I diskusjoner om Forsvarets kapasiteter hevdes det regelmessig at forsvarsevnen svekkes av lite penger, få undervannsbåter, utdaterte stridsvogner og få helikopter i Troms. Forsvarets sikkerhetsstyringssystem har imidlertid potensiale til å påføre nasjonen en større svekkelse av forsvarsevnen enn nevnte eksempler. Dersom styringssystemet følges lojalt, spiller det ingen rolle hvor mange fregatter, jagerfly eller artilleriskyts Forsvaret har tilgjengelig. De vil ikke kunne benyttes.
Vegtrafikklovens §3 stiller krav til at alle som ferdes i trafikken skal opptre hensynsfullt, aktpågivende og varsomt for at det ikke skal oppstå fare, skade eller på annen måte hindre eller forstyrre andre trafikanter.[1] Underforstått at om du kolliderer, kan du ikke legge skylden på eksterne forhold, som for eksempel dårlig vedlikehold av veiene. Det er ditt ansvar som sjåfør å ta hensyn til forholdene og ferdes hensynsfullt, aktpågivende og varsomt. Om hensikten med Forsvarets sikkerhetsstyringssystem er å frita forsvarsledelsen fra ansvar for alle uønskede og kritikkverdige hendelser i Forsvaret, slik Vegtrafikklovens §3 fritar Samferdselsdepartementet, vites ikke. Det som derimot er sikkert, og som søkes belyst i denne artikkelen, er hvordan sikkerhetsstyringssystemet bygger på en meget begrenset forståelse av risiko, og på en sikkerhetsdefinisjon og ambisjon som, om den blir tatt til følge, hemmer Forsvarets evne til å forsvare nasjonen.
Forsvarets sikkerhetsstyringssystem
I 2010 godkjente daværende forsvarssjef general Harald Sunde og hans nestkommanderende, viseadmiral Jan Eirik Finseth, Forsvarets sikkerhetsstyringssystem,[2] herunder Forsvarssjefens Direktiv – Krav til sikkerhetsstyring i Forsvaretog Veiledning til Direktiv – Krav til sikkerhetsstyring i Forsvaret. Disse dokumentenes betydning for Forsvarets evne til å løse sitt samfunnsoppdrag er undervurdert. Dersom direktivet og veiledningen følges, vil det forhindre Forsvarets personell i å utvikle nødvendige ferdigheter, erfaringer og risikoforståelse. Selv etter at viseadmiralen gikk av med pensjon fleipes det om hans nærmest overnaturlige evne til å påpeke ubetydelige brudd på alle Forsvarets uniformsreglementer. Det er derfor liten grunn til å tro at formuleringene i en veileder godkjent av en admiral med et så presist øye for detaljer er tilfeldig. Det er heller ikke frivillig å følge direktiver fra forsvarssjefen.
Det står mye positivt i disse dokumentene, eksempelvis ansvarliggjøring av ledere, krav til opplæring og kultur, med mer. Problemene ligger i ambisjonen, definisjoner og hvordan det kan påvirke militære beslutningstakere.
Direktivet, som gjelder Forsvarets aktivitet og operasjoner i inn og utland, skal «[...] sikre en enhetlig og kontinuerlig forbedring av sikkerheten i Forsvaret [...]».[3] Denne ambisjonen forsterkes i veiledningen når formålet utdypes gjennom å hevde at: «[d]irektivet skal være en støtte til militære sjefers arbeid og intensjon med å oppnå best mulig sikkerhet».[4] Mer presist formulert skal andelen forhold som kan medføre uønskede hendelser reduseres fra dag til dag. Det er en tiltalende ambisjon for de fleste. For hvem ønsker vel ikke å jobbe i en virksomhet som prioriterer å bedre sikkerheten så langt som mulig?
Imidlertid er «kontinuerlig forbedring av sikkerheten» noe Forsvaret aldri kan oppnå, fordi det bryter med rasjonalet for å ha militære styrker. Det er kun Politiet og Forsvaret som har hjemmel til å utøve voldsmakt, og det kan aldri bli risikofritt. Dette gjøres på vegne av borgerne for deres sikkerhet og nasjonens suverenitet, alternativt som del av regjeringsgodkjente militære operasjoner i utlandet.
