Fiksjonsscenarioer er selvfølgelig ingen glasskule man kan spå fremtiden i, men det kan være et nyttig verktøy for å bygge situasjonsbevissthet.
1.september 2018 ble det franske ‘Defence Innovation Agency (DIA)’ etablert. Opprettelsen av nok en byråkratisk byggekloss i en allerede kompleks, fransk forsvarsstruktur var ingen stor nyhet. Men en av de minste enhetene i DIA skulle etter hvert bli lagt merke til ut over landets grenser.
I 2019 ble det kjent at DIA hadde opprettet en såkalt ‘Red Cell, en benevnelse som ofte gis enheter som inntar et ‘motstanderperspektiv’ i militær planlegging. Det spesielle ved DIAs Red Cell var at den besto et knippe av futurister og science fiction-forfattere. Oppgaven disse ble gitt var å utarbeide fremtidsscenarioer for det franske forsvaret.
Red Cell’ markerte seg raskt ved å løfte frem den menneskelige faktoren. Dette elementet er ofte en scenariomessig ‘black box’ og blir tidvis oversett eller ignorert i tradisjonell scenariobygging. Men i en tid der samspillet mellom sivilsamfunnet og det militære blir tettere gjennom hele spekteret av krisehåndteringen - eksemplifisert ved strukturer som totalforsvaret og comprehensive security – er den menneskelige faktoren noe vi ikke lengre kan overse.
Bakgrunn
Militær bruk av (science-fiction) forfattere innenfor feltet ‘Strategic foresight’ er ikke et nytt fenomen. I 2005 kontaktet Det kanadiske forsvaret forfatteren Karl Schroeder og ba ham utarbeide en roman som fikk tittelen: Crisis in Zefra. I romanen følger vi kanadiske fredsbevarende styrker som en gang i fremtiden havner i en uoversiktlig situasjon i den fiktive storbyen Zefra. Basisen for fortellingen, altså problemstillingen Schroeder ble gitt i oppgave å belyse, er hvordan tilgangen til/begrensningen av bruken av mobiltelefoner, droner og internett i en kaotisk, urban setting påvirker stridsdyktigheten .
Et eksempel på at innspill fra science fiction-forfattere kan ha en direkte effekt på policyutforming finner vi tilbake i 1983, da president Reagan holdt sin såkalte ‘Star Wars-tale’. I talen lanserte presidenten Space Defence Intiative (SDI), en plan for hvordan USA skulle utvikle og utplassere våpensystemer i verdensrommet for å beskytte landet mot trusselen fra interkontinentale, ballistiske missiler (ICBMs).
Mye av tankegodset knyttet til SDI var utarbeidet av Larry Niven og Jerry Pournelle; på 80-tallet to av USAs mest profilerte scifi-forfattere. Begge var dessuten uttalte republikanere. Allerede i 1981 etablerte disse to gruppen ‘Citizens Advisory Council on National Space Policy.’ Stiftelsesmøtet fant sted i Nivens leilighet under overskriften ‘Space: The Crucial Frontier’ – en tydelig referanse til det populære Star Trek-universet.
I følge Pournelle og Niven, leste Reagan rapportene deres med stor interesse, og de to forfatterne ble snart invitert til å komme med direkte innspill til det som etter hvert ble SDI.
At Reagans (og Niven og Pournelles) initiativ ikke lot seg realisere, skyldes først og fremst svært høye kostnader og datidens teknologiske begrensninger. I dag står militariseringen av verdensrommet (eller hvordan unngå at det skjer) høyt på stormaktenes agenda.
Det mest kjente eksemplet på å dra veksel på forfattere og filmskapere, finner vi i kjølvannet av 9/11-2001. Da inviterte Pentagon kjente Hollywood-størrelser, blant annet ‘Die Hard’ manusforfatter Steve de Souza. Målsetningen for den tre dager lange workshopen var diskutere såkalte umulige scenarioer som en gang i fremtiden kunne utgjøre en trussel mot USA.
I nyere tid har særlig forfatterne August Cole og Peter W. Singers bok ‘Ghost Fleet: A Novel of the Next World War’ (2015) blitt lagt merke til. Boken tar for seg en stormaktskonflikt mellom USA, Russland og Kina – og har; om man skal tro militære insidere, gjort inntrykk på nøkkelpersoner innen doktrine- og policyutforming i det amerikanske Forsvaret. I det korte forordet til romanen står det: The following was inspired by real-world trends and technologies. But, ultimately, it’s a work of fiction, not prediction.
