Forsvarsevne gjennom mangfold og tillit

Den brutale krigen som raser i Ukraina har gitt oss muligheten til å dra noen viktige lærdommer, som vi må benytte til å styrke vår egen forsvarsevne og beredskap i en urolig og uforutsigbar verden. For det første står betydningen av vår kollektive sikkerhet i NATO, samt vårt verdibaserte og rettsbaserte samhold klarere frem enn på lenge. Den beste demonstrasjonen av hvor viktig og relevant dette er, ser vi i søknadene om medlemskap i Alliansen fra Finland og Sverige. For det andre er tilstrekkelig bredde og dybde i våre militære kapabiliteter helt nødvendig når vi må dimensjonere forsvaret for både utholdende og høyteknologisk krigføring. I følge med dette må vi også opprettholde vår kompetanse til å utvikle og utnytte disse kapabilitetene.

Men den mest sentrale erfaringen fra krigen så langt er likevel at forsvarsvilje og mobilisering av samfunnets totalforsvar er avgjørende for vår motstandskraft i en fullskala krig. Tillit til Forsvaret i samfunnet og internt i organisasjonen er helt avgjørende for vår forsvarsevne, i en tid der sikkerhet og forsvar er aktualisert gjennom kriser og konflikt. Til tross for hittil god oppslutning om Forsvaret kan vi ikke ta tilliten for gitt. Varslingssakene i senere tid har vært skadelig for omdømmet og tyder på at verdiene respekt, ansvar og mot må etterleves bedre.

Ukrainas motstandskraft og forsvarsevne

Den besluttsomme styrken i den ukrainske befolkningen og det bastante forsvaret mot det voldsomme russiske angrepet har overrasket mange – ikke minst russerne – som nok antok at de var militært overlegne og ville bli møtt som frigjørere i Ukraina, etter raskt å ha avsatt regjeringen i landet. Men krigens natur er uforutsigbar, og den innbitte forsvarskampen som stanset russernes fremrykning mot Kiev var en demonstrasjon av effektiv sivil og militær felles innsats under desentralisert og initiativrik ledelse. Kvinner og menn, sivile og soldater, med ulike forutsetninger og erfaring gjorde felles front mot angriperne, og fortsetter å bidra til totalforsvaret på ulike måter. Vi har sett hvordan sivile har mobilisert og grepet til våpen, men også hvordan de har bidratt i kampen ved hjelp av improviserte stridsmidler, bygging av barrierer, koordinering av overvåking og massiv støtte til avdelingene som kjemper ved fronten. Ingeniører, lærere, IT-kyndige og helsearbeidere bidrar med ulike evner og kompetanse. Og til tross for at enorme antall eldre, kvinner og barn har flyktet, har kvinneandelen i det ukrainske forsvaret steget til ca. 22% etter mobiliseringen utløst av invasjonen i februar. Til sammenligning viser årsrapporten for 2021 at andelen kvinner i det norske Forsvaret utgjør 20%. Det store mangfoldet og den sterke tilliten til hverandre er av uvurderlig betydning for det ukrainske folkets oppslutning om forsvarskampen, og deres evne til å hjelpe hverandre i fellesskap. Dette må imidlertid fortsette å henge sammen med militær og humanitær støtte i stort omfang så lenge det er nødvendig.

Clausewitz og Huntington

Motstandskraften i det ukrainske totalforsvaret henger naturligvis sammen med at de kjemper for sin frihet og nasjonens overlevelse i møtet med en hensynsløs aggressor. Men den viser også hvor sterk trekantrelasjonen mellom folket, de militære styrkene og styresmaktene er for ukrainerne. Dette er en av de tidløse og sentrale tesene til Clausewitz om krigens karakter, og er en av de store forskjellene på den ukrainske og russiske siden i denne krigen, som kan bidra til å forklare hvorfor den russiske krigsmaskinen sliter med å oppnå målsettingene i Ukraina. Clausewitz’ velkjente triangel er helt avgjørende for forsvarsviljen og -evnen, og det er disse kritiske relasjonene som skades og svekkes når oppslutningen om Forsvaret synker signifikant som følge av saker om trakassering, og en påfølgende håndtering av disse sakene som ikke står i forhold til den allmenne rettsoppfatningen. En sterk relasjon mellom folk, forsvar og myndigheter er også avhengig av at Forsvaret består av et representativt tverrsnitt av befolkningen med tanke på alder, kjønn, etnisitet, legning, hjemsted og bakgrunn. Et godt mangfold gir oss både ulike innfallsvinkler og tilnærming til problemløsing, men også den nødvendige tilliten og legitimiteten til å forvalte statens voldsmonopol og vokte over vår felles sikkerhet.

