Anmeldelse: Gammel vin på gamle flasker

Sverre Diesen, kjent for alle av Stratagems lesere, har utgitt en meget velskrevet, tankevekkende og tidvis nokså provoserende bok.

Diesen tar leseren med på et sveip innom svært mange utviklingstrekk i verden, spesielt knyttet til krig og konflikt, og hva de betyr for utviklingen av Forsvaret, eller snarere hva de burde bety. Det er også slik boken er bygget opp: del I «Krigen slik den har vært», del II «Krigens forutsetninger i endring» og III «Krigen i fremtiden», handler om krigens utvikling i stort. Diesen skriver også her tidvis med Norge som eksempel, og ikke minst sine egne erfaringer som bakteppe. Noen av disse poengene blir derfor nokså anekdotiske, men de krydrer samtidig boken på fint vis. De av delene jeg likte aller best i boken, er der Diesen reflekterer over det norske Forsvarets (og egne) erfaringer fra Afghanistan, samt når han i kapittel 7 drøfter teknologiens innvirkning på fremtidens krig.

Bokens del IV er så viet «Konsekvenser for Norge», der Diesen kanskje er på sitt aller mest kontroversielle. Det er der han som oftest møter motstand – fordi han argumenterer for et nektelseskonsept i Finnmark som skal kunne etableres så og si uten varslingstid, noe som etter hans syn betyr at deler av det man tenker om et slikt konsept i dag – spesielt i Hæren – nærmest er meningsløst.
For de som har fulgt norsk forsvarsdebatt de siste 30 årene, der Sverre Diesen kanskje har vært den mest sentrale aktøren, så er det lite nytt å hente i denne boken. Diesen mener (fortsatt) det ikke er logisk sammenheng mellom trusselvurderingen, den mengden penger politikerne er villige til å bruke på Forsvaret og den innretningen man har valgt på Forsvaret. Han maler på med sine velkjente budskap. I mangt og mye er boken slik sett en tydelig oppsummering av hva han lenge har ment. Han mener fortsatt at det er altfor mange av oss som ikke er gode nok elever ved hans pult – vi forstår fortsatt ikke budskapet hans. Dette kaller han en folkepedagogisk utfordring (s. 251). En alternativ tolkning som han framsetter er at vi ikke vil forstå, fordi svarene ikke gagner de særinteressene hver av oss representerer (s. 243-247).

Diesen er en retorisk «feinschmecker», og det er mange som får passet sitt behørig påskrevet, ikke minst Forsvaret selv. For eksempel levnes Forsvarets evne til helhetlig strukturplanlegging liten ære. De fleste i Forsvaret, med unntak for Forsvarssjefen som står på nøytral grunn, meler i all hovedsak sin egen kake. De vil ha mer av det de har fra før, eller kanskje noe nytt i tillegg. De evner ikke, i henhold til Diesen, å tenke verken rasjonelt eller logisk om det norske Forsvarets utfordringer, ei heller helhetlig om det samme (s. 25, 228 ++).
I bøken løftes det fram en rekke kjente Diesenske synspunkter: 1) at krig mellom stater, i hvert fall de vestlige, egentlig er kastet på historiens skraphaug (Ukrainakrigen er kun et unntak som bekrefter regelen) (1) (s. 58 osv); 2) at krig er en aktivitet som i hovedsak preges av rasjonelle kost-nytte analyser for aktørene (s. 54 bla); 3) at det ikke er Forsvarssjefens ansvar å klage på størrelsen på forsvarsbudsjettet – hens ansvar er å bruke de pengene hen får på fornuftig vis (poenget om at ethvert forsvarsbudsjett er stort nok) (s. 190-198); 4) at Forsvaret – og spesielt Hæren – er feil oppsatt gitt det forsvarskonsept vi burde holde oss med (kapittel 14); og 5) at ideen om at hele Finnmark skal forsvares er å kaste blår i øynene på folk og at man derfor må erstatte et kontrollkonsept for forsvaret av Finnmark med et nektelseskonsept (s. 234-235).

Denne anmeldelsen vil ikke gå dypt inn i debatten om Finnmarks-scenarioet, men heller ta for seg noen utvalgte poenger fra bokens tre første deler. Kravet til logikk og rasjonalitet er noe som går igjen hos Diesen. Dersom man aksepterer de forutsetninger han legger til grunn, så faller svaret ofte ut som en logisk rasjonell funksjon av forutsetningene.