I form og innhold har Cole og Singers bok en del til felles med norske romaner som Gard Sveens ‘Bjørnen’ (2018), Øystein Bogens ‘Zetaviruset’ (2021) og Grete Bøes ‘Mayday’ (2021). Men ‘Ghost Fleet’ rendyrker den militærteknologiske dimensjonen i større grad enn de tre ovennevnte titlene. Samtidig evner forfatterne å ivareta den menneskelige dimensjonen. I så måte kan ‘Ghost Fleet,’ sammenlignes med Tom Clancy og Larry Bonds ‘Red Storm Rising’ fra 1986. ‘Red storm rising’ var også en inspirasjon for noen av mine egne bøker, som ‘Goliat (2008), ‘Hvit armada’ (2019), og til dels sci-fi-trilogien om soldaten Marko Eldfell (2014-2019). Hvit armada kommer jeg tilbake til senere.
Scenarioutvikling og sosiologisk fantasi
Scenarioutvikling som grunnlag for beredskapsplaner, kapasitetsbygging, doktrineutvikling og forbyggende tiltak er ikke noe nytt, verken på sivil eller militær side. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har utarbeidet en fyldig scenariokatalog: AKS – Analyser av krisescenarioer. For Forsvaret kan det for eksempel vises til det nitide og ofte svært komplekse scenarioarbeidet som ligger til grunn før gjennomføringen av multinasjonale øvelser som Trident Juncture (2018).
Denne typen scenarioene befinner seg ofte på et høyt abstraksjonsnivå. Aktørene som treffer beslutninger og agerer er som regel kommuner, fylker, direktorat, ulike forsvarsgrener eller spesielle enheter. Når sivilbefolkningen nevnes, omtales den ofte som nettopp det – befolkningen eller borgere. I DSBs AKS fra 2019 står det for eksempel følgende i scenarioet om legemiddelmangel: Mangel på livsviktige legemidler vil også skape stor uro i befolkningen.
Et relevant spørsmål er hva en slik bekymring og uro i sivilbefolkningen kan føre til? Hvordan kan vi begynne å danne oss en mening om hvordan enkeltindividers eller gruppers reaksjon har potensial til å påvirke krisehåndtering og situasjonsforståelse? Hvem hadde for eksempel forestilt seg at ordførere i Nord-Norge tidlig i koronautbruddet skulle foreslå såkalt ‘søringkarantene,’ på et tidspunkt der samhold i befolkningen som helhet var essensielt? Eller at noen kommuner på egen hånd bestemte seg for å begrense tilgang til tettsteder og byer ved å stenge adkomstveier. I skjønnlitteraturen vil man raskt finne eksempler på denne typen isolasjonstankegang – for eksempel i Stephen Kings ‘The Stand,’ eller Emily St. John Mandels ’Station Eleven.’
Et interessant apropos når det gjelder AKS er scenarioet ‘Strategisk overfall,’ som var å finne i DSBs publikasjoner i 2013 og 2014. Scenarioet tok for seg et angrep på Øst-Finnmark i form av en annektering av land for at aggressor deretter kunne utøve maktdiplomati. Dette scenarioet ble byttet ut i 2019-utgaven av AKS med det mer generiske ‘Sikkerhetspolitisk konflikt’ – et scenario som i all hovedsak tar for seg hybride trusler på overordnet nivå. Scenariobyttet skjedde altså etter Russlands annektering av Krim. Etter 24. februar 2022 fremstår nok ‘Strategisk overfall’ som det mest presise scenarioet av de to; og ikke minst en type konflikt Norge (og befolkningen i Finnmark) nå er mest bekymret for.
Et hjelpemiddel som med fordel kan kombineres med scenarioutvikling, er wargaming (eller ‘serious games’ som det ofte kalles på sivil side). Spillmekanismen egner seg til å introdusere et knippe uforutsette elementer, gjerne på individnivå. Det åpner igjen døren på gløtt for scenarioer som befinner seg utenfor det mange deltaker vil definere som sannsynlige, som 9/11 eller Russlands angrep på Ukraina. Det ville ikke forundre meg om Det norske forsvaret, sammen med våre allierte, i disse dager ‘wargamer’ hendelser i Arktis – hvorav et av disse er en russisk okkupasjon av Svalbard og et annet et angrep mot oljeinstallasjoner som Goliat.