Viktigheten av en militær profesjonskultur og en solid forankring i samfunnsoppdraget er godt beskrevet i Samuel Huntingtons verk, The Soldier and the State, og det er denne kjernen som må fremstå tydelig for alle i og utenfor Forsvaret.  Stolthet over å tjenestegjøre må dyrkes aktivt, og tillit må bygges hver dag. Respekt for hverandre, og sanksjonering mot uønsket adferd og trakassering, er vårt felles ansvar selv om arbeidsgiver og sjefer skal ha en særskilt rolle for å løse oppdrag og ta vare på personellet. I stedet for å diskutere hvorvidt vi har en ukultur eller ikke, må Forsvarets ledere og personell på alle nivåer sammen styrke den operative evnen gjennom mangfold og profesjonelle holdninger i praksis.

Mangfold, likestilling og genderperspektiv

NATOs nye strategiske konsept fra sommeren 2022 fastslår at teknologi, sivilt-militært samarbeid, likestilling og de menneskelige aspektene ved sikkerhet er sentrale for Alliansens kjerneoppgaver og verdifellesskap. Under NATOs forsvarssjefsmøte i Tallinn tidligere i september, ble viktigheten av mangfold i NATOs militære styrker og ledelse for første gang satt på agendaen til et slikt møte. Viktigheten av å komplementere den tradisjonelle militære profesjonen med et rikt utvalg av kompetanse og erfaringsbakgrunn er grundig beskrevet i rapporten fra Svendsen-utvalget (2020), og i NATOs nye Warfare Develoment Agenda. Her pekes det på behovet for å utnytte ny teknologi som kunstig intelligens, cyberdomenet og Emerging and Disruptive Technologies. Men mangfoldet er ikke bare operativt nødvendig. Som nevnt, det er også viktig for at de væpnede styrkene skal ha tillit i befolkningen og være best mulig rustet for sivilt-militært samarbeid, som er essensielt for effektivt totalforsvar og samfunnsberedskap i fred, krise og krig.

Likestilling er en viktig komponent i diskusjoner om mangfold, men det er altså ikke nødvendigvis det samme. Det kan være nyttig å ha et bevisst forhold til hva vi mener med mangfold, likestilling og genderperspektiver som er relaterte tema, men som ofte blandes i debatten. Likestilling handler om legitimitet og lik fordeling av rettigheter og plikter i samfunnet. Mangfold i videre forstand må utnyttes for å sette sammen effektive team og organisasjoner med et rikt utvalg av kompetanse og innfallsvinkler, og en bred rekruttering av talenter i hele folkemassen. Genderperspektiv i operasjoner er viktig for å oppnå en best mulig forståelse av operasjonsmiljøet og hvordan konflikt rammer menn, kvinner og barn ulikt, samt hvordan hele befolkningen må engasjeres i fredsskapende arbeid.

Refleksjoner fra tjenesten

Rekruttering til Forsvaret har tradisjonelt sett vært god, i hvert fall til lederutdanningene, men både rekruttering og det å forbli en attraktiv arbeidsplass som beholder personellet kan bli skadelidende hvis inntrykket er at det er problemer i arbeidsmiljøet. Etter min mening er Forsvaret i hovedsak en givende arbeidsplass og solid samfunnsinstitusjon, selv om varslingssakene må føre til endringer som forebygger og håndterer kritikkverdige forhold bedre. Det er allerede innført tiltak for å øke kompetansen om varslingsaker blant både personellet og ledere. Arbeidsgivers handlingsplikt, informasjon til involverte, dokumentasjon av saksbehandling og beslutninger, lukking av saker, samt involvering av riktig myndighet og kompetanse står sentralt.

