Manøver mot fredtidsbyråkratiet
Forsvarets nye reklamekampanje Fantastiske Ingenting gjenspeiler den romerske forfatteren Vegetius kjente ordtak: "Si vis pacem, para bellum - Hvis du ønsker fred, vær da rustet til krig," og minner oss dermed på at militære forberedelser i fredstid er med på å opprettholde denne freden. Hovedproblemet i fredstid er tendensen til det militære byråkratiet i å forberede seg til feil krig; militære bevegelser slik som preussiske Bewegungskrieg og Auftragstaktik, Maneuver Warfare fra USMC og den britiske hærens Manoeuvrist Approach er motreaksjoner hvis hensikt er å heller forberede forsvar til ekte krig.
Konseptet ekte krig kjenner vi fra Clausewitz som påstår at friksjon er det som skiller ekte krig fra krig på papiret. Han skriver også at man kan kun forstå ekte krig dersom man faktisk har erfaring fra strid. Dette medfører et stort paradoks i fredstid for en hær med minimal kamperfaring: hvordan forberede seg til krig når man ikke kjenner til ekte krig? Dette har mange hærer erfart og et gjentakende fenomen observert ved starten på kriger er sparkingen av en rekke freds-generaler og offiserer: i fred ble deres dyktighet målt ut i fra evne til å navigere karrierestigen fremfor evne til å vinne i strid.
Fred forsterker og premierer feil aspekter i en militær avdeling og forbereder den dermed på feil krig. Desto lengre en fredsperiode varer, desto mer øker på mange måter andelen av personer uten erfaring fra strid, og fokus dreier seg sakte vekk fra ekte krig. Man kan trekke en parallell til Platons hulelignelse hvor skyggene i hulen tilsvarer krigen man risikerer å forberede seg til i fredstid. Mangelen på stridserfaring gjør at man skaper seg forestillinger (skygger på veggen) av hvordan ekte krig ser ut og legger opp trening deretter. Det som kun er målbart i strid, som f.eks. antall km erobret lende, battle damage assesement eller antall krigsfanger, blir vanskelig å forholde seg til, og ting som faktisk er målbart i fred blir viktigere. De klassiske eksemplene i Forsvaret er at kvaliteten på arbeidet til avdelingssjefer ofte måles ut i fra antall HMS-rapporter, antall avvik fra arbeidsmiljøloven, eller om man har rukket å bruke opp ammunisjons-regulativet - faktorer som på ingen måte reflekterer hvor gode de er i strid.
For å motvirke denne uheldige byråkratiseringen mener jeg at militære bevegelser som preussiske Bewegungskrieg og Auftragstaktik, USMCs Maneuver Warfare og britiske Manoeuvrist Approach har oppstått. I følge historikeren Robert Citino kan Bewegungskriegs opphav spores tilbake til Die Grossen Schittenfart (Det Store Slederittet) hvor den preussiske herskeren Frederick Vilhelm jaget svenske styrker i nåtidens Litauen i 1678. For å nekte svenskene tilgang til kysten og dermed etterforsyninger og forsterkninger, rekvirerte hertugen en rekke sleder fra lokale innbygere så han kunne transportere hæren sin raskere enn svenskene kunne marsjere. På grunn av den høye marsjhastigheten i forhold til vanlig fotmarsj, vektla han hensikt og intensjon fremfor detaljerte føringer til sine hærførere - et kjennetegn på Auftragstaktik. Disse endte i sin tur opp med å avskjære og beseire svenskene.
Det er likevel ikke før under Napoleonskrigene, hvor den preussiske hæren ble totalt ydmyket under slaget ved Jena–Auerstedt i 1806, at det er mulig å tydelig se hvordan Auftragstaktik motsetter seg en tapende militær byråkratisering. I The Enlightened Soldier skriver historikeren Charles White at de preussiske offiserene Gerhard von Scharnhorst og August von Gneisenau korrekt identifiserte styrken til den franske hæren: hærførerne hadde samme hensikt og selvstendighet nok til å utnytte mulighetene som oppstår i deres omgivelser. En av Scharnhorsts elever på det re-etablerte Preußische Kriegsakademie (Preussiske Stabsskolen), Hermann von Boyen, skriver at "the French revolution destroyed the shackles that had enslaved the will of the common soldier and released a force unprecedented in the history of warfare." Av de mange banebrytende hærrerformene til Scharnhorst var nemlig det å utdanne og trene offiserer og befal (og etterhvert soldater) til å utnytte mulighetene som oppstår på slagfeltet uten å få eksplisistt ordre om det så lenge det er innenfor høyere sjefs intensjon. Dette var en stor motsetning til det normale kommandoforholdet hvor enhver overtredelse eller handling utenfor den gitte ordren ble hardt straffet. Der gir sjefen på toppen av det militære hierarki spesifikke føringer til neste nivå osv. - initiativ og uforventede handlinger var mer eller mindre unormalt. En annen og vesentlig mer kjent elev av Scharnhorst er Clausewitz som også satte ord på dette med å utnytte muligheter i Vom Kriege.
