‘FRAMSKRITTET’: til forsvar av den butte ende!

Ole Jørgen Maaø -

I et av Luftkrigsskolens aller lyseste rom står en av skolens mørkeste gjenstander. Denne vederstyggelige gjenstanden ser imidlertid ikke ut til å være så mørk, den er liten og ser egentlig nokså moderne ut der den står. Ikke er den mørk av utseende heller, men den har en helt særegen evne til å få frem demonen i oss som jobber her oppe på Kuhaugen.

Gjenstanden står pent plassert på et bord ved et vindu, vi kan kalle den for FRAMSKRITTET. Den er egentlig en unnselig liten sak, ikke særlig større enn et A-4 ark. Ved siden av står en personlig computer, det er derfra man kan styre FRAMSKRITTET. FRAMSKRITTET selv er – merkverdig nok – ikke knyttet til skolens øvrige datanettverk der nesten alle andre EDB-dingser befinner seg. Skal en kommunisere med FRAMSKRITTET, må en gå via akkurat denne computeren.

FRAMSKRITTET kom til skolen vår da selveste Cyberforsvaret tok over driften av vårt datanettverk. Tidligere hadde høgskolene i Forsvaret driftet sitt eller sine egne nett – med lokale tilpasninger i forhold til hva som var hensikten med de ulike datanettverkene. Men i forbindelse med den STORE REFORMEN SOM HJEMSØKTE VÅRT UTDANNINGSSYSTEM I 2017 (og litt utover), ble det – av noen – bestemt at også på EDB-området skulle man nå benytte seg av stordriftsfordelene.

Forsvarets høgskole, som vårt lille luftige akademi på Kuhaugen med ett var blitt en del av, skulle over på Forsvarets felles ugraderte EDB-nettverk – FIS Basis ugradert. Ingen særordninger for skolene må vite, her skulle en (endelig?) få skolene inn i de systemene som resten av de ugraderte delene av Forsvaret brukte. De brysomme skolene med sine egne nettverk skulle endelig disiplineres!

Om jeg husker riktig, så tok det omkring ett års tid etter det før FRAMSKRITTET endelig kom på plass. For FRAMSKRITTET er en skanner. Mange av oss som jobber her hadde da mast etter en skanner en stund. Gammeldags tenker kanskje du? Nei, vi lærere skanner faktisk en hel del materiale. Det være seg pensumstykker (alt er dessverre langt fra tilgjengelig digitalt), signerte administrative dokumenter, samt ikke minst bilder fra bøker for å illustrere en Power-Point eller tre.

Men i det nye nettverket fantes det ingen skannere. Ingen hadde vel tenkt på det. Før FIS Basis ugradert hadde vi skannere på alle våre større printere – gode skannere, ja til og med såkalte OCR-skannere som kunne tolke tekst og gjøre tekstene søkbare. Selv hadde jeg benyttet denne funksjonaliteten – altså det å søke gjennom tekster etter at de var skannet – flittig i forbindelse med mitt doktorgradsprosjekt tilbake i 2011 – ja nesten 10 år før FRAMSKRITTET endelig dukket opp. I tillegg kunne man, før FRAMSKRITTET altså, sende de innskannede filene rett til seg selv på elektronisk post. Enkelt og effektivt – og med god kvalitet.

Noen av oss lærerne etterlyste derfor muligheten for skanning i det nye nettverket som Cyberforsvaret driftet.

Det var da vi endelig fikk FRAMSKRITTET på plass. Jeg tror den kom til oss sånn omkring sommeren 2020 en gang, for et par år siden.

Siden har den – etter det jeg vet – vært skolens mest hatede objekt. Kan man hate en maskin spør du sikkert, er ikke det vel primitivt? Til det er det å svare at om det er primitivt, så er det primitivt. Alle hater FRAMSKRITTET, der den står på bordet sitt med fantastisk utsikt over Trondheimsfjorden, Tautra og Frostalandet.

