal kunne inngå i NATOs reaksjonsstyrker og må dermed kunne sendes ut av Norge. Derfor er den vervet, og dermed kan den også rullere gjennom ulike roller og materiellkonfigurasjoner om nødvendig, slik andre lands vervede avdelinger gjør. Men som hovedvåpensystem i et konsept for forsvaret av Finnmark er mekaniserte styrker og dermed implisitt stridsvogner helt uegnet. Dermed er denne type utsagn lite relevant, med sin generiske ansats til hvordan Forsvaret bør settes sammen.
Finnmarksargumenter
Argument 9: «Det vil være folkerettslig problematisk å oppgi Finnmark uten kamp».
Rent bortsett fra at ingen har foreslått å oppgi Finnmark uten kamp – spørsmålet er hva slags kamp – er dette en argumentasjon på grensen til det uredelige. Her fremsetter man en påstand som man håper skal gjøre inntrykk, tilsynelatende uten et øyeblikks dårlig samvittighet for at det er en åpenbar usannhet. Folkeretten stiller jo ikke noe krav om at en stat skal forsvare seg i det hele tatt, langt mindre hvordan den velger å gjøre det så lenge den holder seg innenfor Geneve-konvensjonene og andre internasjonale rettsregler. Det vet selvfølgelig de som fremsetter argumentet meget godt, hvor skulle en slik tanke ellers komme fra?
Argument 10: «Folk i Finnmark har samme krav på forsvar som befolkningen i andre deler av landet».
Dette er et argument som ville få mildest talt betydelige konsekvenser, hvis man skulle ta det alvorlig. Hvis vi skal mønstre mekaniserte brigader i alle deler av landet ut fra at forsvar av hæravdelinger er en slags statsborgerlig rettighet, får vi nok å bestille. Hva skal folk i Rogaland si da? Eller i Østfold? Eller for den saks skyld i Drangedal eller på Geilo? Vi kan antagelig være enige om at knappe militære ressurser for det første må planlegges innsatt ut fra en trusselvurdering som tar hensyn til at sannsynligheten for et angrep er høyst forskjellig i de ulike deler av landet.
Dernest må Forsvaret kunne operere ut fra det konseptet som gir størst sannsynlighet for faktisk å lykkes, hva enten det betyr å holde terreng eller velge andre løsninger. Forsvar berører statens og nasjonens viktigste interesser, men territorielt forsvar av hver kvadratmeter norsk område er som alle forstår rett og slett ikke mulig i et av Europas tynnest befolkede land. Dette er derfor ikke noe folk har krav på noe sted, uansett hvor de bor. I den grad man kan snakke om den enkelte borgers krav på forsvar dreier det seg om forsvar som kollektivt gode, i sikkerhetspolitisk og nasjonal forstand – ikke om forsvar av det enkelte lokalsamfunn, med bakkestyrker og i taktisk forstand. Hvordan landet skal disponere sine meget begrensede militære ressurser må kort sagt styres av en annen logikk enn vi benytter ved fordeling av velferdsgoder.
Argument 11: «Uten et hold i Finnmark blir det vanskeligere for våre allierte å gjenerobre det tapte området»
Dette argumentet er riktig – så langt det rekker. Det hadde vært meget ønskelig ut fra et slikt hensyn å holde tilstrekkelig store områder i Finnmark tilstrekkelig lenge, hvis det bare hadde vært mulig. Det er med andre ord ikke slik at dette blir mer mulig bare fordi det er ønskelig. Hvis vi legger til grunn at den tiden det ut fra alle estimater vil ta før allierte bakkestyrker kan settes inn vil være en helt annen enn den tiden vi med en liten norsk brigade vil kunne holde de samme områdene, oppnår vi ingenting med å forsøke. Da forspiller vi hele vår nasjonale hærressurs uten at oppgaven blir enklere for våre allierte.