Friksjon er som sagt en av tingene som definerer ekte krig, og i følge Clausewitz er flaks tett forbundet med friksjon. Ekte krig er altså en kamp mellom viljer (mennesker) hvor friksjon og flaks preger handlingene. Før Scharnhorsts reformer var ikke den preussiske hæren instillt på å utnytte mulighetene, altså flaksen, som oppstår. Den var også utformet til å jobbe mot friskjon i form av streng orden og hierarki, fremfor det å anerkjenne friksjonens allestedsnærvær og heller trene på å krige i omgivelser preget av denne. Ved å gi større selvstendighet til lavere nivåer kan en hær samtidig håndtere friksjon på en bedre måte og være klar til å gripe mulighetene som oppstår (som følge av flaks).
Tilstanden til en preussiske hæren før og etter reformene illustrerer de to fremtredende synspunktene som eksiterer om krig: Krig som et deterministisk fenomen (forutsigbart) vs. krig som et stokastisk fenomen (underlagt tilfeldigheter). Det første synspunktet søker å kontrollere friksjon, eller i alle fall lage en illusjon av kontroll av alle variablene i krig, det andre fremhever desentralisering for å gripe oppdukkende muligheter og realistisk trening for å kunne håndtere friksjon. Under den Kalde Krigen møttes disse synspunktene i amerikansk offentlig debatt og resulterte etterhvert i formaliseringen av Maneuver Warfare.
Vietnamkrigen satte det amerikanske forsvaret i en dyp sjelegransking. Utenriksminister Robert McNamaras effektiviseringsgrep hadde økt kvaliteten på forvaltningen i de amerikanske forsvarsgrenene men krigen ble likevel tapt. Da US Armys nye doktrine, FM 100-5 "Active Defense", ble publisert i 1976 møtte den sterk kritikk fra sivile akademikere som mente at den var for reaktiv og at US Army fortsatt var for opphengt i dødstall og materiell krig. FM 100-5 ble dermed omarbeidet, i hovedsak av den ungarske immigranten og vietnamkrigveteranen Huba Wass de Czege, til den kjente AirLand Battle doktrinen. I USMC derimot varte debatten lengere og gikk dypere. William Lind, historiker, konservativ forfatter og selvutnevt beundrer av tysk militær doktrine, kritiserte på 70-tallet (og også i dag) USMC for å ikke organisere seg og trene for den ekte krigen. Sammen med marinekorpsoffiseren og hovedlærer i taktikk, Michael Wyly, dannet Lind en studiegruppe med hensikt å anbefale en ny måte å krige på til USMC.
Linds argumenter baserer seg på hans overbevisning om at det finnes en rett måte å føre krig på. Han støtter seg på sin kollega og luftforsvarsoffiser John Boyds omfattende, men dog noe overfladiske, studier av slag og trefninger hvor underlegne styrker beseirer en overlegen motstander. Boyds konklusjon er at fakoren tid i beslutninger er den mest vesentlige, og han lager etterhvert den beryktede OODA-loopen (Observe-Orient-Decide-Act) som skal symbolisere menneskets beslutningssyklus. Desverre for Boyd vurderes hans få akademiske artikler som kvasivitenskap. Likevel, dersom man benytter nåtids psykologiteorier, om blant annet hvor overveldende mye mennesker styres av intuisjon fremfor rasjonell analyse, kan man skape bedre belegg for hans idéer. John Boyd har også strebet mot militært byråkrati ved andre anledninger. Han er en av personene som står bak det svært suksessrike jagerflyet F-16 som ble utviklet parallelt med F-15, et fly han mente stadig økte i størrelse og kompleksitet og dermed ble lignende mer på en turkey (på norsk ville man sagt "potet") - en samling dårlige kompromisser. En av de andre F-16 designere mener det samme om F-35. John Boyd hvisket også i øret til Oblt. James Burton for å hjelpe ham i sin kamp mot Pentagons byråkrati i utviklingen av stormpanservognen Bradley, filmatisert i The Pentagon Wars.
