Sjef Luftforsvaret har blitt flyttet til Reitan ved Bodø. Hvorfor det? Svaret er sammensatt og har blant annet med Forsvarssjefens programerklæringer ved tiltredelse og distriktspolitikk å gjøre. Videre har Forsvaret behov for både spredning og kraftsamling for å forsvare hele landet. Viktigst av alt: kommer kampen om Norge, så må vi vinne. Det er eksistensielt. Vi må anrette Forsvaret slik at det maksimerer våre vinnersjanser. Dette inkluderer en gjennomtenkt vurdering av hvor de viktigste generalene bør ha hovedsete. Men før et kritisk blikk rettes mot flyttingen til Reitan må vi slå fast hvordan Forsvaret styres rent praktisk.
Forsvarsstaben (FST) sitter i Oslo. Men de styrer allikevel ikke hele Forsvaret. Det er operative ledere, grenstabene og lederne for Driftsenhetene (DIF) som driver Forsvaret i det daglige. Forsvaret benytter oppdragsbasert ledelse, der overordnede instanser kommuniserer hvilke utfall de ønsker. Deretter tilstås underordnede enheter stor grad av frihet til den praktiske løsningen av oppdraget i samsvar med ordrens intensjon. FST kan selvfølgelig involvere seg i avgitte oppdrag og instruere. Men det skjer ikke i utstrakt grad. Forsvaret er for stort, og FST for liten, til detaljstyring. Den pågående tillitsreformen vil ytterligere flytte ansvar ned i strukturen.
Det oppdragbaserte systemet er velprøvd og har røtter tilbake til Prøysisk militær tenkning. Det er i samsvar med måten NATO-staber og alliertes forsvar er organisert på, og fremmer dermed interoperabilitet mellom det norske Forvaret og våre militære samarbeidspartnere. Men hvilke kriterier bør ligge til grunn for hvor de ulike generaler og admiralitet plasseres geografisk? Dette er en noe mer kompleks diskusjon, selv om enkelte faktorer peker seg ut som særlig viktige. Nærhet til det man skal styre veier tungt. Men la oss starte med å slå fast at det finnes to parallelle rasjonaler for henholdsvis å samle og å spre militære funksjoner.
Spredning og stabskraftsamling
Spredning er ønskelig for å ikke legge alle eggene i samme kurv ved storkrig, og for å sikre militær tilstedeværelse samt forsvarsevne og -vilje i hele landet. Heimevernet har her en fremskutt lokal nøkkelrolle. Videre vil forsvarsmessige betraktninger tidvis få distriktspolitiske hensyn iblandet seg, som en naturlig del av alle samfunnets lokaliseringsdebatter. Det er ofte lett å forstå hvorvidt en tekst om lokalisering i (Luft)forsvaret er skrevet i Kristiansand, Bodø, Vesterålen eller Trondheim. Alle heier på hjemmelaget og er i hovedsak positive til all utflytting av offentlig virksomhet til sin region. Den pengesterke storkunden, og sikre betaleren, Forsvaret er velkommen over alt.
Det motsatte hensynet – behov for sentralisering – gjør seg også gjeldende. For alt skal helst kunne samhandle med alt. Telefon og videokonferanser fyller noen behov. Men de kan aldri slå samlokalisering eller fysisk nærhet for å oppnå militær samhandling i fred, krise og krig. I tidskritiske situasjoner vil tilgang til andre militære ledere være et gode som kan fremskynde riktige og raske beslutninger. Vi garderer oss slik mot at motstandsapparatet vårt kan miste verdifull tid, når nasjonen må respondere på militære eller sikkerhetspolitiske utfordringer.
Veien fra politisk lederskap til det militære må være kort. Dette fordi sivilt lederskap av våre militære styrker er udiskutabelt, og må ordnes effektivt med muligheter for høygradert interaksjon. Folk som sitter sammen i samme bygg eller område kjenner gjerne hverandres kollegiale og profesjonelle behov og virkemåter. FST styrer i stort naturligvis Forsvaret, og Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) på Reitan leder operasjonene. Men de politiske ønskede utfallene og målsetningene settes av politikerne.
Relasjonene fra sivil til militær side, samt internt i begge leire, etableres gjennom øvelse og samhandling i fredstid. Men vi lever ikke i fred. Dessverre. Europeisk sikkerhet har beveget seg inn i en fase kjennetegnet av vedvarende sikkerhetspolitisk krise, stormaktsrivalisering, og åpen storkrig i Ukraina. Under slike forhold blir behovet for optimalisert samhandling og drift av Forsvaret større. Ineffektiviteten er farligere nå. Mitt argument i andre del av denne teksten er at Forsvarets evige og gjenstridige lokaliseringsdebatter i dagens sikkerhetspolitiske situasjon ikke lenger er noe vi kan ta oss råd til.
