Og løsningen mht. hva slags forsvar Norge bør ha, ligger i historisk basert erfaring om hva som regulerer forholdet mellom statene, i det enkle og i sunn fornuft. Den ligger ikke i mer eller mindre logiske ringslutninger basert på usikre premisser og spektakulære teorier som det ‘militærteknologiske paradigmeskiftet’ til Sverre Diesen.
Diesens høyteknologiske, ubalanserte og kostbare forsvarskonsept, hviler på en avgjørende, men usikker, premiss. Det forutsettes at solidariteten i NATO er absolutt og at våre allierte vil komme oss til unnsetning uansett. Diesen skriver, «fordi det norske forsvarets strategiske rasjonale er å utløse allierte forsterkninger, er dets viktigste egenskap en evne til å etablere en utvetydig stridssituasjon som utløser artikkel 5.» Det har han delvis rett i.
Bortsett fra at de fleste vil være av den formening at forsvarets viktigste oppgave i et lite land som Norge først og fremst er å bidra til å forhindre krig. Det kan vi best gjøre ved å avskrekke og vise at vi både kan og vil bite fra oss, samt å berolige ved å vise at våre intensjoner er av ensidig defensiv karakter. Om norsk territorium likevel skulle bli utsatt for et overfall, kan man godt si at forsvarets strategiske rasjonale er å utløse allierte forsterkninger. Men ikke alene. Det norske forsvarets oppgave er å forsvare Norge. Og hva om allierte (les: amerikanske) forsterkninger ikke kommer?
Hva om den amerikanske presidenten sier at siden Norge ikke vil dekke sin forholdsvise andel av kostnadene i NATO så finner han det urimelig at amerikanske skattebetalere skal betale dem isteden? Eller hva om USA er opptatt andre steder, i Malakka-stredet, i Gulfen eller i Baltikum eller flere steder samtidig og ikke har kapasitet til å komme oss til unnsetning i Nord-Norge? Eller hva om USA har gjort en hestehandel med Russland for å demme opp mot Kinas ekspansjonisme i Asia i bytte mot at Russland uhindret får utvide sitt bastionforsvar til å omfatte Nord-Norge?
Den store elefanten som tramper rundt i FDs korridorer, som gjentatte regjeringer i årevis har valgt å ignorere, er at Artikkel 5 ikke representerer noen absolutt garanti for alliert bistand. Som Jacob Børressen påpeker, forplikter våre alliansepartnere seg ikke til annet enn å ta slike skritt som de «anser for nødvendig, derunder bruk av væpnet makt, for å gjenopprette det nord-atlantiske områdets sikkerhet.» Siden staters forpliktelser overfor andre stater kommer i andre rekke i forhold til statenes forpliktelser overfor egen befolkning, særlig i eksistensielle spørsmål om krig og fred, og siden sorte svaner finnes og bare spåkoner kjenner framtiden, er det da klokt å opptre som om vi vet svaret?
Er det fornuftig å ta Artikkel 5 for gitt, og legge alle eggene i vårt forsvarskonsept i en kurv? Eller er det mer fornuftig å innrette vårt forsvar slik at det kan håndtere ulike scenarier? Bør vi ikke innrette vårt forsvar slik at det er best mulig satt i stand til både å avskrekke og berolige for å forhindre krig, på å utløse artikkel 5 raskest mulig om det likevel skulle bli nødvendig samt ta høyde for at alliert unnsetning kan ta lengre tid enn forventet, eller kommer i mer begrenset omfang enn det er behov for, eller ikke kommer i det hele tatt? Om man ikke tror at artikkel 5 er en absolutt garanti, sier svaret seg selv.
Om det finnes ‘empiriske jernlover’ om noe så usikkert som forsvarsplanlegging opp til 20 år frem i tid, må følgende være blant de viktigste;
- Et lite lands forsvar vil alltid være for lite. Det må innrettes deretter, dvs. defensivt og asymmetrisk.
- Allianser er viktige, men skjøre. Å innrette forsvaret ensidig på at våre allierte vil komme oss til unnsetning i enhver situasjon og til enhver tid, er for risikabelt.
- Norge er geopolitisk utsatt og vil i overskuelig framtid alltid ha et forsvar, sitt eget eller noen andres. Militær bistand fra våre allierte må komme i tillegg til, og ikke i stedet for, vår evne til å forsvare oss selv.
- Scenariostudier er nyttige, men kan ikke alene bestemme forsvarets innretning og dimensjonering. Det er det uventede og usannsynlige som styrer militær strategi. Det eneste som er sikkert er at det mest sannsynlige scenario ikke vil inntreffe. Forsvaret må derfor innrettes generisk for å kunne håndtere ulike trusselbilder.
Derfor må Forsvaret ha;
- Tilstrekkelig kapasitet og volum til å etablere en forsvarsterskel høy nok til å avskrekke selv en overlegen fiende, og for å redusere risiko og kostnader for våre allierte, og dermed øke sannsynligheten for de vil komme oss til unnsetning.
- Hovedsakelig defensive kapasiteter egnet til å berolige vår nabo i øst om våre defensive intensjoner samt våre alliansepartnere i vest om at vi er i stand til å ivareta våre oppgaver og forpliktelser i alliansen og i rimelig grad vår suverenitet selv.
- En asymmetrisk og spredt innretning som gjør det vanskelig å slå ut norske kapasiteter raskt og å opprettholde en stridssituasjon lengst mulig i påvente av alliert bistand og som gjør det økonomisk og politisk uutholdelig å bli stående på norsk territorium over lengre tid dersom alliert hjelp ikke kommer.