Linds argumenter er også synlige i hans litterære kanon om Maneuver Warfare. Den starter med den anerkjente israelske militærhistorikeren Martin van Crevelds sammenligning av kampkraft mellom tyske og amerikanske avdelinger i Andre Verdenskrig. Der konkluderer han blant annet med at USA, "the home of Taylorism", hadde lavere kampkraft fordi det valgte å anse krig "not so much as a struggle between opposing troops, but rather as one whose outcome would be decided largely by machines." De øvrige bøkene på Linds liste retter også et søkelys mot skillet mellom et byråkratisk syn på krig og hvordan ekte krig føres. Lind et al. overbeviste etterhvert nok offiserer i USMC som i 1989 publiserer den første militære doktrinen hvor Maneuver Warfare som konsept nevnes eksplisitt, altså ikke som det å fysisk manøvrere enheter i strid men heller som en mental innstilling til krig. I følge Wyly ble konseptet hetende manøverkrig i mangel av et bedre alternativ og fordi det pekte på det som er "good about tactics" (som han blant annet fant i tysk Bewegungskrieg).
I 1991 vinner USA overlegent Golfkrigen og President George H. W. Bush erklærer at "It’s a proud day for America. And, by God, we’ve kicked the Vietnam syndrome once and for all.” Bedre reklame for AirLand Battle og Maneuver Warfare kunne man ikke fått, selv om flere antyder at det amerikanske forsvaret likevel fortsatt var svært preget av en tayloristisk holdning med stort fokus på fires. Dermed går det ikke langt tid før flere land henger seg på konseptet manøverkrig - i 1994 for den Britiske Hæren og på slutten av 90-tallet for den Norske gjennom Prosjekt Divisjon 2000. Den veldige debatten som hadde pågått i USA vedrørende Maneuver Warfare, samt den uheldige flertydigheten til selve navnet, gjorde at Britene døpte om konseptet til The Manoeuvrist Approach. NATO velger også dette konseptet som er gjeldende den dag i dag.
For Hæren sammenfaller introduksjonen av manøverkrig med overgangen fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar og styrket argumentasjonen til reformistene. Blant disse var tidligere Forsvarssjef General Sverre Diesen kanskje den med mest påvirkningskraft, gjennom sine mange publikasjoner, som presset på for en økt profesjonalisering av Forsvaret. Dagens norske doktriner inneholder både begrepene manøverkrig(føring) og manøverorientert tilnærming - direkte oversettelser av Maneuver Warfare og Manoeuvrist Approach - og Brigade Nord har hatt ambisjoner om full mekanisering i flere tiår. Det er heller ikke like tett samarbeid mellom Luftforsvaret og Hæren slik tilfellet er i USMC eller som det står beskrevet i AirLand Battle.
Ironisk nok blir i dag offiserer i Hæren som støtter en mekanisert struktur betegnet som konservative, og Sverre Diesen, med flere, kalt modernister. Divergensen i hvordan fremtidens strid skal føres og hvordan Hæren skal organiseres ligger etter min mening i en uenighet om hvordan denne krigen faktisk vil se ut - hva er nåtidens ekte krig? Større mekaniserte avdelinger har muligens allerede hatt deres siste kavaleriangrep - slik som Churchill som deltok i det siste ordentlige rytterangrepet i Sudan i 1898. Hva slags moderne militær organisasjon er da i tråd med manøverkrigsånden? For Norges allierte i NATO forblir det mekaniserte avdelinger inntil videre, og Hæren gjør sikkert lurt i å følge dette. Det som likevel er viktigst er å trene realistisk og ikke fristes av militære motebegreper som lover å for eksempel fjerne friksjon. Under Telemark Bataljons 25 års markering minte Robert Mood oss om dette med uttrykket "You fight as you train", altså at ytelse i strid beror på treningsstandarden - ligner den ekte krig? USMC offiseren og manøverkrigsforkjemperen Michael Wyly sier på samme måte at "when your troops cross the line of departure, [...] the battle is joined. What's going to happen is what's going to happen. God help us! We hope we taught them right."