Det er mye som tilsier at terskelen for å utøve vold mot politibetjenter er blitt lavere, og at volden også har blitt grovere. Gjennom media kan man av og til få høre om situasjoner hvor politiet har vært involvert i fysisk konfrontasjon, men dette skjer nok oftere enn mange tror. Flere erfarne politibetjenter jeg har møtt gjennom min jobb som nærkampinstruktør i Forsvaret har fortalt meg at trenden ikke er positiv, og at det stadig blir viktigere for en politibetjent å ha et tilstrekkelig ferdighetsnivå innenfor fysisk maktbruk. Det samme ser vi i Forsvaret, hvor soldatene må være i stand til å bruke proporsjonal makt innenfor hele konfliktspekteret, i en verden hvor terroranslag og hybride trusler i gråsonen mellom justis- og forsvarssektoren blir stadig mer sannsynlige. Behovet for tett samvirke mellom politi og forsvar er blitt større, og da burde naturligvis også bruk av fysisk makt inngå i dette.
En instruktør i Trøndelag Politidistrikt sa følgende til meg under et møte i Trondheim: «Se for deg at en person får melding om at han skal gå en boksekamp om seks måneder. Hva tror du han ville gjort da? Hvis han måtte gå den kampen? Han ville sannsynligvis ringt noen han kjenner som kan noe om boksing. Så hadde han startet å trene boksing, og han hadde trent mye. For en operativ politibetjent er det en realitet at før eller siden kommer han eller hun til å være i en fysisk konfrontasjon. Og det kommer til å være mot en person som vil han eller hun vondt.»
Politiet har nylig fullført en revisjon hvor begrepet arrestasjonsteknikk har blitt erstattet med fysisk makt, og jeg vil videre i artikkelen benytte begrepet fysisk makt som en betegnelse for politiets trening og tilnærming til fysiske konfrontasjoner. Kort forklart innebærer politiets nye konsept for fysisk makt at man går bort fra koreografert trening og heller trener mot en aktiv motpart som yter realistisk motstand.
Jeg mener denne revisjonen definitivt er et skritt i riktig retning, og at det nye konseptet gir muligheter for bedre samvirke mellom politi og forsvar.
Fysisk makt er nært beslektet det vi i Forsvaret kaller nærkamp, og jeg vil innledningsvis i denne artikkelen først redegjøre for hvorfor og på hvilken måte Forsvaret har endret sitt konsept for nærkamp. Deretter vil jeg belyse noen likheter og forskjeller mellom Forsvarets konsept for nærkamp og politiets nye konsept for fysisk makt, før jeg avslutningsvis drøfter hvordan dette kan påvirke samvirket mellom etatene.
Utvikling i Forsvaret
Etter en periode med høyt skadeomfang i forbindelse med nærkamp i Forsvaret rundt 2017 ble det gitt strenge føringer for hvordan denne utdanningen skulle foregå. I perioder var det full stans på all nærkamptrening i Forsvarets avdelinger, med unntak av spesialavdelingene. Aktivitetene sparring og nærkampløyper, som beviselig var årsak til et stort antall skader ble i stor grad kuttet fra utdanningen etter denne perioden. En mer inngående analyse viste imidlertid at det ikke var aktivitetene og utdanningen i seg selv som var farlige, men at årsaken til skadeomfanget var et for lavt faglig og pedagogisk nivå på nærkampinstruktører, særlig med tanke på hvordan å styre intensitet i sparring.
I perioden 2022-2023 ble det gjort endringer i Forsvarets nærkampkonsept. Koreografi og programmerte teknikker ble erstattet med realisme og ferdighetstrening. Fri sparring ble erstattet av sparring med tydelig intensitetsstyring. Skadeomfanget var en utløsende faktor for disse endringene, men justeringen var også basert på erfaringer fra strid i Afghanistan og Irak. En av disse erfaringene, som flere studier har påpekt, var at en stor andel skarpe nærkampsituasjoner innebærer bryting og bakkekamp, og dette elementet fikk dermed større plass i den nye nærkamputdanningen. En annen erfaring var at alle fysiske konfrontasjoner hvor begge parter prøver å påføre sin vilje på den andre, innebærer improvisasjon og stress.