Dernest kommer spørsmålet om hvor nødvendig det vil være å holde disse områdene når vi vet hva slags operasjonskonsept det avgjørende forsterkningsbidraget – det amerikanske Marinekorpset – er i ferd med å innføre. I Force Design 2030, som danner grunnlaget for den pågående omstruktureringen av US Marine Corps, erkjennes det at klassiske amfibieoperasjoner med landsetting av store styrker fra sjøen – om nødvendig mot forsvart strand – ikke lenger er mulig i lys av våpenutviklingen. I stedet beskrives det et konsept der bare mindre enheter utrustet for målfatning og ledelse av langtrekkende presisjonsild opererer innenfor motstanderens Weapons Engagement Zone (WEZ). Ilden kommer fra plattformer utenfor WEZ, der de er mindre eksponert for motstanderens sensorer og våpen. Lyder det kjent? For øvrig har mindre enheter fra korpset allerede trent på dette i Norge i flere år – typisk nok sammen med den norske Kystjegerkommandoen, som fortsetter å utmerke seg som en av Forsvarets mest relevante avdelinger ved siden av spesialstyrkene. Dette forsterker den problemstillingen som uansett vil bli et forsvarspolitisk hovedspørsmål i årene fremover, nemlig i hvilken grad det norske forsvaret må tilpasses forsterkningsavdelingene – spesielt de amerikanske – med hensyn til både rolle, operasjonskonsept og utrustning.
Argument 12: «Et aksebrudd kan ikke hindre oss i å flytte brigaden til Finnmark. Beltekjøretøyene kan kjøre gjennom terrenget, det tar bare noen timer».
Her er det altså de kritiske konsekvensene av at et antall flaskehalser i Lyngen-defiléet ødelegges som bestrides. At det skulle være mulig å kjøre hundrevis av kilometer med stridsvogner og andre pansrede stridskjøretøyer i terrenget fra Troms innland gjennom fjelltraktene øst og nord for Skibotndalen, krysse Reisadalen og runde sydøst for Kvænangsbotn frem til Alta faller på sin egen urimelighet, rent bortsett fra at alle hjulkjøretøyene uansett ville stå igjen. Dette argumentet er i realiteten helt useriøst.
Andre kriger og konflikter
Argument 13: «I Afghanistan så vi betydningen av ‘boots on the ground’».
Afghanistan dreide seg om en lavintensitets konflikt i et utviklingsland i den tredje verden hvor vi bekjempet en irregulær opprørsbevegelse som skjulte seg blant sivilbefolkningen. Det er en grunnleggende annen slags væpnet konflikt under helt andre både politiske, militære og sosiale forhold enn dem vi vil stå overfor i en høyintensitets krig i Nord-Norge.
Behovet for «boots on the ground» i Afghanistan fulgte av behovet for delvis å kontrollere, delvis å beskytte sivilbefolkningen mot Taliban. Skulle dette argumentet ha noen relevans, måtte det norske forsvarsproblemet bestått i å skulle bekjempe en tilsvarende opprørsbevegelse i Finnmark. Det kan vi formodentlig være enige om er en noe haltende sammenligning. Det burde med andre ord være åpenbart at enhver erfaring fra en hvilken som helst krig ikke er direkte overførbar til enhver annen krig. Det er på linje med å si at det bare finnes en slags sykdom i verden og derfor bare en slags behandling eller medisin. Igjen ignorerer man altså både politisk og annen kontekst.
Argument 14: «Ingen krig har noen gang vært avgjort uten innsats av bakkestyrker».
Dette utsagnet er for det første heller ikke riktig i utgangspunktet. NATO fordrev den serbiske hæren fra Kosovo uten innsats av bakkestyrker, for å benytte et nærliggende historiske eksempel. Ingen eksistensiell eller total krig har noen gang vært avgjort uten innsats av bakkestyrker, det er for så vidt riktig. Men her glemmer man igjen strategisk kontekst, ikke bare på ett men på to punkter. Det er for det første ikke en eksistensiell krig vi snakker om når vi ser på hva slags scenarier norsk forsvarsplanlegging dreier seg om i dag, men en begrenset bruk av makt for begrensede politiske formål fra angriperens side. Men – enda viktigere – det er faktisk ikke vi som skal avgjøre krigen. Hadde vi kunnet det, hadde vi ikke behøvd å være medlem av en forsvarsallianse. Vi må kunne sørge for at krigen blir alliansens krig, deretter er det våre allierte som skal avgjøre den, støttet av det vi måtte ha igjen av kapasitet.
