Gebhard von Blücher – den ukjente posterboy

For alle krigshistorisk interesserte nordmenn gir navnet Blücher først og fremst assosiasjoner til 9. april, motstandsvilje og beslutningsevne. Deretter tenker man kanskje på et miljøproblem på bunnen av Oslofjorden. Langt færre tenker på mannen som bar dette navnet. Og det er synd.

Gebhard Leberecht von Blücher (1742–1819) er ikke bare blant de mest fremgangsrike feltherrene i historien, som blant annet ga selveste Napoleon bank. Han gjorde det uten fagmilitær utdannelse. I så henseende er han beviset på at vi i Norge er på rett spor når vi gradvis avvikler den militære profesjonsutdanningen. Blücher hadde minimalt med utdanning i bunnen, så plukket han med seg resten av det lille han trengte langs veien. Helt etter dagens norske kompetansefilosofi. Så vidt vi vet, satt Blücher aldri på en skolebenk etter fylte 14 år, og han hadde ikke ett minutt formell militær utdanning.

Selv koketterte han med at han knapt kunne skrive, og stilte følgende spørsmål til en av sine nære medarbeidere: «Gneisenau, om jeg bare hadde lært noe. Hva kunne det ikke da ha blitt av meg! Men jeg la alt jeg kunne lære noe av til side. I min ungdom brydde jeg meg ikke om annet enn å ha det gøy. Istedenfor å studere, spilte, drakk og ranglet jeg med damene, jeg jaktet og fant på hysteriske revestreker med mine venner. Det er grunnen til at jeg i dag ikke kan noe som helst. Faktisk er det slik at uten det, hadde jeg vært en helt annen fyr. Tro meg, det kunne ha blitt noe av meg også.»[1]En annen av hans nære medarbeidere, Gerhard von Scharnhorst, registrerte i grunn det samme: «Han er en god mann, men kan ingenting om å lede en armé.»[2]

Ikke nok med at Blücher hadde noen gapende hull i sin utdanning. Han slet også periodevis med psykoser. Der var ikke alltid folkene rundt ham ante hvilken Blücher som ville møte dem om morgenen. En gang mente han at hodet hans var gjort av stein, og ba tjenerskapet knuse det med en hammer. Han hevdet også at han var gravid med en elefant, og at en av tjenerne var blitt bestukket av franskmenn for å fyre så hardt at gulvet ble for varmt til å gå på.[3]

Det var altså mange grunner til å finne noen andre til å lede den prøyssiske hæren under frigjøringskrigen i 1813 enn den 71 år gamle Blücher. Men den fremste motkandidaten, nevnte Scharnhorst, var ikke til å rikke: «Om han så har tusen elefanter i magen, må han lede hæren.»[4]Grunnen var at Blücher hadde en sinnsro uten sidestykke i farens stund, og at soldatene forgudet ham. Han evnet å egge gutta videre, se det store bildet og holde motet oppe også under prekære situasjoner. Blücher er altså prakteksempelet på at militær utdanning er oppskrytt, og at det snart er på tide å gevinstrealisere også den siste resten av nivådannende utdanning i Forsvaret.

Men ser vi nærmere etter, er det kanskje flere grunner til at Blücher ikke bør være utdanningsreformens posterboy likevel.

For det første var Blücher et sjeldent unntak. Som Scharnhorst skrev: «Krig i seg selv utdanner bare de offiserene som har forberedt seg på den, og som har kultivert sitt intellekt. Det finnes ytterst få geniale unntak fra denne regelen […] Mange korporaler som har deltatt i atskillige felttog forblir, uten dannelse, kun en korporal.»[5][6]Man bør altså ikke basere et militært utdanningssystem på typer som Blücher. Slike naturtalent dukker kanskje bare opp hvert hundrede år.

For det andre var Blücher helt avhengig av dyktige folk. Han kan i 1813 ha hatt historiens sterkeste militære stab rundt seg, om man ser på den erfaring, kunnskap og intelligens som var samlet rundt ham. I Blüchers innerste krets finner vi for eksempel typer som Scharnhorst, Gneisenau og Clausewitz, for å nevne de i ettertid mest kjente. Mange av Norges rikeste og mest suksessrike forretningsmenn har også tynt med formell utdanning på sin CV, men om deres regnskapsførere, juridiske rådgivere og ingeniører hadde vært like teoretisk tynnkledde, hadde hverken Røkke, Fredriksen eller Thon kommet lengre enn til salg av påsmurte bagetter fra eget kjøkkenvindu.

Men det hjelper som kjent ikke å ha flinke folk rundt deg om du ikke evner å lytte til dem. Også her var Blücher unik. Ikke bare kjente han sine begrensninger, men var helt åpen om at han var avhengige av flinke folk. Da universitetet i Oxford ville utnevne denne særdeles antiintellektuelle og temmelig selvlærte mannen til æresdoktor i 1814, skal han ha svart: «Hvis jeg skal bli doktor, må dere i det minste gjøre Gneisenau til apoteker. For vi to hører sammen.»[7]

Folk som Blücher er altså helt avhengig av å ha skolerte folk rundt seg. Hadde alle de han støttet seg på vært like lite beleste som ham selv, ikke fortalt ham annet enn det han helst ville høre, eller tenkt mest på neste opprykk, hadde Blücher gått til historien som en stor fiasko, og ikke som en av de største.

Den tredje grunnen til at det norske forsvaret likevel ikke bør bruke Blüchers utdanningsbakgrunn som mal, er at også samfunnet rundt har endret seg. I hans tid så mange på utdanning med stor skepsis. Boklig skolekunnskap,Schulpedanterie, var ikke bare bortkastet i manges øyne, men skadelig for adelens beste sønner. Den gjengse holdning var at stridsledelse var noe du var født til, og at for mye utdanning kunne svekke folks naturlige evner: «Too much learning kills character».[8]Men alle de som norske offiserer må forholde seg til, som internasjonale kolleger, kontakter i totalforsvaret eller i media, forventer at profesjonsutøveren ikke bare er i stand til å få eventuelle stridsvogner til å starte, men å sette sin egen virksomhet inn i en større sammenheng. Slikt man gjerne lærer på skolebenken.

Følgende lille bønn fra vår venn Blücher ble nok betraktet som en smule aparte allerede da han sendte den, men ville ha blitt det i enda større grad i dag. I hvert fall alle andre steder enn i Forsvaret: «Kjære Konge, mitt begivenhetsløse liv er som et martyrium, jeg ber derfor om å bli satt til noe enten i det militære eller i den sivile administrasjonen. Jeg er ute av stand til å lære noe som helst, men jeg kan love innsatsvilje og ærlighet».[9]

Foto: Wikimedia commons