I kraft av å være de eneste med hjemmel, utrustning og utdanning til å møte aggressorer med voldsmakt har Forsvaret en moralsk plikt til å påta seg risiko på vegne av nasjonens borgere. Forsvaret kan ikke alene bestemme hvor stor risiko de kan utsettes for. Alle aktører som påvirker Forsvaret har innflytelse på risikonivået. Det er derfor naivt å tro at man skal kunne forvente det sikkerhetsnivå direktivet kravsetter.
Det er rimelig å tenke at det kontinuerlig forbedrede og best mulige sikkerhetsnivået ikke trenger å bety en nullvisjon for risiko. Problemet er imidlertid at direktivets definisjon av sikkerhet fjerner den muligheten: «Sikkerhet defineres som fravær av forhold som kan føre til uønskede hendelser».[5] Underforstått: dersom det foreligger en teoretisk mulighet, selv med en svært lav sannsynlighet, for uønskede hendelser, innehar man ikke sikkerhet. En slik tilnærming gjør det umulig å gjennomføre militære operasjoner og aktiviteter, som å frigjøre gisler fra en beleiret ambassade i Kabul eller seile med fregatt i Hjeltefjorden; to eksempler det bør være stor enighet om at Forvaret skal kunne gjennomføre, til tross for de kjente negative konsekvensene slik aktivitet kan medføre. Direktivet hevder å skulle «bidra til at Forsvarets operative evne og dets grunnlag styrkes og sikres»,[6] noe som blir en selvmotsigelse sett i sammenheng med effekten av ambisjonen for, og definisjonen av, sikkerhet.
Sikkerhetsstyringssystemet og militære beslutningstakere
Den største faren ved sikkerhetsstyringsdirektivet, om man tar det alvorlig, er hvordan det kan påvirke militære beslutningstakere. Direktivet har potensial for å skape en institusjonalisert risikoaversjon på alle underliggende nivåer fordi forsvarsledelsen kan bruke direktivet mot alle som er involvert i, eller har hatt uønskede hendelser i sine avdelinger. Det hevdes at det som talte mot at kontreadmiral Nils Andreas Stensønes ble forsvarssjef er forliset med KNM Helge Ingstad på hans vakt som sjef for Sjøforsvaret.[7] Med mindre majoriteten av Forsvaret er villig til å ta den karrieremessige risikoen ved å se bort fra direktivets rigide definisjoner, vil Forsvaret kunne utvikle en kultur med så lav risikovilje i fred at man påfører nasjonen og Forsvarets personell uakseptabel høy risiko i krise og krig.
Likheten med Vegtrafikklovens §3 kommer spesielt godt til syne når man ser på direktivets eksplisitte krav til Forsvarets ledere om å prioritere sine tildelte ressurser for å ivareta og forbedre sikkerhet gjennom å si: «Redusert sikkerhetsnivå skal ikke begrunnes med manglende ressurser»,[8] herunder at en ikke kan argumentere for lavere sikkerhetsnivå grunnet manglende «personell, materiell, verneutstyr, økonomi, tid [...]».[9]
Avdelingene i Forsvaret har begrensede ressurser innen alle de nevnte kategoriene, og det er derfor ikke urimelig at Forsvarets ledere vil prioritere å kutte trening for å ivareta det ønskede sikkerhetsnivået. Ved å gjøre det, svekker de imidlertid sikkerheten i fremtidige aktiviteter og operasjoner, hvor den aktuelle ferdigheten de ikke tør eller kan trene på er nødvendig. Ledere er dermed fratatt muligheten til å styre på risiko ved blant annet å bevisst ta nøye overveid og kalkulert risiko for å opprettholde pålagte militære kapabiliteter.