Men utsagnet er typisk, for så vidt som det røper at man ikke en gang har tenkt igjennom hva som er det norske forsvarets strategiske rasjonale og rolle i den konflikten vi snakker om, og hvordan dette påvirker både operasjonskonsepter og forsvarsstruktur. Man griper bare en historisk halvsannhet ut av tomme luften og bruker den som argument uten hensyn til hverken sannhetsgehalt eller relevans i forhold til det diskusjonen dreier seg om. Det spørsmålet vi må stille oss ut fra strategisk hensikt og kontekst er ikke hva slags forsvar som skal til for å avgjøre krigen. Spørsmålet er «Hva slags norsk forsvar er optimalt for å påvirke den allierte beslutningen om å komme Norge til unnsetning i de situasjoner forsvarsplanleggingen bygger på?».
Generell taktikk- og doktrineutvikling
Argument 15: «Amerikansk doktrineutvikling understreker betydningen av mekaniserte bakkestyrker».
Ja, men det er knapt nok egnet til å overraske noen. Den amerikanske hæren forbereder seg på å kunne utkjempe – og vinne – en konvensjonell høyintensitets krig hvor som helst i verden, det være seg i Sentral-Europa, Midt-Østen eller andre steder. I ni av ti mulige konfliktområder innebærer det i dag bruk av mekaniserte styrker. Men det er fortsatt ikke dette vi snakker om i vårt tilfelle. Den norske hæren bør ikke forveksles med den amerikanske; vi skal ikke kunne vinne en konvensjonell krig på egen hånd, og ganske særlig ikke under de forhold den amerikanske hæren forbereder seg på som de mest sannsynlige. Igjen ser vi med andre ord en manglende evne til å forholde seg til det faktiske, norske problem, og i stedet støtte seg til amerikanske resonnementer basert på helt andre oppgaver, ressurser og forutsetninger for øvrig.
En årsak til dette er muligens at vi årlig sender flere norske offiserer på stabs- og høyskoleutdannelse i USA, som i utgangspunktet er en utmerket ordning. Men da er faktisk hensikten og forventningen at de skal utvikle en evne til å føre selvstendige resonnementer rundt kompliserte militære problemer. De skal ikke bare bla frem og tilbake i amerikanske reglementer på jakt etter sitater de synes passer, eller drive slavisk overføring av amerikansk tenkning til norske forhold – med massive avbildningsfeil som resultat. Det er med andre ord en fullstendig misforståelse både politisk og militært å resonnere som om amerikanske hærdoktriner er lineært skalérbare ned til småstatsnivå i enhver sammenheng.
Argument 16: «Vi bør merke oss en undersøkelse fra Rand der det heter: ‘Heavy ground forces are the most likely to enhance deterrence’».
Her vises det til en undersøkelse fra den velrennomerte amerikanske tenketanken Rand Corporation, som peker på at permanent stasjonering av tunge – det vil si mekaniserte – bakkestyrker er det som først og fremst skal til for å skape avskrekking. Ulempen er bare at denne undersøkelsen dreier seg om permanent stasjonering av amerikanske hærstyrker i et alliert eller annet oversjøisk land, som det som gir størst avskrekkingseffekt – større enn midlertidig deployering eller deployering av sjø- eller luftstyrker. Og gitt det utvetydige signalet som permanent stasjonering av amerikanske bakkestyrker sender om USAs engasjement, også sett i sammenheng med hvilke øvrige maktmidler USA råder over, er dette overraskende? Hva tror man med andre ord er det største poenget her, at styrkene er mekaniserte eller at de er amerikanske?
Det er heller ingen grunn til å tvile på at det ville ha en betydelig effekt rent avskrekkingsmessig å plassere en amerikansk mekanisert brigade permanent på Porsangmoen, sett bort fra alle mindre ønskelige konsekvenser det måtte ha. Men derfra til å hevde at vi kan plassere en liten norsk mekanisert brigade – som i parentes bemerket vil være den eneste vi har – samme sted og oppnå samme politiske og militære avskrekking er muligens å tøye det en smule langt?