Men av og til går dette riktig så galt. Som når han i bokens åpningskapitler forklarer oss at årsaken til at det har blitt langt færre kriger mellom stater enn tidligere, er at statene ikke lenger finner noen rasjonelle argumenter (eller gevinster) ved krig. Hadde det enn vært så vel, tenker jeg da. Om krig oppstod og ble avsluttet av rasjonelle logiske kost-nytte kalkyler som alle entes om, ja da hadde det ikke vært mye krigføring i verden. Og om det hadde blitt krig et eller annet sted, ja så ville de med dette tankesettet endt langt tidligere enn mange av dem gjør, fordi en eller flere av partene hadde forstått at de hadde mer å tape på å fortsette enn å gi seg. Men dette er imidlertid bare halve svaret på hvorfor organisasjoner (stater og andre) starter kriger, fører dem og hvorfor de ikke gir seg lenge etter at de rasjonelt burde ha stanset. Med Diesens rasjonelle verdensbilde: Hvorfor ga ikke tyskerne seg langt tidligere i 2. verdenskrig? Da hadde de jo spart veldig mange tyske liv og ikke minst tysk infrastruktur. I hvert fall etter at Ardenneroffensiven vinteren 1944/45 slo feil, så burde vel Hitler ha kastet kortene – eller?

Etter mitt syn legger Diesen altfor stor vekt på rasjonalitet hva gjelder både hvordan kriger bryter ut og hvordan de avsluttes. Kost-nytte kalkyler kan dessuten være så mangt, og ikke minst viser de seg ofte å slå feil. Få kriger – om noen – går slik som de som angrep planla. Nesten uten unntak kommer krigers praksis og overrasker de som i sin tid foretok en eventuell kost-nytte kalkyle for å vurdere om det var klokt eller ikke å gå til krig (2).  Nå vet jo ikke vi hva Putin tenker der borte i Moskva, men lite synes å være rasjonelt etter vår standard med verken starten på, utviklingen av eller trolig også den kommende avslutningen av den pågående krigen i Ukraina. Og om rasjonaliteten er annerledes enn den som vi i vesten betrakter som vanlig, eller om den er ikke-eksisterende (som i å ta beslutninger basert på magefølelsen), ja da kan vi risikere at vestlige rasjonelle kalkyler blir lite verdt.

Diesen tenker ofte stort og bredt. Innimellom kommer det imidlertid påstander som får en lett kritisk leser til å stusse. Et av disse utsagnene, som jeg mener beviselig er feil, er når han slår fast at «De fleste kriger opp gjennom historien som vi har nedtegnelser om, er blitt utkjempet mellom stater.» (s. 41). Det er et billig poeng å påpeke at de fleste kriger i historien har funnet sted lenge før de første stater oppsto. Diesens utsagn er imidlertid heller ikke riktig etter at statene gjorde sitt inntog. Det finnes, så vidt jeg vet, ingen ordentlig oversikt over alle kriger menneskeheten har nedtegnelser om. Men en av de bedre databasene over krigens historiske utvikling er den amerikanske «Correlates of War» (CoW), tilknyttet Penn State University (3).  De har listet alle kriger tilbake til 1807. I perioden 1807 til 1899 var det 294 kriger. Av disse var 28 stat-mot-stat kriger, altså 9,5 %. I det 20. århundre lister de hele 340 kriger, av disse var det 63 stat-mot-stat kriger, altså 18,5 %.

Diesens påstand om at de fleste kriger opp gjennom historien har vært stat-mot-stat kriger er med andre ord ikke riktig. Men, og dette er Diesen også inne på, forholdsmessig så synes antallet slike kriger å ha sunket en god del etter den kalde krigen. CoW har kun komplette tall til og med 2007, men fra 1990 til 2007 var det hele 78 kriger, av disse var kun 9 stykk stat mot stat, dvs 11,5 %. Bryter vi ned tallene enda mer, så var det fra 2000 til 2007 27 kriger, hvorav kun to stykk stat-mot-stat, dvs kun 7,4 %. Nå kan det imidlertid innvendes mot disse tallene at utvalget på slutten av perioden er vel knapt til å peke på noen trend (4).  Det en uansett skulle ønsket seg fra Diesen er mer etterrettelighet i omgang med slike påstander. Det blir ikke bedre av å gjenta budskapet, han hevder også at stat-mot-stat kriger var mer hyppige enn andre kriger «i hvert fall frem til slutten av Andre verdenskrig» (s. 42). Det er som framvist faktisk beviselig feil – selv om Diesen nok kan ha et poeng i at disse krigene – spesielt med henblikk på 1. og 2. verdenskrig, dominerte hva gjaldt antall drepte (5).