I min tid i Marinen har jeg brukt mye tid på å etablere et godt arbeidsmiljø, preget av profesjonell respekt for hverandre, og eierskap til resultater gjennom oppdragsbasert ledelse og involvering. Samtidig som vi må behandle hverandre med omsorg, har jeg vært tydelig på at kompetanse innenfor hverandres respektive funksjoner er den eneste nøkkelen til suksess når vi skal prestere bra sammen. Som leder har jeg forsøkt å gå foran, gjennom å utvise interesse og respekt for alle arbeidsoppgaver og personellkategorier om bord. Men uansett om arbeidsmiljøet har opplevdes som preget av trivsel og samhold, har det også tidvis vært episoder og varsler som har måttet tas tak i. Min erfaring er at det er viktig å ta tak i problemene før de vokser videre, samt å involvere tillitsvalgte og eksterne ressurser som militærpoliti, krigsadvokat og forsvarets støttelag ved behov. Det er viktig å gi henholdsvis de direkte berørte og avdelingen den informasjonen som er mulig om hvordan saken håndteres, uten å gå inn på vurderinger eller på bekostning av personvern. I potensielt alvorlige saker er det særlig viktig å overlate etterforskning og anbefaling om reaksjon til de som har kompetanse og ansvar for dette, uansett om avgjørende myndighet til slutt er militær avdelingssjef, eller om den skal behandles videre av andre. Det som er avgjørende viktig er at flest mulig sitter igjen med inntrykket av at vi behandler folk rettferdig, beskytter hverandre mot trakassering og at arbeidsmiljø og varsler tas på alvor.

Jeg har ofte vært imponert over mangfoldet i kompetanse og de gode holdningene blant personellet, og som eksempel kan jeg nevne våre fregatter der jeg har hatt gleden av å tjenestegjøre. Her har vi samlet kvinner og menn i ulike aldre, fra hele landet, med allsidige kompetansefelt, i stor grad basert på grundig profesjonsutdanning og kursing; maskinister, elektrikere, dekksoffiserer, IT-teknikere, flydekksmannskap, våpenteknikere, operasjonsromoperatører, medisinsk personell, kokker og logistikere. Samtidig som vi må erkjenne at Forsvaret trenger nye spekter av spesialisert kompetanse og tilgang på sivil ekspertise, mener jeg det også er viktig at vi fortsetter å bevare en sterk militær profesjonsidentitet for å unngå å undergrave oss selv.

Så til et poeng jeg har forsøkt å fremme i forhold til likestilling og kvinneandel i Marinen. Hvis vi skal kunne øke den vesentlig videre, må vi se på hvilke stillinger og funksjoner vi må fokusere spesielt på. For eksempel er det høy kvinneandel på rekruttskolen og lederutdanningene i Forsvaret generelt, men en mye lavere andel innenfor den store andelen lærlinger og vervede som skal rekrutteres med et teknisk fagbrev som bakgrunn. Når vi tar med at mange skal oppfylle fysiske krav til røykdykkertjeneste blir situasjonen forverret. Dette betyr at det må være en bevisst og systematisk tilnærming til hvordan vi kan rekruttere kvinner fra spesielle utdanningsløp og forberede de til tjeneste som gir oss en høyere andel der den i utgangspunktet er lav.

Konklusjon

Tillitskrisen som preger Forsvaret i forbindelse med håndteringen av saker som omfatter overgrep, trakassering og kritikkverdige forhold er svært alvorlig og må overvinnes for å kunne fokusere på å bygge beredskapen og forsvarsevnen vi trenger. For å klare dette, må vi i Forsvaret dyrke en mangfoldig profesjonskultur og aktivt opprettholde et godt arbeidsmiljø preget av respekt for hverandre og forståelse av vår gjensidige avhengighet i organisasjonen. Det er nødvendig og riktig å gjennomgå håndteringen av varsler og utmålingen av sanksjoner for å håndtere tillitskrisen i Forsvaret. Det som må kommuniseres fra forsvarets ledelse, er en erkjennelse av at oppfølging av varslere og utmåling av sanksjoner har vært mangelfull i noen tilfeller og må bringes i tråd med allmenn rettsoppfatning. Nulltoleranse er et signal som assosieres med svært sterke virkemidler, og kan vise seg vanskelig å oppfylle forventningene til. Da er det bedre å fremme en nullvisjon, som etter min mening er en positiv ambisjon og også peker på vårt felles ansvar. Nå handler det for personellet i Forsvaret om å ta eierskap til arbeidsmiljøet og profesjonen vår, i stedet for å etterlyse grep fra andre. Den romerske keiseren og filosofen Marcus Aurelius sa allerede for snart 2000 år siden at vi må slutte å snakke om hva det innebærer å være en god person og bare sørge for å være en selv.

Foto: Karoline Lillemo/Forsvaret