Både i scenarioutvikling og wargaming bør man så langt det er mulig unngå at den sosiale konteksten reduseres til en faktor som kun påvirkes av det som skjer på utsiden. Det som Hybrid Center of Excellences (Hybrid CoE) kaller ‘Civic space ’, utøver selv påvirkning på andre samfunnssektorer og domener. Noen ganger klatrer en person som Boris Jeltsin opp på taket av en stridsvogn og gjennom den handlingen forandrer verden, som i Russland 1991. Andre ganger blir en hendelse som omverden tolker som et potent opprør, slått ned og bortimot visket vekk av landets historie, som demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989. Et sted imellom disse to hendelsen finner vi ‘Den arabiske våren’ (målt i samfunnsforandring).
Fiksjonsscenarioer er selvfølgelig ingen glasskule man kan spå fremtiden i. Men de har mye til felles med det den amerikanske sosiologen og samfunnskritikeren C. Wright Mills kalte ‘sosiologisk fantasi,’ – nemlig muligheten til å utforske forholdet mellom individet og samfunnet basert på trender i nåtiden. Wright Mills bok ‘The sociological imagination’ er kåret til en av sosiologiens viktigste bøker.
Tilbake til Frankrike
Det er nettopp den narrative tilnærmingen kombinert med sosiologisk fantasi som skiller IDAs ‘Red Cell’ fra andre miljøer som driver med scenariobygging. Så langt har det blitt tre såkalte sesonger (0-2), hver med to scenarioer. For publikum presenteres scenarioene som korte, dataspillaktige videoer, og fiktive nyhetsartiklene. I tillegg har Red Cell nå også publisert scenarioene i romanform (noe lignende Karl Schroeders ‘Crisis in Zefra). Så langt er disse utgivelsene kun tilgjengelig på fransk.
De to hovedscenarioene deles ofte inn i en militær og en sivil del. Om vi tar utgangspunkt i sesong 1 , finner vi det militære scenarioet som kalles ‘The sublime door reopens,’ og det mer sivilt vektede ‘Chronicle of a cultural death foretold’.
I ‘The sublime door reopens’ tar Red team for seg hva hypersoniske missiler og ander våpensystemer gjør med (politisk) beslutningstaking. Spørsmålet som stilles, er om vi på vei mot en situasjon der tiden til å fatte beslutninger blir så kort at den må overlates til datamaskinene? Denne problemstillingen utgjør den første delen av et scenario som utspiller seg i 2040. I år 2060 har stormaktene utviklet såkalte defensive skjold som kan beskytte hele byer mot hypersoniske våpen. Men hva gjør denne typen beskyttelse med våpenbruken? Eskalerer den? Er vi vitne til en ny type opprustningsspiral der hurtighet og responstid blir så ekstremt at krigføringen de facto overlates til maskinene? Analogien til våpenkappløpet i verdensrommet er tydelig.
I scenarioet ‘Chronicle of a cultural death foretold’ befinner vi oss i år 2034 og verden har blitt digitalt balkanisert. Gjennom implantater kan innbyggerne i ulike bysamfunn designe et unikt miljø tilpasset egen gruppes preferanser. På den måten kan to nabobyer fremstå som helt ulike, ja nærmest som komplett uforståelige univers med forskjellige sosiale koder, verdier og normer. Hvordan skal franske soldater best navigere gjennom et slikt uoversiktlig og fremmed landskap?
Dette scenarioet er på mange måter ‘Zefra 2.0’ og peker på en av de største utfordringene en soldat må håndtere i møte med en fremmed kultur: Sensemaking. Begrepet ble introdusert av organisasjonspsykologen Karl E. Weick og kan defineres som: Prosessen som gjør at vi er i stand til å forstå våre kollektive opplevelser. I Det norske forsvaret har denne utfordringen gitt seg utslag i ulike former for ‘kulturell trening’ før deployering til land og miljøer ulikt Norge, som Afghanistan.
Red Cells oppdrag er å se for seg trusler som ligger et stykke inn i fremtiden (10-40 år). Men narrative tekster kan også brukes til å studere mer umiddelbare utfordringer.
Hvit armada: Hva om NATO ikke kommer oss til unnsetning?