Skal en skanne noe på FRAMSKRITTET, og få det over til sin egen computer eller lagret et hensiktsmessig sted, ja da må en før en begynner i det minste skru på tålmodsknappen. For FRAMSKRITTET er nok blant verdens tregeste skannere. Ikke tar den formater utover A-4 heller (mange bøker har faktisk større sider enn det, i hvert fall om en ønsker å være effektiv og skanne to sider i slengen…). Ei heller har jeg funnet noen OCR-funksjonalitet på FRAMSKRITTET, så det kan du bare glemme. I det store og hele blir det faktisk ganske dårlig kvalitet på det som skannes på FRAMSKRITTET.

Men ikke nok med det – for en alminnelig skolert middelaldrende akademiker er det omtrent umulig å få flyttet de filene FRAMSKRITTET lager fra den eneste PCen som er knyttet til den og over til det nettverket der filene kan anvendes til noe. Derfor kan en jo trøste seg med at det spiller ingen rolle om kvaliteten på skanningen er god eller ikke, du får uansett ikke overført filene til et sted der du faktisk kan få sett dem og brukt dem til noe.

Rett ved der FRAMSKRITTET står, har et lokalt firma denne våren satt inn nye vinduer – de gamle var fra 1969 (omtrent like gamle som artikkelforfatteren), så det var jo på tide. Heldigvis for FRAMSKRITTET er disse nye vinduene utstyrt med barnesikring. Og bra er det. For FRAMSKRITTET altså. Jeg har observert – ved flere anledninger – at frustrerte medarbeidere på skolen har tenkt at det er best om FRAMSKRITTET forlater oss på ubestemt tid. Ut gjennom vinduet. Men barnesikringen på de nye vinduene er såpass vanskelig å få bukt med, at mennesker i tung affeksjon neppe får åpnet vindene uansett. Så FRAMSKRITTET lever trolig trygt – inntil noen kanskje snart slenger den i gulvet (mon tro hvordan det går med de vinduene der om man må forlate skolen i litt fart?).

FRAMSKRITTET, anskaffet for skattebetalernes penger, står derfor og skinner i sin hjørnetomt på Luftkrigsskolen hver eneste dag. Bruken av den har naturlig nok gått ned, noe som sikkert bidrar til at store EDB-guruer i en eller annen stab vil slå fast at ved Luftkrigsskolen, nei der trenger de ingen skanner – fordi de knapt nok bruker den de har… Da jeg holdt mitt siste foredrag i London, og trengte bilder av en del flygere fra en gammel bok, ja så tok jeg bilde fra boken med mobiltelefonen – det forteller vel sitt – eller?

Så spør du deg sikkert – om du har giddet å lese helt hit – hvorfor skal jeg som leser dette egentlig bry meg om denne skanneren?

Jo, det bør alle som jobber i Forsvaret det. Fordi denne historien om denne ene skanneren bare er et lite – men uendelig irriterende – eksempel på nokså meningsløse hindre for effektiv administrativ drift av Forsvaret som vi omgir oss med.

Vi kjenner til dem alle, bare tenk etter – hvilken er din? Er det en dings, en printer, eller kanskje et dataprogram? Kanskje er det:

  • en skanner som ser ut som den er fra 1992, eller
  • et datasystem for bestilling av mat og proviant som omtrent har samme datostempel, eller
  • at vi må flytte digitale kvitteringer fra ugradert til gradert nett for å få skrevet en totalt ugradert reiseregning, eller
  • hvorfor en må ha innkjøpsordre som ikke en gang kan utstedes på Luftkrigsskolen – men må til godkjenning sentralt på Forsvarets høgskole – bare for å få kjøpt et par pizzaer til kadetter som er på ekskursjon til Ørland
  • og mye mye mer!

Vi har så dårlige administrative og tekniske løsninger på så mange områder at jeg skulle likt å se et regnskap over de timene med frustrasjon som totalt sett tilbringes foran slike dingser og dataprogram i Forsvaret i løpet av en ukes tid.

Hvorfor sier vi ikke fra? Hvorfor hyler vi ikke opp mot FRAMSKRITTET og andre ting som ikke fungerer slik de bør? Trolig fordi vi ikke tror det nytter – og det gjør det vel heller ikke? Vi blir irriterte, men også apatiske, fordi rutinene er så tungvinte eller sentralstyrte at ingen gidder å rope ut sin frustrasjon så det høres der noen kan få gjort noe med det.