Argument 17: «Det er riktig at de avstandsleverte presisjonsvåpnene vil komme, men det er for tidlig å satse på dem nå»
Dette argumentet er langt på vei det minst dårlige av alle dem undertegnede har fanget opp så langt i debatten. Det er riktig at de avstandsleverte presisjonsvåpnene fortsatt har begrensninger, og et operasjonskonsept som skal understøtte en strategisk nektelsesambisjon i Finnmark ved hjelp av slike våpen er derfor ikke uten utfordringer. Da må jeg likevel minne om ikke mindre enn fire ting. For det første, at alternative konsepter har utfordringer som både kan og må løses er ikke et argument for å fortsette med noe som i realiteten er og forblir fullstendig urealistisk. For det annet, teknologiutviklingen går meget raskt og i en retning som vil gjøre et nektelseskonsept stadig mer – ikke mindre – gjennomførbart. Ikke minst gjelder det utviklingen innenfor autonomi, altså bruken av droner og andre autonome systemer som bærere av både sensorer og våpen.
For det tredje, som påpekt i det tidligere omtalte innspillet fra FFI til den nye langtidsplanen er det påvist en vesensforskjellig egenskap ved de to konseptene allerede i dag. En kontrollambisjon i Finnmark er ikke skalérbar og derfor meget risikabel både sikkerhetspolitisk og økonomisk. Det gir ikke 50 prosent av nødvendig strategisk effekt å kunne holde i 15 dager i stedet for 30, men null. Nektelseskonseptet, derimot, er skalérbart i den forstand at det gir en effekt fra første treff og første krone investert, og følgelig er så vel den strategiske som økonomiske risiko en helt annen og mindre. Og for det fjerde, dersom vi investerer milliarder i videreføring av et mekanisert operasjonskonsept i dag er vi bundet til det for i hvert fall de neste tyve år av rene økonomiske årsaker. Derfor er det heller ikke for tidlig å begynne en slik konvertering i dag, den vil uansett ta en tid vi kommer til å trenge.
Argument 18: «Et brigadenivå er forutsetningen for operativ kompetanse på landoperasjoner»
Dette argumentet uttrykker den klippefaste tro i Hæren på at dagens brigadestab med sin evne til å samordne innsatsen av enheter fra alle Hærens troppearter – infanteri, kavaleri, artilleri osv – representerer en unik og umistelig operativ kompetanse. Det er denne kompetansen som i neste omgang også setter hæroffiserer i stand til å integrere Hærens operasjoner med de øvrige forsvarsgreners i det vi kaller fellesoperasjoner. Uten en brigade av dagens type vil denne kompetansen gå tapt, og ikke bare Hærens men hele Forsvarets operative kompetanse vil nærmest forvitre, slik man argumenterer.
For det første er det åpenbart helt absurd å basere landets forsvarsplaner på urealistiske operasjonskonsepter i den hensikt å bevare en bestemt organisasjon og beskytte en spesiell kompetanse – uansett hvor verdifull den måtte være. At det er å spenne kjerra foran hesten er en relativt skånsom formulering. Dernest er dette en sterkt overdrevet frykt allerede i utgangspunktet. Uansett hva slags kommando- og kontrollsystem som erstattet den nåværende brigadens ville selvsagt det også måtte drive en form for operativ samordning av de ulike underlagte enheter og våpensystemer. Behovet for stridsledelse bortfaller jo ikke selv om man endrer operasjonskonsept.
Hvilket ledelsesnivå og hvilken kombinasjon av sensorer og våpensystemer man til enhver tid velger å kalle en brigade er med andre ord et spørsmål om hva som er hensiktsmessig – ikke en slags historisk konstant. Ordet brigade som betegnelse på en militær enhet har eksistert i flere hundre år, og har betydd til dels meget forskjellige ting – også i Norge. Det vesentlige poeng i denne forbindelse er imidlertid at så vel taktisk samvirke innenfor den enkelte forsvarsgren som fellesoperasjoner uansett kommer til å forandre seg dramatisk i årene fremover som konsekvens av teknologiutviklingen. Den peker i retning av en flatere organisasjon der sensorer, våpensystemer og beslutningstagere integreres på langt lavere nivå enn før – på tvers av forsvarsgrenene og med et vesentlig høyere operativt tempo som resultat.
