I landmaktproposisjonen, vedtatt i 2017, er stridsvogn en av tre enkeltkapasiteter regjeringen peker ut som viktige investeringsområder. Det skal anskaffes «stridsvogner med ytelser som møter [trusler fra moderne våpen- og ammunisjonstyper] og som er bedre i stand til å bekjempe moderne stridsvogner». Jeg vil i denne artikkelen gå nærmere inn på hva dette betyr i praksis, med utgangspunkt i problemstillingen: Hva er en moderne stridsvognkapasitet?
For å få svar på dette må vi se på den avgjørende oppgaven en stridsvogn skal være i stand til. Forenklet sagt må en vogn være i stand til å kunne flytte, skyte og kommunisere på en slagmark, uten å bli hindret av størsteparten av fiendens ild. Allerede i dag finnes det systemer og teknologi som medfører en vesentlig styrking av evnen til å løse denne oppgaven; systemer som har vært testet i kamp. En stridsvogn med moderne beskyttelse, ildkraft, mobilitet og informasjonsteknologi, kan være med på en betydelig økning av kampkraften til de mekaniserte bataljonene i Hæren.
Begrepet "beskyttelsesløken" er en god visuell metafor for de fire funksjoner som inngår under beskyttelse. Disse funksjonene kan forenkles til ikke bli sett, ikke bli truffet, tåle å bli truffet samt gjenoppretting. Under Desert Storm, 1990-1991, ble 23 M1A1 stridsvogner satt ut av spill, uten at noen mannskaper omkom. I 2005 hadde over 1100 stridsvogner vært i aksjon i Irak, hvorav rundt 70% ble truffet eller skadet på en eller annen måte. 80 Abrams-varianter hadde blitt satt ut av spill av fiendtlig ild, 63 av disse ble reparert og returnerte til tjeneste. Denne prestasjonen kan sies i grovt å være sammenlignbar med forventningene vi ville hatt til vår egen Leopard 2A4. I stridsvogner fra ca. 1980 er funksjonene ikke bli sett og ikke bli truffet hovedsakelig ivaretatt av ferdigheten til avdelingsledere og vognmannskap, mens funksjonene tåle å bli truffet og gjenoppretting ivaretas av de teknologiske løsningene i vognene. En moderne stridsvogn vil mest sannsynlig ha en betydelig økt kapasitet innenfor disse to sistnevnte områdene. I klartekst vil dette innebære en teknologisk oppdatert pansring, samt tilleggspansring og reaktiv pansring for å tåle å bli truffet. Dette kombineres med modulære komponenter som hurtig kan skiftes ut ved reparasjon, robuste nødsystemer, og oppdaterte tekniske løsninger for mannskapsbeskyttelse, blant annet i form av brannsikring og splintreduksjon i stridsrommet. En moderne stridsvogn vil derfor kreve betydelig ildkraft for å bli satt ut av spill, og ikke minst for komplett ødeleggelse.
Jeg mener en av de spennende teknologiske utviklingen vi ser i dag er innenfor funksjonsområdet som omhandler å ikke bli truffet. Aktive beskyttelsessystemer gir muligheter til å forsvare seg mot panservernmissiler og raketter. Systemene kombinerer sensorer, varslingssystemer og mottiltak. Det første eksemplet vi finner, og som allerede er tatt i bruk, er T-90 sitt Shtora-1. Dette systemet består av 4 laservarslere, automatisk røykutskytning og soft-kill mottiltak mot styrte missiler. Dette er en av grunnene til at det per 2015, gjennom fem engasjement på kompani- størrelse i Ukraina, ikke er bekreftet en eneste nedkjempet T-90. Det andre eksempelet er det Israelske Trophy, med ett hard-kill mottiltak som ødelegger hulladnings- og sprengammunisjon på vei mot vognen. Etter operasjonen Protective Edge i 2014 har den israelske hæren uttalt at Trophy var en av grunnene til at de ikke opplevde noen Merkava stridsvogner satt ut av spill, med over ett dusin avskjæringer av panservernmissiler og raketter mens de opererte i bebygd område. Både Israel og USA har bestilt systemer for å utruste sine pansrede kjøretøy med aktive beskyttelsessystemer i nær fremtid, og utviklingen er ventet å fortsette med flere uavhengige selskaper som forsker på en egen løsning.