- En forsvarsdoktrine som aldri etterlater tvil om at Norge er udelelig og at vi uansett vil sloss med de midlene vi har til rådighet, slik som vår finske naboer.
I dag har vi ingen av delene! Forsvaret er de siste 20 årene modernisert, men først og fremst sterkt redusert. Det gjelder særlig Landmakten. Den er nå så liten at den knapt vil være i stand til å sikre allierte brohoder og nødvendige forsyningslinjer i en tidlig fase. Det øker risikoen og kostnadene for våre allierte og svekker dermed sannsynligheten for at de vil komme oss til unnsetning.
Teknologi, kvalitet og delkapasiteter som forutsetter samvirke med allierte kapasiteter er prioritert ensidig på bekostning av personell, volum og utholdenhet. Dette er svært kostbare kapasiteter. Den ensidige satsingen på avansert teknologi er blitt begrunnet med teorien om det militærteknologiske paradigmeskiftet som våre allierte for lengst har gitt opp etter dyrekjøpte erfaringer i Midtøsten om at ledende militærteknologi selvsagt er viktig, men at teknologi ikke kan erstatte ‘boots on the ground’.
F-35 og avstandsleverte våpensystemer som JSM og kryssermissiler egnet til å nå dypt inn i fiendens territorium kan dessuten oppfattes som klart offensive kapasiteter. Avviklingen eller modifiseringen av de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene med allierte øvelser nær grensen i Øst-Finnmark og stasjoneringen av amerikanske styrker på norsk jord har svekket beroligelseselementet i den norske forsvarsdoktrinen. Det samme gjelder vår reduserte kapasitet til å ivareta overvåkingen av havområdene i nord selv. Det har bidratt til økt amerikansk og alliert tilstedeværelse og en eskalering av spenningsnivået i våre nærområder.
Nå er det selvsagt slik at stormaktene foretar sine sikkerhetspolitiske disposisjoner uavhengig av norske vurderinger og interesser, noe den allierte flåtestyrken i Barnetshavet uten norsk deltakelse og de strategiske B-52 bombeflyenes patruljering langs norskekysten, nylig vitnet om. Det samme gjelder tilbaketrekningen av de 700 amerikanske marinesoldatene og de amerikanske forhåndslagrene i Trøndelag. Dette understreker bare det selvfølgelige, at stormaktene foretar deres egne disposisjoner først og fremst ut ifra deres egne interesser og at hensynet til norske sikkerhetsinteresser kommer i andre rekke.
Norge og særlig Nord-Norge har vært, og er fortsatt, å betrakte som en sikkerhetspolitisk buffersone mellom USAs fremskutte forsvarsperimeter i Nord-Atlanteren og Sovjetunionens kjernefysiske kapasiteter på Kola-halvøya og i Nordvest-Russland. Under Den kalde krigen var det en stilltiende enighet mellom USA og Sovjetunionen om et betydelig norsk forsvar i Nord-Norge gjennom en sterk 6. divisjon på land og et sterkt norsk sjømilitært nærvær i Norskehavet nettopp fordi det var i alle parters interesse først og fremst å trygge kjernevåpenbalansen.
Amerikanerne var og er fortsatt opptatt av god etterretning og tidligst mulig varsling. Russerne var og er fortsatt opptatt av å ikke få amerikanerne helt inn på dørterskelen. Norge var og burde fortsatt være opptatt av avspenning i Nordområdene og å holde både russere òg amerikanere på armlengdes avstand. Det kan vi best gjøre ved å opprettholde norsk territorium som en buffersone hvor vi er i stand til å forsvare vår suverenitet i størst mulig grad selv, samtidig som vi må søke å leve opp til våre forpliktelser og bidra i størst mulig grad til å vedlikeholde og styrke solidariteten i Alliansen bl.a. ved å leve opp til forpliktelsen om et forsvarsbudsjett på 2% av BNP innen 2024.
Diesens absolutte og kategoriske resonnement reflekterer ikke realitetene. Utgangspremissene er svake og ofte tendensiøse. Når det gjelder forsvarsplanlegging finnes det ikke noe svar med to streker under. Verden er et komplekst sted. Forsvarsmatrisen består av mange ukjente variable og uoversiktlige samspillseffekter. Teknologisk reduksjonisme, scenariostudier og matematiske modeller kommer til kort når både når det gjelder å forklare stater såvel som soldaters atferd.
Det er ikke slik, som Diesen påstår, at soldater som står overfor en overlegen motstander «hiver geværene sine og løper sin vei». I en nasjon med forsvarsvilje kjemper soldatene med de midlene de har. I FFIs scenariostudier er forsvarsviljens betydning sterkt undervurdert. Og om man, som Diesen, mener at det er etisk uforsvarlig om norske soldaters liv skal gå tapt ved ikke å ha de absolutt beste våpnene, vil våre allierte i alle fall mene det er etisk uforsvarlig å ofre deres soldaters liv for en nasjon som ikke er villig til å ofre egne liv for å forsvare seg selv.
Foto: Soldater fra Jegerkompaniet fra Garnisonen i Sør-Varanger trener på skarpskyting og samvirke med F-16 jagerfly fra Luftforsvaret, i Halkavarre skytefelt, i forbindelse med øvelse Cold Response 2020 (Simon Amdal/Forsvaret)