Dagens løsning på samvirkeutfordringen er med andre ord ingen løsning for fremtiden uansett, hva enten brigaden består i nåværende form eller ei. I likhet med alle tidligere måter å organisere kommando og kontroll på reflekterer dagens hierarkiske løsning med mange nivåer de teknologiske begrensninger som eksisterte da den oppsto. Troen på at dagens brigadesystem er kritisk for å bevare helt avgjørende kompetanse overser derfor at utviklingen nok en gang er i ferd med å skape nye måter å både operere og lede på.
Argument 19: «Å unngå krig er det egentlige målet, vi kan avskrekke med begrensede styrker på bakken».
At hensikten med et forsvar, i det minste det norske, er å unngå krig er selvsagt. Det dette argumentet antyder er imidlertid at fordi hensikten er å unngå krig – tydeligvis i motsetning til å utkjempe den – er det tilstrekkelig med bare begrensede styrker på bakken for å oppnå en avskrekkingseffekt. Hvis man tenker seg om, er det en ytterst tvilsom påstand. Skal den holde, må militære styrker ha en avskrekkende evne som er uavhengig av deres reelle evne til å utkjempe en krig hvis den likevel kommer. Etter som det er vanskelig å komme utenom at den primære avskrekkingseffekten av militærmakt henger sammen med maktmidlenes styrke og størrelse (hvis ikke åpner det seg interessante perspektiver), snakker vi her tydeligvis om en slags tilleggseffekt. Da må noen kunne beskrive hva denne tilleggsavskrekkingen består i, etter som den altså er løsrevet fra vedkommende styrkes kampkraft – det vil si dens mulighet for å påføre fienden tap, innskrenke hans handlefrihet, holde territorium eller på annen måte påvirke hans operasjoner og gevinst/risiko-kalkyler.
Den generelle politiske, økonomiske og øvrige kostnad ved å gå til krig har selvsagt alltid en avskrekkende effekt, men den forutsetter åpenbart ikke at det gjøres motstand i det hele tatt. En hvilken som helst militær enhet som måtte befinne seg i konfliktområdet og som det er uproblematisk å nedkjempe representerer med andre ord ikke noen slags ekstra avskrekking utover de alminnelige politiske og militære motforestillinger mot krig. Så hva slags avskrekking som hverken faller inn under styrkens reelle krigsutkjempende evne eller slike generelle motforestillinger snakker vi om da? Det må noen i så fall kunne forklare litt mere presist, men det er det til nå ingen som har gjort.
Argument 20: «Vi kan ikke bare stole på avstandsleverte våpen. Vi må også tenke på betydningen av masse».
Dette er i realiteten et særdeles interessant argument som det er nødvendig å gå i dybden på, og som derfor skal kommenteres mer utførlig enn de foregående. Den første delen av utsagnet er isolert sett helt riktig. Men implisitt i argumentet ligger en sammenligning av de to konseptene som om vi også med det alternative konseptet skal prøve å holde territorium i Finnmark, men nå ved hjelp av avstandsleverte våpen. Det er en kortslutning, nettopp fordi konseptene prøver å realisere samme strategiske hensikt, men på to operativt forskjellige måter. Det ene må for å lykkes kunne holde store deler av Finnmark over lang tid, det andre skal bare vedlikeholde en synlig, væpnet konflikt. Å sammenligne dem som om de søker å oppnå det samme også rent operativt blir dermed galt.
I tillegg er det heller ingen som har foreslått å basere nektelseskonseptet utelukkende på avstandsleverte våpen. Et forsvar i Nord-Norge som skal kunne dra fordel av disse våpnenes effekt må eksempelvis også ha evnen til synlig besettelse av punkter som måtte få politisk eller strategisk betydning. Om ikke av andre årsaker så av rent politiske hensyn, som en synlig del av «kampen om narrativet» eller den politiske fortellingen om konflikten, og først etter at våre allierte er kommet med. Da snakker vi imidlertid om synlighet av strategiske årsaker, og ikke om en styrke som skal løse selvstendige oppdrag ved å ta og holde terreng rent taktisk. Skal en slik begrenset styrke – eksempelvis et forsterket kompani – ha nødvendig mobilitet og reaksjonsevne med utgangspunkt i Troms, kan den dessuten ikke være mekanisert. Da må den være luftmobil, det vil si helikopterbasert. Hvis den skal kjøre fra Troms til et hvilket som helst punkt i Finnmark i pansrede stridskjøretøyer kan det bli lenge til vi kan innkassere noen politisk eller strategisk gevinst av den.