I motsetning til beskyttelse handler ildkraft om å senke tiden det tar å bryte gjennom motstanderen sin "beskyttelsesløkke". Våre Leopard 2A4 har en potent kombinasjon av en kraftig termisk sensor, 120mm glattboret høytrykkskanon med store mengder moderne ammunisjon og en ballistisk regnemaskin som arbeider ut til 4000 meter. Dette er støttet av optiske sikter, mulighet for mekanisk måloverføring mellom vognkommandør og skytter og 2 stk mitraljøser. I tillegg virker alle disse systemene uavhengig om vognen er i bevegelse eller står i ro, og systemet innehar en reaksjonstid målt i sekunder. Denne ildkraften er tilsvarende de 9 M1A1 fra 2nd Armored Cavalry Regiment brukte til å slå ut 28 stridsvogner, 16 pansrede personellkjøretøy og 30 lastebiler på 23 minutter under Battle of 73 Easting i 1991. En forventning til moderne stridsvogner er at denne ildkraften skal øke.
For å få til dette er det nødvendig med en utvikling av bedre sensorer, høyere og hurtigere treffsikkerhet på lengre hold og større skade på fienden, med andre stridsvogner som den dimensjonerende trusselen. Vognen vil nok ha termiske sensorer av nyeste generasjon, og mest sannsynlig en økning i antall, så samtlige mannskaper kan betjene sin egen sensor. Dette i form av nye siktemidler til skytter og vognkommandør, montering av en RWS, samt termisk kamera fremover og bakover for vognfører. Koblet sammen med en regnemaskin med større arbeidsområde og moderne elektriske løsninger på styresystemer for våpen vil dette føre til tidligere deteksjon og bekjemping av fienden. En forventning om økt rekkevidde på ildkraften, samt ett behov får økt gjennomslagsevne for å takle en potensiell motstander, stiller høyere krav til kanon og ammunisjon. Dagens 5,28 meters L44 kanoner regnes som adekvat i USA, mens i Europa går man i større grad for L55, som med sine 6,6 meter oppnår vesentlig høyere utgangshastighet. Grunnen ligger nok hovedsakelig i ammunisjonsteknologi, da amerikanerne bruker panserbrytende ammunisjon med utarmet uran. Dette gir ammunisjonen større gjennombrytningsevne enn ammunisjon lagd av wolfram, men teknologien er nok lite aktuell i Norge. Følgelig vil en moderne stridsvogn mest sannsynlig ha moderate oppgraderinger innenfor våpen og ammunisjon designet for å bryte gjennom andre stridsvogner, da aller mest sannsynlig en L55 kanon for å oppnå god nok effekt på en motstander. Innenfor kanonteknologi bør det nevnes at i 2016 viste produsenten Rheinmetall frem sin 130mm L51. Påstanden produsenten kommer med er en 50% økt kinetisk energi, og de ser for seg å starte prosjekt på kampvogner med denne kanonen fra 2025-30. Dette gjør den sannsynligvis lite aktuell innenfor tidsestimatet på anskaffelse av nye stridsvogner, i hvert fall på annen måte enn en klargjøring for potensiell ettermontering.