Forsvarets nye konsept
Konseptet til Forsvaret er i dag mer prinsippbasert enn teknikkbasert. Dette gir soldatene grunnlag for å improvisere og finne løsninger som fungerer mot motstandere som gir reell motstand. Sparring med progressiv motstand er en metode for å lære dette, og realistisk motstand betyr ikke nødvendigvis maks innsats, men at begge parter beveger seg på en realistisk måte. Tanken er at jo mer tid man bruker på realistisk og tosidig trening, desto mer mentalt overskudd får soldaten til å ha oversikt over situasjonen og til å ta gode beslutninger. På samme måte som i kampsportklubber brukes det først litt tid på innlæring av teknikker, men lett sparring introduseres tidlig i utdanningen for at soldaten skal kunne tilegne seg ferdigheter som vil fungere i en reell situasjon. Deretter økes intensiteten gradvis med progressiv motstand, samtidig som man hele tiden sørger for at sparringen er kontrollert og at kurselevene opplever mestring. Etter hvert, når elevene viser at de behersker de grunnleggende ferdighetene i tosidig trening, blir treningen i større grad inkorporert i et realistisk scenario.
Politiets nye konsept
Jeg har vært så heldig å få samarbeide mye med instruktører i politiet det siste året, og jeg har latt meg imponere over all den kompetansen som finnes rundt omkring i landet vårt. Jeg har blant annet fått være med å observere revisjonsprosessen for arrestasjonsteknikk-faget som nå har blitt til faget «Fysisk makt». Arrestasjonsteknikk var i stor grad basert på teknikker som har vært uendret siden tidlig på 2000-tallet, og faget har i stor grad vært basert på manipulasjon av skulder og kontroll på arm. Dette har i praksis medført at handlingsmønsteret til en politibetjent har vært begrenset til noen utvalgte teknikker.
Det nye konseptet innen fysisk makt baserer seg på prinsippene IPED: initiativ, proaktiv, enkelhet og dominans. I tillegg har følgende fagdidaktiske prinsipper blitt implementert for utdanningen: intensitetsstyrt trening, sparring, kampvilje-utvikling, og viktigst, prinsippbasert tilnærming. Konseptet baserer seg altså på realistisk tosidig trening og grunnleggende prinsipper. Dette gir politibetjenter en bredere verktøykasse for å løse oppdrag innen fysisk makt.
Likheter og ulikheter mellom Forsvarets og Politiets konsepter
Jeg ser noen åpenbare likheter i konseptene våre. For det første er begge bygd på en erkjennelse av at improvisasjon er nøkkelen til suksess, og at grunnlaget for improvisasjon er ferdigheter. Begge konseptene er også basert på prinsipper fremfor detaljerte tekniske beskrivelser. Det er ingenting i veien for å være opptatt av detaljer og teknikk, men det tar tid og må komme i tillegg til den tosidige treningen. Dette er tid verken Politiet eller Forsvaret har.
Den andre likheten er økt realisme i treningen. Som instruktører i et fag som innebærer bruk av fysisk makt er det vårt ansvar å stadig søke etter sannhet. Sannhet i den forstand at det vi lærer bort fungerer, på en måte som gjør at soldaten eller politibetjenten lykkes i situasjonen når den kommer. Hvis et konsept ikke kan trenes og testes på en realistisk og ærlig måte i trening så har vi ikke lenger en måte å finne sannheten på. Og hvis et konsept er «for farlig» til at det kan trenes tosidig, så vil konseptet bare kunne testes ut i skarpe situasjoner. Og hvis man ikke har trent på det i et realistisk scenario, er det også lite sannsynlig at konseptet vil være effektivt i en skarp situasjon.
For det tredje innebærer begge konseptene et fokus på reelle ferdigheter. Reelle ferdigheter i nærkamp og fysisk makt er ferdigheter du kan anvende mot en motstander som virkelig vil deg vondt. Hvis du har brukt mange timer på å trene teknikker mot en makker som koreograferer og velvillig lar seg kontrollere, vil du ikke ha reelle ferdigheter. Sparring er nøkkelen til utvikling av reelle ferdigheter i slike fag.
