I denne artikkelen fremføres befolkningens motstandsdyktighet, egenberedskap og forsvarsvilje som vår viktigste beredskapressurs. Denne ressursen må bygges kontinuerlig og gjennom generasjoner.
Totalberedskapskommisjonen innleder overleveringen av sin rapport "Nå er det alvor" med å fremheve viktigheten av tillit og at beredskap bygges nedenfra og oppover i samfunnet. Dette bør være grunnleggende og sentrale forutsetninger for arbeidet med beredskap videre framover. I viktige diskusjoner i kjølvannet av vårens rapporter fra Forsvarskommisjonen og NSM tar flere i bruk metaforer der beredskap omtales som statens forsikring, der samfunnet må være villig til å betale tilhørende premie. Det er særdeles viktig at vi ikke ender opp med et etterlatt inntrykk av at utfordringer innen beredskap og motstandsdyktighet er noe vi ene og alene kan kjøpe oss ut av fra profesjonelle og kommersielle leverandører av sikkerhet.
Forsvarskommisjonen skriver i sin nylig utgitte rapport:
"Den allmenne verneplikten bidrar til å forankre forsvaret av Norge i befolkningen. Den er et viktig prinsipp i samfunnskontrakten mellom borgerne og staten, så lenge flertallet av statens borgere tar fullt ut del i den."
I en tid hvor vi skal sette en ny og langsiktig kurs for hvordan vi bygger norsk beredskap må vi se på hvordan vi tar i bruk vår viktigste ressurs: Befolkningens egen beredskap og vilje og evne til å forsvare landet og våre grunnleggende verdier. Dette er en ressurs som alltid vil være i virke, uavhengig av hvilken krise eller hvilket angrep vi står overfor. Tillit må i fredstid bygges opp mellom folk og beslutningstakere, mellom folk og forsvar og sivilforsvar, og mellom alle deler og lag av landets aktører som potensielt kan bidra i en ekstraordinær situasjon. Denne tilliten bygger forsvarsviljen som er og bør være grunnfjellet i Norges beredskap.
Krigskorsinnehaver og Kompani Linge-veteran Joachim Rønneberg talte på vegne av en håndfull eldre og yngre veteraner ved en markering i London for noen år tilbake. Hans ektefølte engasjement handlet om at verneplikt er det viktigste verktøyet et land kan ta i bruk for å bygge forsvarsvilje og tillit. Den operative forsvarsevnen som militær verneplikt medfører er kun ett element, mente Rønneberg. Enda viktigere trakk han frem betydningen av at unge fra hele landet – fra alle bakgrunner og samfunnslag – blir satt sammen med jevnaldrende de ikke selv har valgt men som de likevel knytter sterke bånd til. Gjennom slike opplevelser har mange gjennom generasjoner erfart at de er en del av et samfunn der alle har en plass, en funksjon, med plikter og rettigheter. Dette samfunnet blir sterkere av at flest mulig forstår verdien av at alle bidrar der de kan.
Norge innførte fra 2015 allmenn verneplikt. Dette medfører at alle årskull av norske jenter og gutter nå innkalles til sesjon med kartlegging av fysisk og psykisk robusthet, og de vurderes for videre tjeneste militært eller i den sivile beredskapen i Norge. Mange land må starte et slikt arbeid helt på nytt, fordi lignende konsepter i tider med dyp fred ble lagt fullstendig ned. I Norge kan likevel potensialet utnyttes langt bedre, der kun omlag 15 % av ungdomskullene i dag gjennomfører førstegangstjeneste. Som Forsvarskommisjonen skriver medfører dette at "det i hvert årskull (er) om lag 50 000 ung¬dommer som aldri får tilknytning til Forsvaret."
Verneplikt i Forsvaret, og tjenesteplikt i Heimevernet og Sivilforsvaret og andre deler av landets sivile beredskap, bør igjen bli en grunnleggende og naturlig del av hvordan vi utdanner fremtidige samfunnsbyggere og trygger det norske samfunnet. Antallet som ilegges plikttjeneste, og varighet av både grunnutdanning og tjenestetid, kan justeres etter behov. Forankret i ungdomskullenes pålagte sesjon, kan kurs på et antall ukers varighet være komplementære alternativer til tradisjonell verneplikts-gjennomføring. Hvilke deler av samfunnet som deretter tilføres tjenestepliktige til innsats og øving og forsterkning kan kontinuerlig tilpasses.
Heimevernet og Sivilforsvaret ser og utnytter kompetansen og mulighetene i slike mobiliserbare konsepter allerede i dag, men trenger politisk satsingsvilje. Beslutningstakere har i 2023 et unikt mulighetsvindu til å iverksette en videreutvikling av dagens modeller og tilpasninger til nye situasjons- og trusselbilder, enten det er utfordringer knyttet til statssikkerhet, samfunnssikkerhet, klima, pandemier eller andre behov.
Vi må forvente at det i dag er sterk politisk konsensus om at budsjetter innenfor Forsvar og beredskapsarbeid skal økes. Investeringer i materiell er viktig. Profesjonelle aktører og etater i vårt beredskapsapparat må styrkes. Samtidig bør langsiktige investeringer i landets ungdommer - fremtidens forsvarere av vår frihet og vårt demokrati - være et tungt prioritert område. Den menneskelige ressursen – forsvarsviljen, motstandsevnen og moralen i befolkningen – er bærebjelken for det gjensidige sivil-militære samarbeidet som skal gi evne til å stå imot fremtidige kriser og krig i tiårene som kommer.
Med blikket festet på tiltak som ruster oss med varig virkning og med henvisning til Totalberedskapskommisjonens leder Harald Sunde sine ord ved rapportoverleveringen 05.juni:
"Tiden for å prioritere sikkerhet og beredskap er nå."
Foto: Forsvaret