Mobilitet for stridsvogner kan diskuteres i en helt egen artikkel, og kommer følgelig til å bli behandlet noe overfladisk her. Erfaringsmessig kan man si at vår nåværende stridsvogn har, sett under ett, omtrent samme lendegående mobilitet som våre CV90, med en noe kortere aksjonsradius i norsk terreng og en strategisk mobilitet som man kan si krever god planlegging. Dette er ikke forventet å endre seg vesentlig i forbindelse med anskaffelse av en moderne stridsvogn, med mindre det blir gjort noen dramatiske valg med tanke på pansring og våpen. Dagens vogn ligger på rundt 55 tonn stridsklar, og moderne stridsvogner ligger grovt mellom 55 tonn (K2) og 71 tonn (M1A2SEPv2). Det er liten forventning om at moderne motor, gir eller belteverk vil gi annet enn en veldig moderat kapasitetsøkning innenfor tidshorisonten på anskaffelsen. Støttesystemer som kjørekamera med termiskfunksjon til vognfører og en generator (APU) vil derimot kunne gi noe økning i mobilitet under spesielle forhold.
Innenfor informasjonsteknologi ligger det største spennet mellom hva som eksisterer i dag, og hva som kan utvikles som en del av anskaffelsen. For å unngå for mye spekulasjon er det hensiktsmessig å dele temaet inn i to;kapasiteter man bruker i dag og forventer å få integrert, og kapasiteter som ikke eksisterer på gjenkjennbare plattformer, men kanskje vil det i fremtiden. For dagens vogn er det en utfordring at de i liten grad er knyttet inn i nettverk med resterende landstridskrefter, for å ikke snakke om sjø og luft. Samtlige samband og datasystemer er ettermontert og separat fra stridsvognens systemer. Det fører til at all annen informasjon enn vognen sin posisjon må overføres manuelt, over data- eller talenett, være seg logistikk, ildstøtte eller ledelse. I tillegg må samtlige stridsvognmannskaper utdannes i disse tilleggssystemene, noe som spiser utdanningstid. Det bør nevnes at en fordel med denne måten å gjøre det på er at vognen i seg selv er upåvirket hvis systemet bryter sammen, noe det er forventet at også gjelder i stor grad i fremtiden.
Av systemer det kan være hensiktsmessig å få integrert i en ny vogn er treghetsnavigasjon, digital avlesning av etterforsyning og teknisk status, og digitale skjermer på mannskapsplasser. Men den viktigste kapasiteten er digital måloverføring. Dette er i form av at en stridsvogn identifiserer ett mål, lokaliserer posisjonen og kan videresende dette til ledelse, naboavdelinger og ikke minst ildstøtte. Dette vil delvis automatisere en av de aller mest krevende oppgavene for stridsvognmannskaper, nemlig å muliggjøre tids- og stedsriktig kraftsamling av avdelingens effekter, og er noe som kan forventes av en moderne stridsvognkapasitet.
Av teknologi som per nå ikke er tilgjengelig, men som spekulativt kan øke kampkraften betraktelig er systemer innenfor autonomi og bildegjenkjenning. En stridsvogn har rom for kraftige datamaskiner som kan støtte mannskapet innenfor arbeidsoppgaver som avstandsvurderinger, ballistiske parametere for våpensystemer, måldeteksjon- og identifisering og innretting av våpen for å nevne noe.
Avslutningsvis er det viktig å poengtere at det vil være mange prioriteringer ett anskaffelsesprosjekt må gjøre. Teknologisk modenhet, fremtidig økonomi, struktur, bemanning, logistikk og ikke minst doktrine er helt avgjørende faktorer som skal vurderes før en løsning blir anbefalt. Likefult mener jeg at det er trygt å si at det finnes moderne, kamptestede systemer som kan gi oss en rekke nye muligheter. En moderne stridsvogn, med økt kapasitet innenfor beskyttelse, ildkraft, mobilitet og informasjonsteknologi vil gi muligheter for å utvikle teknikk, taktikk og prosedyrer som vil øke kampkraften ved Hærens mekaniserte avdelinger. Spesielt gjelder dette innenfor aktive beskyttelsessystemer, forsterket sensorkapasitet og digital måloverføring.
Foto: Leopard 2 Revolution (Rheinmetall) og Leopard 2A4 (KMW)
Artikkelen er publisert i Forposten 1/2019 Mars.
