Forsvarets sjefskurs: en brukers veiledning

Denne uken starter et nytt kull (SK29) opp ved Forsvarets Høgskoles Sjefskurs. Kurset er sagnomsust og lovprises av de som tar det. Ja, faktisk til det nivå at da høstens kull ble offentliggjort i Forsvarets Forum problematiserte Klassekampen på lederplass den unisone fagnaden utdanningen får. Denne problematiseringen er forståelig som del av medienes maktkritikk. For usedvanlig mange som har nådd høyt i norsk samfunnsliv har tatt nettopp Sjefskurset.

Så hva skjer egentlig på Sjefskurset? Hvorfor er folk så fornøyde? Hvorfor regnes det blant landets mest elitistiske utdanninger og tilsvarende krevende å komme inn på? Hva lærer man, og hvem slipper til orde? Er det egentlig en lederutdanning? Basert på mine erfaringer som kursdeltaker på forrige kull (SK28) søker jeg å belyse disse og tilstøtende problemstillinger, i format av en slags kvalitativ brukerundersøkelse.

La oss ta det enkleste først: det er vanskelig å komme inn på Sjefskurs fordi søkermassen er stor og kursplassene få. Dette er en naturlig funksjon av de gode skussmål et overveldende flertall av kursets alumni målbærer. Både i maktens korridorer, høygraderte møterom, og i offentligheten fremsnakkes kurset. Kurset nyter stor tillit i politikken, Forsvaret, samt nærings- og organisasjonslivet. Mitt inntrykk er imidlertid at kurset verdsettes aller høyest i selve sentralforvaltningen.

Hva er sjefskurs? På ett plan er kurset Forsvarets «generalutdanning». Det er det høyeste nivådannende utdanningstilbud Forsvaret har, og det gir militært personell kvalifikasjonen Høyere Offisersutdanning (HOU). HOU gir mer i lønn, og er et krav for å bekle noen av Forsvarets aller høyeste stillinger. HOU er fortsettelsen og på et vis påbygningen til Master i militære studier som gir Videregående Offisersutdanning (VOU). VOU utgjør en annen vesentlig kompetanse-milepæl i et vertikalt innrettet militært karriereløp.

Hva lærer man på Sjefskurs? Dette spørsmålet er mangslungent, men kan også besvares enkelt og ufullstendig. Kurset er delt inn i tre perioder. Disse omhandler respektivt Forsvaret og forsvarspolitikken, totalforsvaret og sivil beredskap og deretter sikkerhets- og utenrikspolitikken. Periodene har naturligvis betydelig overlapping. Men det utgjør en styrke, snarere enn et problem. Kurset er altså tematisk sett ikke en lederutdanning. Det er bedre å si det er en utdanning for (fremtidige) ledere.

For man lærer indirekte ganske så mye om ledelse på kurset. Disse innsiktene har to innganger. For det første er de som snakker til kurset i mange tilfeller toppledere, tidvis for svært store virksomheter. Man får sjefens brief og ledelsesperspektivet fra nøkkelaktørene i Norge, spesielt på sikkerhet. Dernest er alle kurselevene ledere på noe nivå i sine vanlige jobber. Dermed får man en ‘tour d’horizon’ fra lederskapet i norsk sikkerhetssektor, som man i neste instans diskuterer med en bredt sammensatt gruppe av ledere fra norsk samfunnsliv. Utbyttet er enormt.

Vesentlig for utbytte er også at det er konsentrert i tid, slik at du får høre en serie toppledere snakke om sine utfordringer i nøyaktig samme tidsperiode. Dermed får man ulike vinklinger og inngangsporter til de samme problemene, og tidvis med ulike svar. Du kan ha en militær forståelse av et problem, som sivil offentlig sektor har en annen tilnærming til, mens noen igjen mener at det er i privat sektor problemet best kan løses, uten sentralisert offentlig diktering. De ulike syn trigger kritisk tenkning.

Som man forstår, så blir det mange friske og gode debatter. Det ligger godt til rette for respektfull meningsutveksling med belysning fra ulike ståsteder. Glansbildet noen kanskje har av kurset, med gjeve reiser og mottakelser, er litt overdrevet. Det er et intenst kursopplegg med få slakke partier. Det faglige står i fokus. Spesielt på reisene er programmet spekket og tett. Man ser flere flyplasser og OPSer enn severdigheter.

Innvendinger og ‘shortcomings’ ved kurset finnes naturligvis også. Noen av disse er simpelthen bevisste tveeggede valg Sjefskurs har foretatt opp igjennom. Viktigst er nok at kurset fortsatt er ganske militært, sett fra et sivilt ståsted. Dette er myket opp betydelig jamført med tidligere tider. Men man mister som kursdeltaker fullstendig kontroll over sin egen tid, og ikke kun arbeidstiden. For det var mer kveldstjeneste og flere overnattingsreiser (omlag 8) enn jeg var klar over.

Akkurat som i Forsvaret for øvrig fordrer dette betydelig oppofrende vilje til å dekke opp hjemme for de som har familie. For mange utgjør dette den største friksjonen og kostanden ved å delta på kurset. Man blir i lengre perioder helt meldt ut av den hjemlige logistikk og familiedrift, uten rom for særlige hvileskjær. Det er lagt opp til 0 fridager i løpet av kursperioden. Høst- og vinterferie utgår naturligvis. Dess lenger ut i kurset man kommer, det større blir den kumulative belastningen på hjemmebane.

Tidskjøret tærer på. Samtidig er denne tilnærmingen trolig den eneste måten å få toppledere som er vant til å ‘call the shots’ til å sette seg pent ned litt i forkant av avtalt tid og bare lytte. Hvis man skulle tilstå kursdeltakerne et par ‘Gro-dager’ er det ganske åpenbart at hele kursopplegget – inkludert kullets felles utbytte av det – ville bli skadelidende. Så et rigid fokus på oppmøtetider og aktiv tilstedeværelse og deltakelse er en vesentlig bestanddel av suksessformelen.

Avslutningsvis sømmer det seg å ønske Sjefskurs 29 lykke til i forsøket på å tilrive seg gjetord som ‘det beste kullet noensinne’, slik alle SK-kull mener de var. Vær ydmyke overfor hverandre og for hvor krevende kurset faktisk kan være. Nyt den privilegerte reisen dere legger ut på. Sjefskurs minner ikke om noe annet som finnes i kongeriket. Verdsett at kurslederne åpner dører som er lukket for de fleste andre. Alt dette for å gi sjefskurs-deltakere innsikter som er vanskelig å tilegne seg på annet vis. Godt kurs!