Eller så kommer det kanskje ny skanner på Luftkrigsskolen nå?

Det som vi kanskje ikke tenker nok igjennom, er at FRAMSKRITTET egentlig er en ekstremt dyr gjenstand. Den koster nok ikke stort i innkjøp eller drift, men antall timer av irritasjon som knytter seg til den, eller veier og metoder for å jobbe seg rundt dens manglende funksjonalitet som tar ekstra tid, kunne sikkert finansiert verdens feteste skanner på en liten måned.

Frustrasjon forplanter seg. Fra et lyst rom og sinn til de mørkeste steder på få minutter. Det er det FRAMSKRITTET – og andre frustrerende tungvinte ting tilbyr.

Om du har brukt et par timer på å skanne 15 sider, men ikke fikk med deg fila (denne gangen heller), ja så forplanter frustrasjonen seg over til andre deler av arbeidsdagen, på neste samtale med en kollega. Kanskje forsterkes den i møte med neste app eller duppedings. Hvor faen er Steve Jobs tenker du kanskje? Og selv om det heter seg at "Rage Against The Machine never specified what type of machine they were furious with, but I reckon it was probably a printer”, så er dette altså ikke gyldig på Luftkrigsskolen. Hos oss er det FRAMSKRITTET – den vinner konkurransen med solid margin (selv om vi nok har irriterende skrivere her også…).

(Min andre favoritt – som jeg også godt kunne hatt som utgangspunkt for denne teksten – er Cyberforsvarets bestillingstjeneste for ekstra programvare til FIS Basis Ugradert. Prosedyren, nettsiden som skal benyttes, og det faktum at man må bruke både ugradert og gradert nett for å få det til (og gjerne et par ganger frem og tilbake også), er så tungvint at det må være designet slik fordi man da regner med at ingen gidder å bestille noen programmer. Så slipper man selvsagt å gjøre noe, og i tillegg sparer man (tilsynelatende) Forsvaret for penger.)

I tillegg tror jeg dette egentlig føyer seg pent inn i rekken av en veldig tydelig trend der man skal spare administrative kostnader ved å kutte i støttefunksjoner for å prioritere den spisse ende. Men det som oftest skjer er at den spisse enda da må administrere mer. Administrasjonen blir jo ikke borte. Jeg strever med å forstå at dette egentlig er prioritering av denne spisse enden – jeg tror den ofte prioriteres ved å sørge for at den butte ende fungerer slik at den spisse får være spiss. Når den spisse ende ender opp med å administrere veldig mye selv, ofte på tungrodde systemer i tillegg, ja da taper vi egentlig spisshet. Så selv om denne bevegelsen ser pen ut på papiret – vi kutter i administrasjon og sender midlene til de operative, ja så er jeg sannelig ikke så sikker på at mer administrasjon fører til mer operativitet. Snarere er det kanskje motsatt? Kanskje må noen av oss snart rope ut et forsvar for den butte ende?

Når det gjelder FRAMSKRITTET burde Cyberforsvaret stått i skammekroken og blitt der lenge. Men de er dessverre ikke alene. Det er mange av de som har ansvar for at vi andre som jobber i Forsvaret får effektive, moderne og ikke-irriterende løsninger for administrasjon, som burde stå i skammekroken.

Men akkurat i dag fikk Cyberforsvaret min pris da. Derfor avslutter jeg denne teksten med å lansere et par nye slagord for dem – det har jo blitt så moderne med såkalte slogans: Hva med: «Cyberforsvaret – til forsvar mot skanningen!»; eller «Cyberforsvaret – lett å bli irritert på!»; eller kanskje: «Skaff deg skanner via Cyberforsvaret – vi bringer fram dine indre demoner!», eller «Cyberforsvaret – fra lyst til mørkt på nanosekunder!»

Ha en god, effektiv og forhåpentligvis skannefri dag!

Foto: Anette Ask/Forsvaret