Hva den andre delen av utsagnet angår, er det først nødvendig å klargjøre selve begrepet masse. Uttrykket er hentet fra amerikansk doktrine, der det er definert som «to mass the effects of overwhelming combat power at the decisive place and time». Altså å konsentrere overveldende kampkraft på det sted og tidspunkt man søker en avgjørelse. Jeg er imidlertid nokså tvilende til om vi kan snakke om «overveldende kampkraft» i noen sammenheng, så lenge vi snakker om hele eller deler av en liten norsk brigade innsatt i Finnmark. Igjen overser argumentet at masse i denne doktrinens forstand er noe som selv i taktisk målestokk er hinsides våre ressurser, for ikke å snakke om i strategisk målestokk. I det regnestykket gir det bare mening å snakke om masse i alliert sammenheng.
I et begrenset angrep der vi står overfor militære enkeltaksjoner av typen raids eller tilsvarende er forutsetningen at vi må kunne gripe inn med en styrke av en viss minimums størrelse innen en viss maksimums tid for å skape den udiskutable stridssituasjonen vi strategisk og politisk er avhengige av å kunne vise til. Med eksempelvis et døgn som det meste vi da kan bevilge oss før vi må kunne gripe inn mot et slikt angrep hvor som helst i Finnmark, hvordan må i så fall brigaden spres utover for at det skal være mulig? Og hvor stor blir da hver enkelt av disse distribuerte utrykningsenhetene? Det regnestykket er relativt enkelt, og dersom betegnelsen «overveldende kampkraft» om hver av disse enhetene da skal være berettiget må angrepsstyrken være svært liten i hvert enkelt tilfelle.
Skulle begrepet masse i betydningen overveldende norsk kampkraft være meningsfylt i forhold til en russisk angrepsstyrke av en viss minste sannsynlig størrelse vil det fort bli meget krevende. Skal vi for eksempel anvende dette prinsippet for å slå ut et russisk luftlandsatt kompani et eller annet sted i Finnmark, slipper vi ikke unna med noe mindre enn en bataljon. Da snakker vi altså om å konsentrere en bataljon og forflytte den dit det er bruk for den, som fort vil kunne bli noen hundre kilometer langs en enslig tilgjengelig fremrykningsakse. Gitt den tiden det ville ta og den begrensede sannsynligheten for at bataljonen i det hele tatt skulle komme frem er et slikt forsøk neppe egnet som noe annet enn en demonstrasjon av norsk militær og politisk avmakt.
I tilfelle et større angrep, et såkalt strategisk overfall, vil vi stå overfor en russisk utrulling av det mye omtalte bastionforsvaret som også omfatter en landkomponent på norsk område. Da snakker vi om sensorer, luftvernsystemer, luftforsvarsfly og nødvendige bakkestyrker til å beskytte disse systemene som tar kontroll over betydelige deler av Finnmark for en viss tid. Men selv bare utstrekningen på de aktuelle områdene krever da åpenbart russiske styrker av et omfang som gjør det vanskelig å snakke om å utnytte prinsippet masse på norsk side – selv med en samlet innsats av hele brigaden. Og – for å minne om det nok en gang – det holder ikke bare å kunne konsentrere dem innledningsvis. Vi må kunne holde operasjonene gående mot denne angriperen like lenge som det vil ta forsterkningene å nå frem til oss. Da kvalifiserer neppe en enslig brigade til betegnelsen «overveldende kampkraft».
I et stormaktsperspektiv som det amerikanske vil selvfølgelig prinsippet om konsentrasjon av overlegen styrke der man søker avgjørelsen være relevant. Mer betenkelig blir det når dette prinsippet nokså kritikkløst overføres til norske forhold og oversettes til å bety enhver konsentrasjon av våre egne soldater på bakken, uten hensyn til hverken styrkeforholdet til motstanderen eller andre omstendigheter. Da blir det selvsagt helt misvisende å snakke om «masse» i dette prinsippets betydning.