Det finnes imidlertid noen ulikheter mellom konseptene, og den mest sentrale er nok det dimensjonerende scenarioet for utdanningen. Et utgangspunkt for mye av nærkamputdanningen er at det kan være en slåsskamp mot en fiende hvor eget liv står på spill. Dette innebærer en god del forskjeller. En soldat skal selvfølgelig bruke proporsjonal makt mot en fiende, men gitt at utdanningen skal forberede soldaten på krig, vil de dimensjonerende situasjonene innebære at nærkamp skal kunne brukes for å drepe. På den andre siden vil hovedmålet for Politiets bruk av fysisk makt i utgangspunktet være å kontrollere og å påføre minst mulig skade.
Denne forskjellen er naturlig med tanke på Politiets og Forsvarets ulike oppdrag. Vi skal være i stand til å utfylle hverandres mandater. Enkelt sagt skal Forsvaret være best egnet til å virke i krig, mens Politiet skal være dimensjonert for å håndtere hendelser i fredstid. Vi skal begge være i stand til å virke sammen i hele konfliktspekteret, men det er i gråsonen mellom fred og krig behovet for samvirke vil være størst. Og her vil likhetene mellom konseptene for nærkamp og fysisk makt kunne bidra til bedre samvirke.
Effekter av konseptlikhet
Det at både Forsvaret og Politiet har endret sine konsepter gir potensial for synergier mellom etatene. For det første gir det økt evne til samvirke. De siste årene har Politiet og Forsvaret i stadig større grad løst skarpe oppdrag sammen, men tilnærmingen til innsats i en situasjon har til dels vært ulik, blant annet fordi man ikke har hatt forståelse for hverandres konsepter. At konseptene for å håndtere fysiske konfrontasjoner nå er blitt tilnærmet identiske er et godt bidrag til bedre samvirke.
For det andre bidrar også konseptlikheten til flere og bedre muligheter for samtrening. Politi og forsvarspersonell kan nå delta på de samme kursene og utdanningsprogrammene, og man har gode muligheter for gjensidig erfaringsutveksling. I tillegg vil det kunne gjennomføres felles instruktørsamlinger, og utvikling av fagene kan skje gjennom felles erfaringsutveksling og involvering.
For det tredje vil Politiet kunne dra nytte av kompetansen til tidligere soldater som kommer inn på Politihøgskolen. Det er i dag veldig mange som går rett fra førstegangstjenesten eller fra noen år som ansatt i Forsvaret til politiutdanningen. Det at disse kan bygge videre på et konsept som er grunnleggende likt når de starter sin utdanning på Politihøgskolen og at de i stor grad kan videreutvikle sin kompetanse og sine ferdigheter vil kunne gi store fordeler både for den enkelte, for kullet og for Politiet.
Oppsummering
Gjennom mitt arbeid det siste året har jeg dykket dypt inn i utfordringene og endringene knyttet til trening i fysisk makt, både innen Forsvaret og Politiet. Med en økende trend av vold mot politibetjenter, har det blitt klart at behovet for forbedret ferdighetsnivå innen fysisk makt er mer kritisk enn noen gang. Min erfaring fra Forsvaret og samarbeid med instruktører i politiet har understreket viktigheten av realistisk trening. Sparring, improvisasjon, og utvikling av mentale ferdigheter er nøkkelen til å møte disse utfordringene på en effektiv måte.
Jeg har sett hvordan Forsvaret har tilpasset sitt nærkampkonsept for å redusere skader og for å på en bedre måte forberede soldater til realistiske konfrontasjoner. Her er det godt å se at politiet nå har gått i samme retning. Ved å erstatte tradisjonelle arrestasjonsteknikker med prinsippbasert trening som fokuserer på realisme og sparring, styrkes politibetjenters evne til å effektivt kunne håndtere farlige situasjoner.
Dette skiftet mot prinsippbasert utdanning og fokuset på realistisk trening gir også muligheter for bedre samvirke mellom Forsvaret og politiet, noe som er avgjørende i dagens komplekse sikkerhetslandskap. Ved å dele kunnskap, erfaringer og treningstilnærminger, kan vi bygge en felles forståelse og forbedre interoperabiliteten mellom etatene, noe som til syvende og sist vil styrke soldatenes, politibetjentenes og befolkningens sikkerhet.
Artikkelen er skrevet i samarbeid med oberstløytnant Erik Elden ved Hærens skole for taktikk og operasjoner.
Foto: Erik-Anant Stedjan Narayan / Forsvaret