Forsvaret var underdimensjonert og underfinansiert forut for ukraina-krigen. Så hva ståa er nå etterpå bør knapt skrives offentlig. Med forverret trusselsituasjon må Forsvarets relokaliseringer fremme økt kampkraft og driftsfordeler, og ikke ha noe snev av gavepakker til utvalgte fylkesbenker i Stortinget. Investeringsviljen i Forsvaret kan ikke møtes med regional sjåvinisme. Om det brer seg en oppfatning av at satsingen på Forsvaret også blir et distriktspolitisk pengesluk vil investeringsviljen neppe bli langvarig, noe den trenger å være.
Hva betyr dette i praksis?
En enkel påstand er simpelthen at det er lite hensiktsmessig å flytte ledere fysisk vekk fra de(t) de skal styre. Og det er akkurat det FST har gjort ved å tvangsflytte Sjef luftforsvaret vekk fra Rygge og inn i det allerede overbefolkede fjellanlegget på Reitan. Generalmajor Folland og en håndfull nære medarbeidere har fått husrom i Sjef FOHs herberge, og har dermed forlatt funksjonelle lokaler, 134 Luftving, Rygge flystasjon, Oslo-området, og fremfor alt hele luftforsvarsstaben (LST), minus et knippe medarbeidere. Det er mer enn spesielt.
At det skulle være bedre for Rolf Folland å styre Luftforsvaret fra et avsides fjellanlegg langt fra egen stab, istedenfor fra en operativ flystasjon kan jeg ikke forstå. I Reitan ligger riktignok også Nasjonalt Luftoperasjonssenter. Men det skal jo Sjef NAOC styre, og svarer operativt primært til Sjef FOH som er 3-stjerners general. Sjef Luft skal til dagen i fredstid drifte luftforsvaret, ikke være et slags operativt sidekick til landets øverste militæroperative leder.
Det nærmeste et argument for flytting av Sjef luft til Reitan jeg har hørt er at Forsvarssjefen synes vi har for få generaler i nord. Vi skal ikke klumpe oss i sør. Til det vil jeg anføre at det sitter ingen generaler i den essensielle regionen Midt-Norge, som også er godt nord for Sinsenkrysset. Dette står i kontrast til Nord-Norges to toppstillinger. Hærens hovedsete er Bardufoss i Indre Troms. Og med Sjef FOHs tre-stjerner har Nord-Norge totalt 5 ekte generalstjerner. Det er mer enn Midt-Norge (0), Innlandet (2) , Vest- (2) og Sørlandet (0) til sammen. Det gir Forsvaret et markant avtrykk i den for Forsvaret viktigste landsdelen.
Trøndelag binder Norge sammen
Midt-Norge er imidlertid også en vesentlig region for Forsvaret. Trøndelag binder Norge sammen. Regionens to viktigste militære funksjoner er 1) alliert mottak nært forhåndslagret materiell og 2) å sikre operativ drift av kampflybasen på Ørlandet. I en større militær konflikt er dette helt uunnværlige funksjoner for forsvaret av Norge. Hvis du legger Luftkrigskolen på Kuhaugen på toppen, og flyttingen av Luftforsvarets skolesenter til Værnes så har du en god begrunnelse for at hvis LST skal flyttes nordover, så burde den lande i eller rundt Trondheim.
Med utdanning av luftoffiserer, spesialisert fagmiljø på luftmakt, radiostasjoner, samt jagerflyvåpenets hovedbase så er det ikke vanskelig for Sjef Luft å gjøre arbeidshverdagen meningsfull med fremoverlent og synlig tilstedeværelse i Trøndelag. Det er tross alt bedre lederskap å interagere med personellet in persona enn å ringe inn til avdelingene fra dypet av en bunker. I Trondheim ligger alt til rette for at byen kan bli det militære samlingspunkt Bergen utgjør for Sjøforsvaret. Trøndelag mangler bare en grensjef.
Trøndelag er videre et godt sted for forsvarsansattes livsledsagere å finne meningsfylte jobber. En mer moderne familiepolitikk, der forsvarsansatte kan eie et hus, ha et sted å kalle hjem, mellom deployeringer og pendlinger, er ikke lenger et anliggende som kan overdøves av ren distriktspolitikk-retorikk. Hva er Forsvaret uten forsvars-familiene? Ikke mye. Og vi er nødt til å anerkjenne at det betyr mye for hva slags kompetanse og antall søkere man tiltrekker seg hvor jobbene har arbeidssted. Nylig kom det kun to søkere – sikkert godt kvalifiserte – til den attraktive stillingen som kommunikasjonssjef i Hæren ved Bardu. Ingen av de to jobber per i dag i Forsvaret, og helt vesentlig er at begge bor i Nord-Norge allerede.