NATOs artikkel 5, populært formulert som ‘en for alle og alle for en’ blir i den offentlige debatten ofte brukt som en truisme: Om Russland angriper Norge, kommer alliansen oss til unnsetning.
Men NATO er og blir en konsensusorganisasjon (noe utfordringene med å innlemme Sverige som medlem viser oss). Om et medlemsland motsetter seg at artikkel 5 blir erklært, er NATO som kollektive allianse satt i sjakk matt.
Utfordringen jeg ga meg selv i arbeidet med boken Hvit armada, var å utvikle et scenario der Norge kunne takke seg selv for at NATO ikke kom oss til unnsetning. Det var i alle fall slik situasjonen skulle fremstå fra utsiden. Jeg startet arbeidet med romanen i etterkant av Russlands annektering av Krim, og fordypet meg raskt i alskens russisk desinformasjonskampanjer knyttet til nedskytingen av MH17, forgiftningen av far og datter Skripal og forsøkene på valgpåvirkning under presidentvalget i USA og Brexit.
Det gamle DSB-scenarioet ‘Strategisk overfall’ fungerte som en skisse for et begrenset angrep på Norge. I Kirkenes fant jeg et samfunn som, selv om det var godt forberedt, raskt ville bli både overmannet og overveldet om russerne iverksatte en kraftig hybridkampanje mot Sør-Varanger. Her var erfaringene fra flyktningkrisen i 2015 til stor hjelp.
Anslaget for scenarioet i ‘Hvit armada’ er en orkestrert hendelse i Nikel som utløser en brå flyktningestrøm over grensen til Norge. Det er midt på vinteren, og de russiske flyktningene ankommer Kirknes forkomne og redde. I det påfølgende kaoset iscenesetter russiske FSB påvirknings- og informasjonsoperasjoner som får omverden, herunder våre NATO-allierte, til å tro at flyktningene blir behandlet dårlig av norske myndigheter. Når en ung, russisk kvinne blir drept av en norsk HV-soldat, topper situasjonen seg og Russland ser seg nødt til å intervenere militært for å trygge sine borgere. Russkij mir i praksis med andre ord.
I boken følger leseren aktører på både norsk og russisk side. Hvit armada, som tidligere nevnte ‘Ghost fleet’ forsøker å fange opp tendenser i nåtiden og forfølge dem videre inn i en ikke så fjern fremtid. Men begge bøkene er skrevet primært for skjønnlitterære markedet.
Hvordan kan et ‘Red Cell’ fiksjonsscenario mer tilpasset fremtidens (total)forsvar se ut?
Krigen i 2035
I disse dager jobber Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) med prosjektet ‘Totalforsvaret mot 2040.’ Hovedspørsmålet er hvordan ‘totalforsvaret kan møte fremtidens utfordringer.’ Prosjektets resultatmål ligger, som forventet, på systemnivå – med målformuleringer som denne:
Samfunnets motstandsdyktighet: Styrket motstandsdyktighet i samfunnet gjennom en funksjonsbasert tilnærming.
Det er selvfølgelig ikke noe galt i dette. Men formuleringer av denne typen appellerer heller ikke til den sosiologiske fantasien, som jeg mener er nødvendig for å kunne forestille seg hvilke sorte svaner som kan seile inn fra horisonten.
Et komplementært produkt til FFIs rapport kunne vært en narrativ fortelling om ‘Krigen i 2040’ i Norge. Her kan det tas utgangspunkt i det ukrainske samfunnets eksistensielle krigsinnsats, og overføre denne typen motstandskamp til Norge i 2035. I vår historien kan vi for eksempel gi synsvinkel til ordføreren i en liten, Nordnorsk kommune, brigadesjefen i Indre Troms, kommunikasjonsrådgiverne i Forsvarsdepartementet, tilretteleggerne for møtene i Regjeringens sikkerhetsutvalg, lederen for et privat logistikkfirma, og den sivile liasonen i Forvarets operative hovedkvarter, for å nevne noen.
Et slik scenariobasert narrativ vil gi en annen innlevelse i problemstillingene enn en mer abstrakt forskningsrapport. I sum vil de to produktene tilføre oss en dypere forståelse for kompleksiteten og utfordringene i den konflikten vi en gang i fremtiden kan stå overfor.
FOTNOTER
Foto: Wikimedia commons/President Reagan holdt sin såkalte ‘Star Wars-tale’ i 1983