Militære beslutningstakere står i en kontinuerlig konflikt mellom å etterleve sikkerhetsstyringssystemets rigide definisjoner og uoppnåelige ambisjon, (med tilhørende krav til ressursbruk) på den ene siden, og sin moralske forpliktelse overfor nasjonen om å utvikle og sikre forsvarsevne på den andre. Hæren har i denne konflikten tatt seg friheten til å skrive om sikkerhetsdefinisjonen i Utdanningsdirektiv 2-1 Forsvarets sikkerhetsbestemmelser for landmilitær virksomhet. Hæren definerer sikkerhet som: «[...] fravær av forhold som fører til uønskede hendelser, avvik eller nestenulykker/ulykker».[10] Ved å fjerne ordet «kan» hever Hæren terskelen for å hevde at man ikke innehar sikkerhet fra at uønskede hendelser kan forekomme til at de faktisk forekommer. Endringen er tilsynelatende illojal, men forenelig med ambisjonen om å sikre og styrke forsvarsevnen. Skulle flere enn Hæren ta seg slike friheter, er det betryggende for forsvarsevnen, men reduserer ikke problemet med Forsvarets sikkerhetsstyringssystem.
Det underliggende «føre var»-prinsippet
Forsvarets ambisjoner og definisjon av sikkerhet gir grunnlag for å benytte det velkjente, filosofisk omdiskuterte, undervurderte og ofte misforståtte «føre var»-prinsippet. Prinsippet går ut på at dersom man ikke har vitenskapelig belegg for å hevde at sikkerhetstiltak er unødvendig, skal sikkerhetstiltak benyttes; derav en omvendt bevisbyrde hvor man må bevise hvorfor det ikke er nødvendig med sikkerhetstiltak fremfor nødvendigheten av sikkerhetstiltak.[11] Prinsippet er hensiktsmessig i mange sammenhenger. Eksempelvis anvendes det i argumentasjon mot inngrep i naturen man ikke har vitenskapelig belegg for å hevde at ikke vil ha irreversible konsekvenser. «Føre var»-prinsippet er imidlertid problematisk for beslutningsprosesser, blant annet fordi det er sårbart for de to mentale fallgruver psykologene omtaler som tilgjengelighetsheuristikk og tapsaversjon.[12]
Tilgjengelighetsheuristikk betyr at man fester for stor lit til den begrensede kunnskapen man har tilgjengelig. Ukritisk bruk av «føre var»-prinsippet reduserer kjente risikoer, men kan øke ukjente risikoer av potensielt større alvorlighetsgrad og med mer langsiktig effekt. Tapsaversjon går ut på at en beslutningstaker er mer opptatt av å unngå tap på kort sikt, fremfor å oppnå en mulig gevinst på lang sikt.[13] Dette er selvfølgelig problematisk i militære operasjoner hvor proporsjonalitet i maktbruk er en dyd militære avdelinger er moralsk og juridisk forpliktet til å etterleve. Legges prinsippet til grunn ved utøvelsen av voldsmakt vil det kunne medføre betydelig økning i utilsiktet skade på tredjepart. Handlinger som kan være risikoreduserende for soldater i kamphandlinger kan samtidig resultere i krigsforbrytelser, eller andre operasjonelle og strategiske problemer.
Eksempelvis vil man kunne redusere risiko for eget personell med omfattende bruk av indirekte stridsmidler som flybomber og artilleri mot et landmål før man fysisk beveger seg inn i målområdet for å sloss, noe som kan medføre at man dreper unødvendig mange sivile, blir en krigsforbryter og/eller gir fienden en seier i strategisk kommunikasjon av betydelig større verdi enn den taktiske seieren. Dette er noe den franske obersten Francios-Regis Legrier påpekte da han kritiserte vestlig innsats i Syria for, i for stor grad, å ha vært opptatt av å redusere egen risiko, og at dette resulterte i økte dødstall blant sivile og ødelagt infrastruktur.[14] Frykt for egne tap på kort sikt kan således øke faren for egne tap på lengre sikt, ved at egne risikoreduserte tiltak bidrar til rekruttering av flere terrorister.
I trenings- og øvingssammenheng kan tapsaversjon også medføre så omfattende sikringstiltak at man ikke får trent på ferdigheter og prosedyrer slik de skal utføres i en militær operasjon. En slik «føre var tankegang» kan derfor resultere i økt risiko dersom en i framtiden står ovenfor en aggressor og mangler et realistisk erfarings- og treningsgrunnlag.