Med tanke på familiepolitikk og karrieremuligheter er ikke Bodø dårlig, langt ifra! Bodø fremstår som et attraktivt og fint sted å bo med gode jobbmuligheter, og sterke historiske bånd til Luftforsvaret Det er øvrig luftforvarsaktivitet som er mitt viktigste argument for at Trondheim er bedre enn Bodø. Samtidig, selv om Glimt er bedre enn Rosenborg, så klarer ikke Bodø å matche de 23000 arbeidsplassene ved St. Olavs hospital og NTNU (med SINTEF) for høyt utdannende livsledsagere. Bodø har aldri vært landets hovedstad, og besitter ikke helt det historiske sus og schwung som Ladejarlens kulturby med Nidarosdomen har.
Hvordan ser så den totale fordelingen av grensjefer og generalløytnanter ut dersom LST skulle lande i Trøndelag? Jo, det skaper en meget symmetrisk og god spredning av de øverste gradene. For Vestlandet og Sjøforsvaret har sin admiral i Bergen. Innlandet har Sjef Heimevernet på Terningmoen, samt spennende aktivitet både på Jørstadmoen og Rena. Hovedstaden vil aldri bli underrepresentert på militære toppsjefer og har Forsvarssjefen og Sjef FST på Akershus Festning, samt en 3-stjerners som Sjef Etterretningstjenesten.
Hæren holder fortet langt nord i Bardu, og Sjef FOH er nært Bodø. Den siste brikken i et symmetrisk mønster som mangler er altså en toppgeneral i Midt-Norge. Sørlandet må dessverre fortsette å klare seg uten en militær toppleder. Det er en konsekvens av dets strategiske posisjon lengst unna den eneste umiddelbare militære trusselen det norske forsvaret fokuserer på: Russland. Flotte Sørlandet klarer seg nok, men mer forsvarsaktivitet der ville vært et gode
Alt eller intet. En samlet Luftforsvarsstab
Avslutningsvis bør det understrekes at det finnes minst flere gode grunner til at LST bare bør forbli på Rygge, dog med en tilbakevending av Sjef luftforsvaret. Nærheten til Oslo får aldri blitt noe annet enn en fordel, både for Forsvaret og forsvarsfamiliene. Men i den nye situasjonen i nordisk sikkerhet er faktisk nærheten til Sverige et moment også. Gøteborg seiler opp som Nordens viktigste havn for alliert mottak. For vi slåss sammen med allierte, og forsterker hverandre gjensidig. Det norske Forsvaret må bidra med forankring og personell lokalt. Det har Rygge gjort helt siden det var hovedflystasjon der.
For Rygge et svært viktig springbrett for å kontrollere luftrommet i både Norden og Østersjøområdet. Det er ikke uten grunn at Rygge oftest omtales når man går inn i de praktiske implikasjonene av den nye bilaterale tilleggsavtalen med USA (SDCA). Det vil bli et stadig mer merkbart amerikansk fotavtrykk på Rygge flystasjon i tida som kommer. Basepolitikken føres i praksis ikke lenger, og det kan bli behov for å være tydelig overfor amerikansk militære ledere når den omforente bruken av basene skal gås opp. I møte med fremoverlente amerikanske offiserer vil 2 generalstjerner lokalt på bakken være et fint lokalt supplement for obersten som styrer Rygge flystasjon. Det viser nærvær og engasjement.
Noen vil kunne påstå at jeg med denne teksten her tar til orde for en omkamp, som unektelig er en paradegren i Forsvaret. Men dette stemmer ikke. Det har aldri vært noen kamp. Her har Forsvarssjefen simpelthen bestemt seg og iverksatt en rask prosess uten særlige rom for motforestillinger. At det ligger gamle utredninger i bunnen for å flytte LST til Bodø, er så sin sak. Det finner man om det meste man kan tenke seg å gjøre i Forsvaret.
Men det er dagens Luftforsvar som her flyttes rundt på, med deres respektive familier potensielt på slep. Prosessen bør derfor være godt nok forankret for å berede grunnen for et best mulig sluttresultat. Fragmenterte staber er ikke et pluss for effektiv ledelse. Hvor enn LST skal ligge i fremtiden, så bør den ligge samlet, enten det blir i Bodø, Rygge eller Trondheim. Alt eller intet. Uansett er dette en så viktig beslutning at det også utgjør et forsvarspolitisk spørsmål. Da kan ikke Forsvarets ledelse styre helt som de vil, på tvers av politiske føringer. I alle fall ikke før tillitsreformen flytter all makt ned i strukturen.
KILDER
Foto: Forsvaret
