Scenario 1 innleder boken – nederlag i stormaktskonflikt - om det ikke gjøres de nødvendige tiltak for å forbedre forsvaret, og scenario 2 avslutter boken - seier i stormaktskonflikt ved utførte forbedringstiltak. Bokens innhold er midt i blinken for den av Regjeringen utnevnte Forsvarskommisjon, og dekker mange av de spørsmål som kommisjonen er satt til å svare på. Det betyr ikke at boken nødvendigvis gir svarene, men her er en beskrivelse av den sikkerhetspolitiske situasjonen og utfordringene skrevet av tre meget godt orienterte skribenter som er vel verd å lytte til. Alle tre arbeider ved forskningsinstitusjoner og to av dem er pensjonerte generaler. Flere av de dignitærene som skriver på omslagssiden advarer oss om en dyster fremtid om vi ikke lytter til forfatternes råd.
Forfatterne erklærer freden etter Den kalde krigen for slutt, og påpeker at korona-krisen er en akselerator for allerede pågående trender. Krisen vil også virke inn på muligheten for å finansiere et større forsvar. Forfatterne tar frem muligheten for væpnet konflikt i Europe, noe som nok kan falle mange tungt for brystet her i Norge. Det samme gjelder potensiale for indre uro og konflikter. Risikovurderinger, policy og planer påpekes som frakoblet hverandre, noe som også har vist seg å gjelde i Norge. Direktoratets for samfunnssikkerhet og beredskaps varsel om risiko for pandemi i 2019 ble verken fulgt opp av policy eller planer. Såkalt optimering av forsvar, helsevesen og politi har fortsatt ufortrødent på tross av SARS pandemien 2003, Georgia 2008 og Krim 2014. Det er nok mange som har levd av å optimere i norsk politikk («lean and mean», etc.) som vil slite med å akseptere at de nå må avslutte optimering fordi vi trenger redundans og robusthet. Forfatterne er helt klare på at «just-in-time staten» må avvikles. Vi trenger robusthet innen både logistikk, kritisk infrastruktur, menneskelig sikkerhet og statssikkerhet. En forutseende utenrikstjeneste eller etterretningstjeneste har i praksis en umulig oppgave i å vurdere seg frem til det eksakte scenario vi kan bli utsatt for, slik at vi kan bygge sivilforsvar og militært forsvar optimerte for det valgte scenario. Årsaken ligger i det som forfatterne beskriver som et bredt og dypt trusselbilde (mosaikk) fra lavintensitet, cyber, konvensjonell og opp til hyperkrig, dvs. krigføring med våpensystemer som virker i over lydens hastighet. Supercomputere og kunstig intelligens vil derfor få økt betydning i et modernisert europeisk forsvar. Lavintensitets aktiviteter pågår daglig - vi kan derfor ikke være nøytrale i den verden vi nå er en del av. Styrte pandemier kan bli en forberedende fase for konvensjonell krig. Totalforsvaret som er det kombinerte sivile og militære forsvar, er ut fra mosaikken i trusselbildet helt nødvendig om vi skal kunne opprettholde et reelt forsvar.
NATO sin fremste oppgave er å avskrekke potensielle fiender, men det er i henhold til forfatterne ikke mulig å avskrekke om man ikke har et troverdig forsvar. Det har ikke NATO og Norge er en av mange synderne idet vi ikke lever opp til Atlanterhavspaktens artikkel III om førstelinjes forsvar.
Boken forklarer på lett leselig måte risikoer og potensielle trusler, men på grunn av det forfatterne omtaler som strategisk analfabetisme, er det ikke sikkert at de blir forstått. Forfatterne går derfor inn for å gjenopprette europeisk statsmannskunst.
Byrdefordeling og 2% av BNP til forsvar, har av flere blitt omtalt som utidig mas fra USA. Uten at de europeiske NATO-nasjonene og Kanada bidrar og betaler sin del, så kan USA måtte ta avveininger som kan bli svært ubehagelige for europeerne. De kan måtte velge mellom å forsvare i Europa eller i Stillehavet, og Europa vil i henhold til forfatterne ikke klare seg alene.
Det er bedre å henge sammen enn å bli hengt hver for oss, og forfatterne argumenterer da også sterkt for en fornying av det atlantiske samarbeidet. De som mener at Norge kan innta en nøytral posisjon i stormaktsrivaliseringen bør tenke igjennom den problemstillingen. Forfatterne er opptatt av at de europeiske medlemslandene i NATO tar ansvar og her kommer finansiering av eget forsvar tungt inn. Ut over byrdefordeling vil såkalt interoperativitet være et nøkkelelement som vil koste mye for de europeiske medlemmene idet mye materiellet og utrustning er gammelmodig. Men uten at europeiske allierte kan samarbeide med våre amerikanske allierte, så vil mye av verdien i alliansen bli borte for USA, og det er fare for at USA kun tar med de som kan og vil i en allianse av de villige og kapable. De andre for klare seg selv.
Forfatterne går inn for et nytt forhold mellom EU og NATO hvor EU avstår fra å konkurrere med allerede etablerte institusjoner i NATO. Ut over å fornye det transatlantiske forholdet mener de også at det er nødvendig å fornye «to-spors» tilnærmingen til Russland – dvs. styrke og dialog. Det er først og fremst vår militære og sikkerhetsmessige svakhet som virker destabiliserende i Europa.
Det mest radikale i boken er en visjon av teknologiforsterket europeisk forsvar med en innovativt strategisk offentlig-privat partnerskap for å fremskaffe denne teknologi.
I et sikkerhetspolitisk landskap hvor Europa ikke lengre definerer geopolitikken, men er et subjekt i andres geopolitiske målsetning, gir boken et helhetlig bilde av våre utfordringer, muligheter og derved mulige løsninger på våre utfordringer innen menneskelig sikkerhet og statssikkerhet.
I en verden der Kina søker å bli hegemon er et Globalt-Vesten hvor NATO handler sammen med allierte demokratier i Asia, en viktig motvekt.
Et siste punkt er at forfatterne går inn for delegerte autorisasjon nedover i kommandokjeden idet øverste ledelse kan settes ut av spill ved f.eks. cyber- eller missilangrep. Der ligger Norge tidsmessig godt an ved «Plakaten på veggen».
Boken har seks kjernebudskap:
- Global militær maktbalanse skifter fort og eroderer Amerikas dominans
- Teknologi endrer raskt krigens karakter, motstandere store og små kan utøve kompleks strategisk tvang mot Europa eller europeiske nasjoner
- NATO er ikke et militær EU, det er en krigførende defensiv allianse
- NATO må bli bedre til planlegging i hele konfliktspekteret, og 360 grader
- NATO – EU partnerskap organisert på nytt for å dekke Totalforsvaret.
Bottom line: Europeerne må igjen tenke på muligheten for storkrig og ta på seg ansvaret for førstelinjes forsvar slik at amerikanske og kanadiske forsterkninger kan komme til unnsetning.