Et argument som er enda tydeligere enn tidligere hos Diesen, er hans argumenter mot verneplikten og mobiliseringsforsvaret (kapittel 13). Han mener – nokså tydelig får en si – at det ikke finnes logisk sammenheng eller fnugg av bevis for at førstegangstjeneste (og verneplikt) fører til en sterkere kobling mellom militærmakten og samfunnet. Han går hardt i rette med de som mener verneplikten skal beholdes bare fordi den er viktig for samfunnet – men ifølge Diesen – ikke like viktig for Forsvaret. Den måten man praktiserer gjennomføringen av førstegangstjeneste på, der avdelingene anvender mye ressurser på å utdanne soldater som kanskje er operative de tre siste månedene av tjenesten, uten noen form for mobiliseringsforsvar som står klare til å ta imot dem og innrullere dem i mobiliseringsavdelinger, se det gir veldig lite beredskap for mye ressurser, innvender Diesen. Om en først har lagt ned mobiliseringsforsvaret, har vi ennå til gode å ta det innover oss, hevder han. Han mener også at et mobiliseringsforsvar ikke er svaret på det norske forsvarsproblem, fordi trusselbildet vi står ovenfor nå har gitt oss en så kort varslingstid at det ikke er hensiktsmessig. I tillegg kommer at teknologi får en i økende grad sentral posisjon i moderne krigføring, som også betyr at et mobiliseringsforsvar vil få mange nokså utdaterte soldater å stri med.

Jeg synes Diesen har svært gode poenger hva gjelder om vi utnytter førstegangstjenesten klokt. Skal førstegangstjeneste gi mening, fordrer det at vi burde holde oss med et delvis mobiliseringsorientert forsvar. Jeg har min operative erfaring fra luftvern i Luftforsvaret, og tør hevde at man i den troppearten godt kunne basert seg på et delvis stående og delvis mobiliserbart personelloppsett. Selv om kravene til teknologisk kompetanse i deler av Forsvaret går opp, så har jo også kompetanse hos personellet i forhold til mye av den samme teknologien også utviklet seg. I Luftforsvaret burde det – etter mitt syn – derfor kunne være massiv bruk av reservister for eksempelvis å oppbemanne luftvern, baseforsvar, ingeniøravdelinger osv, osv. Dette ville naturligvis medført en kostnad i form av personlig utstyr, lager og så videre, men dette er en kostnad som blir liten i forhold til de midlene vi blant annet bruker på nye flymaskiner. I tillegg er det vel heller ikke å stikke under en stol at om en eventuell krig trekker ut i langdrag, som mange kriger tenderer til å gjøre, ja så er en reservestyrke en brønn å ta av som kan trenes opp langt hurtigere enn om ingen av dem hadde gjennomført førstegangstjeneste. Jeg er klar over at dette koster penger, men også det burde vi kanskje – som nasjon – ta oss råd til.

Diesen sveiper også innom diplomatiets rolle en liten tur (s. 16 bla). Men også her er han på tynn is, når han friskt og freidig slår fast at diplomati uten bakenforliggende maktpotensiale ikke fører noe sted hen (s. 16). Jeg vil tro at Thorvald Stoltenberg, Johan Jørgen Holst, Knut Vollebæk og Bjørn Tore Godal ville vært en smule uenig.

Jeg er imidlertid ingen ekspert på krigers framvekst, utviklingen av kriger over tid, eller diplomati. Jeg savner derfor at han hadde vist oss noe mer tvil. Ikke minst savner jeg forslag til videre lesing om akkurat de poengene Diesen tar opp, og dokumentasjon av de påstander som han framsetter om veldig mange forskjellige tema.