Det som likevel gjør dette siste av de 20 argumentene vi diskuterer særlig interessant, er at det egentlig underbygger argumentene for det alternative operasjonskonseptet som denne debatten dreier seg om. Nemlig å skape en utvilsom stridssituasjon i Finnmark ved hjelp av i første rekke avstandsleverte og autonome våpensystemer. For merk at den amerikanske doktrinen ikke snakker om masse som «overwhelming manpower», men om «overwhelming combat power» - altså overveldende kampkraft eller effekt. Vi må med andre ord kunne konsentrere effekt – først og fremst ildkraft – i tid og rom, ikke våpenplattformer og mennesker.
Vi har allerede påpekt at konsentrasjon av tilstrekkelig store styrker lokalt til å skape strategisk tellende resultater under operasjoner i Finnmark ikke er mulig på grunn av områdets utstrekning i forhold til våre beskjedne styrker. Men etter som russerne disponerer også den type våpen og sensorer som det norske hærmiljøet ikke ønsker å basere seg på, kan de i løpet av meget kort tid konsentrere et stort ildvolum hvor som helst i Finnmark. Det har de til fulle demonstrert i Ukraina, der blant annet to ukrainske mekaniserte bataljoner som var trukket sammen for en operasjon mot de russisk-støttede separatistene i Donbas i 2016 ble nærmest utslettet i løpet av noen få minutter.[2] Det skjedde fordi russerne hadde effektive sensorer tett integrert med våpensystemer for avstandslevert presisjonsild – våpensystemer som i tillegg befant seg på russisk territorium.
Det hærmiljøet ikke synes å ha tatt inn over seg er altså at de avstandsleverte presisjonsvåpnene ikke alene er den grunnleggende militærteknologiske game-changer i vår tid. Det er kombinasjonen av sensor- og effektorteknologi – ikke minst en eksplosiv utvikling av sensorkapasitet under alle slags vær- og lysforhold – som endrer grunnleggende hva som vil være taktisk mulig i fremtiden. Denne utviklingen gjør fysisk sammentrekning av avdelinger mot et svakt punkt for å skape en avgjørelse voldsomt sårbar. Vi kommer i stedet til å se en utvikling der vi må kunne konsentrere ild uten å konsentrere våpenplattformene som leverer den. Stilt overfor en slik kapasitet hos angriperen – hvem tror i ramme alvor at en norsk mekanisert avdeling skal kunne flytte seg udetektert og uskadd hundrevis av kilometer langs en eneste tilgjengelig veiakse i et vegetasjonsfattig landskap som Finnmark? Hvem av oss som overhodet har vært der tror at en slik avdeling vil overleve en forflytning som kan ta flere døgn over Skaidi eller Ifjordfjellet?
Konklusjon
Dette avslutter gjennomgangen av i alt 20 autentiske argumenter fremsatt i debatten om Finnmarksproblemet av hæroffiserer som alle er representative i kraft av både utdannelse, grad og stilling. Som man forstår er det undertegnedes vurdering at denne argumentasjonen er så lite sammenhengende, så lite relevant og så lite logisk at det nesten er vanskelig å tenke seg at hærmiljøet tror på den selv. Da er jeg mer tilbøyelig til å se den som et ubevisst utslag av en velkjent militær erfaringslov: Sterke og etablerte militære fagmiljøer kjemper alltid for sin eksistens, uansett andre forhold. Det er som påpekt en felle militære organisasjoner historisk har gått i og fortsetter å gå i om igjen og om igjen – først og fremst fordi vi heldigvis ikke settes på den prøven vi er til for hver dag.
Nøkternt sett må vi i dag erkjenne at kombinasjonen av sikkerhetspolitisk utvikling og kostnadsutvikling etter den kalde krigen har endret radikalt både det norske forsvarsproblemet og de økonomiske betingelsene det skal løses innenfor. Vi står overfor en trussel som er vesentlig annerledes og mer begrenset enn den gang. Samtidig er et balansert forsvar med hele bredden av kapabiliteter i alle domener og med et bærekraftig antall enheter av hver kapabilitet blitt økonomisk uoppnåelig. Det betyr at både problemet og løsningsrommet for Norges del i realiteten er krympet til dette: Hvordan skal vi med bare en taktisk håndfull enheter til rådighet maksimere sannsynligheten for å skape en bestemt strategisk effekt: Å gjøre et russisk angrep på Nord-Norge til et anliggende også for våre viktigste allierte som de er nødt til å reagere på? Å tro at vi vil få økonomiske muligheter til å etablere et helt annet forsvar enn det, utledet fra resonnementer som på teoretisk grunnlag «beviser» hva vi trenger, er en ren illusjon. Det bør vi nå begynne å ta inn over oss.
Det er det forhåndenværende problemet som burde inspirere og utfordre norske offiserers intellekt og kreativitet. Finnmarksproblemet stiller oss overfor et genuint og enestående militærproblem som burde fremstå som en stor inspirasjon og utfordring. Hvordan skal vi under dette settet av spesielle sikkerhetspolitiske, geografiske, økonomiske, teknologiske og andre forutsetninger tilfredsstille kravet til balanse mellom et strategisk rasjonelt mål, en gjennomførbar operativ metode og en økonomisk realiserbar forsvarsstruktur? Hvordan bygger vi opp de tre forsvarsgrenene med sikte på å integrere systemene deres slik at vi får ut den størst mulige fellesoperative effekt i et slikt scenario? Den oppgaven burde egentlig vært en helt uimotståelig fristelse for et oppegående militært fagmiljø – noe man kunne kaste seg over med alt vi disponerer av kunnskaper og tankekraft.
Men er det noe som tyder på at det er dette som skjer, og synes leseren i så fall at resultatet så langt er imponerende? Har Hæren redegjort overbevisende for hvordan man vil overvinne de fysiske og operative utfordringene som Finnmarksproblemet ubestridelig stiller oss overfor? Fremstår Hærens argumentasjon som en analyse av dette problemet som briljerer med sin helhet, logikk og konsistens? Eller ligner det mer på noe jeg hørte en sentralt plassert hæroffiser kalle det i et ubevoktet øyeblikk – «en kamp for å redde Brigaden og Hæren»? Underforstått en kamp som er så viktig at den rettferdiggjør et hvilket som helst argument, så lenge det kan tenkes å gjøre inntrykk på beslutningstakerne.
Man skulle jo tro at de fleste offiserer over et visst gradsnivå var i stand til å se at det ikke er noen forsvarsgren, troppeart, avdeling eller annen del av det norske forsvaret som lenger er et slags mål i seg selv. I det minste ikke som hever den over nøkterne vurderinger av hvilke kapabiliteter som representerer den beste løsning på det norske forsvarsproblemet samlet sett, gitt de utfordringer vi står overfor og de økonomiske rammer problemet skal løses innenfor. Jo mindre Forsvaret blir, dess hardere må det nødvendigvis rettes inn mot den strategisk høyest prioriterte oppgaven. Men situasjonen synes dessverre å være at svært mange norske offiserer er knyttet så sterkt til sin egen forsvarsgren eller troppeart at de føler sterkere for den enn for Forsvaret og forsvarsevnen som helhet. Slik sett er ikke all joint-sjargongen noe mer enn en retorisk ferniss som fordunster i samme øyeblikk som kampen om ressursene tilspisser seg. Derfor er det også all grunn til å ta vedkommende hæroffiser på ordet: Dette dreier seg primært om å berge Brigaden i dens nåværende form, som et gode i seg selv det ikke kan settes spørsmålstegn ved. Dermed er denne argumentasjonen også bare det foreløpig siste symptom i et kronisk sykdomsforløp – nemlig militære fagmiljøers manglende evne til å se kritisk på seg selv uten at blikket sløves av gruppetenkning, emosjoner og snever egennytte.
[1] For en fullstendig analyse av forsvarsproblemet i Nord-Norge vises det til https://www.civita.no/publikasjon/hvordan-kan-nord-norge-forsvares
[2] Slaget om Zelenopillya, omtalt i Washington Post 5. august 2016
Bilde: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret
Kronikken er finansiert av Eckbos Legat