Dette leder meg over til at Diesen også i denne boken skriver uten noen form for henvisninger med unntak av en svært knapp litteraturliste bakerst i boken (kun 17 titler, hvorav to av dem til er til samme bokverk i to forskjellige oversettelser). Det valget fratar interesserte og engasjerte lesere muligheten til å forfølge resonnementene utover Diesens egen tekst. Jeg vet ikke hvorfor han ikke har med henvisninger, men trist er det uansett, da det fratar oss andre muligheten til å lære mer og å ettergå Diesens påstander og tankegods.

At han i tillegg har med en rekke sitater, de fleste på norsk selv om originalen åpenbart er skrevet på et annet språk, uten engang å henvise til hvor sitatet er hentet fra, er en meget tvilsom praksis. Ja, i en fagbok er det på kanten til uetisk. Vi får heller ikke vite hvem som har oversatt sitatene. Det burde vi få, all den tid oversettelser fra et språk til et annet kan bety en dreining av sitatets meningsinnhold. Det er heller ikke uvanlig å angi sitatet også på det språket man har hentet sitatet fra (i en note for eksempel). Å sitere korrekt og angi hvorfra sitatet er hentet, er en forpliktelse som hviler på enhver fagbokforfatter. På s. 257 siterer han til og med det han kaller «et knippe ledende britiske økonomer», men helt uten å gi oss muligheten til å ettergå hvem som siteres, hva de heter eller hva de egentlig skrev. Jeg synes det er merkelig at forlagshuset Gyldendal synes å akseptere en slik siteringspraksis.

Så tilbake til mitt hovedpoeng; i Diesens nyeste bok finnes det svært lite nytt materiale. Har du fulgt med på Diesens ståsteder i den norske forsvarsdebatten vil du ikke bli overrasket over særlig mye i denne boken. Det nye er kanskje at Diesen mener at FFIs rolle i utviklingen av Forsvarets langtidsplaner bør forsterkes, siden FFI ifølge Diesen er en aktør uten egeninteresser knyttet til resultatet av disse planene (242, 247-248, 258-260). Jeg synes heller ikke dette er et helt uproblematisk argument. FFI er kanskje mer nøytral enn eksempelvis en forsvarsgren, men FFI har vært en politisk aktør fra opprettelsen i 1946, og de har gjennom tidene ofte argumentert for forsvarspolitiske løsninger som har gavnet forskning som instituttet har drevet på med (ofte i samarbeid med norsk forsvarsindustri) (6).  FFI er prinsipielt sett mer «nøytrale» i debatten enn eksempelvis forsvarsgrenene, men å hevde at FFI er nærmest uten egeninteresser og objektive blir for enkelt. Det blir dessverre ikke mindre enkelt av at poenget fremføres av en sjefsforsker ved nettopp FFI.

Det største problemet med boken er imidlertid at Diesen i liten grad synes å evne å endre sine synspunkter og argumenter når verden endrer seg. Mesteparten av tankegodset han har holdt seg med de siste 25-30 år synes fortsatt å være gyldig. Selv om jeg tidvis har argumentert for at man slett ikke skal kaste seg på enhver såkalt trend innenfor sikkerhetspolitikken (7),  så synes det som om Diesen allikevel velger å tolke utviklingen til fordel for sine allerede gjennomførte analyse, snarere enn å vise oss refleksjoner over at ulike begivenheter kan tenkes å rokke ved deler av eller hele analysen.

Slik sett er det lite av det som har skjedd siden årtusenskiftet som egentlig synes å ha gjort særlig inntrykk på Diesens analyse. Det som er litt pussig er nettopp at det er forstokkede analytikere Diesen raljerer mest med i sin bok. De som tviholder på sine oppfatninger selv om verden endrer seg. Her er Diesen imidlertid et potensielt offer for sin egen sylskarpe penn. I en kritikk av at offiserer er for sendrektige med å ta innover seg endringer, skriver han at «vi mennesker ofte har vanskelig for å gi slipp på en overbevisning som vi har hatt lenge og investert mye både innsats og prestisje i.» (s. 26).  Mon tro om Diesen egentlig tenkte på seg selv når den setningen ble formulert? Jeg tviler. Evnen til selvransakelse er kanskje ikke blant Diesens mange kvaliteter?