Risiko, mer enn noe vondt og vanskelig
Presisjon i språkbruk er viktig når en lager et sikkerhetsstyringssystem for nasjonens største maktmiddel. Et av de mest vesentlige begrepene å ha en presis forståelse av i den forbindelse er nettopp «risiko». Forsvarsledelsen definerer risiko som: «et utrykk for kombinasjonen av sannsynlighet for og konsekvensene av en uønsket hendelse».[15]
Problemet med denne forståelsen av risiko er at den er for snever og ensporet. For det første er den begrenset til kun å omfatte negative konsekvenser. Risikoforståelsen til forsvarsledelsen tar ikke inn over seg gevinstpotensialet ved eksempelvis den risikoen som tas når man benytter en fregatt til å stanse piraters kapringsforsøk i Adenbukta, og lykkes. Videre begrenser den det nevnte negative konsekvenspotensialet til uønskede hendelser, som i følge definisjonene blant annet ikke inkluderer å tape i kamp.[i]
Hva er så poenget med slik semantisk flisespikking? Poenget er å illustrere at definisjonen er så spesifikk at den er ekskluderende. Det er rimelig å hevde at risikobildet til alle militære operasjoner som minimum inkluderer både positivt potensial ved å lykkes og negativt potensial ved å mislykkes. Videre er det, avhengig av operasjonsspesifikke forhold, et utvalg av positive og negative mulig konsekvenser. Dersom man søker å avskjære en fiende, men motstanderen slipper unna, kan man ha mislyktes med operasjonen uten noen negative konsekvenser som passer i Forsvarets definisjon. Det er derfor viktig å spørre seg om definisjonen er hensiktsmessig for et militært styringssystem. Noen har åpenbart svart ja på det spørsmålet tidligere, men denne artikkelen er skrevet for å illustrere at det svaret ikke er riktig.
«Risiko» er et omdiskutert begrep blant lekfolk, profesjonelle og akademikere. Det er også variasjon i forståelsen av risiko på tvers av avdelinger og forsvarsgrener,[16] noe som illustrerer at risikoforståelsen varierer med perspektivet en innehar. Den videre redegjørelsen for hvordan risiko kan forstås, bør derfor vurderes opp mot sin anvendelighet i et generelt militært perspektiv. Risikoforståelser må knyttes til kjernen i militær virksomhet, herunder voldsmakt, og ikke administrative gjøremål som budsjettstyring, med mer. En risikoforståelse utviklet av økonomer for nettopp håndtering av økonomisk usikkerhet trenger ikke egne seg for militær virksomhet. Samtidig kan det tenkes at en risikoforståelse egnet for å håndtere kompleksitet og usikkerhet i krig kan være god nok for offiserer også når de skal balansere sine budsjetter.
Risikobegrepet bygger på det italienske ordet «risicare» som er knyttet til viljen til å våge. Skal man tro nasjonens fremste forsker på området, handler begrepets opphav om at sjøfarere måtte våge å få sine farkoster skåret opp av skjær for å kunne gjøre handel til livets opphold.[17] Risiko handler om å våge for å oppnå en gevinst med mulighet for tap. Mister man det opprinnelige perspektivet på risiko, reduseres det fort til å være noe vondt og vanskelig. Det er trolig derfor Terje Aven definerer risiko som «kombinasjonen av mulige fremtidige hendelser/ konsekvenser og tilhørende usikkerhet (C,U).»[18] Utover at denne definisjonen åpner for mulige positive utfall, og fremstiller det matematisk som konsekvensmultiplisert med usikkerhet, fremfor sannsynlighet, er det verdt å merke seg at denne definisjonen er en forenkling.
Denne forenklingen illustreres lettest ved å vise at den matematiske fremstillingen (C,U) er en forenkling av (C,C*,U,P,K). Hvor C indikerer hele konsekvenspotensialet, mens C* er forventede konsekvenser. U indikerer usikkerhet, mens P uttrykker beregnet sannsynlighet. Avslutningsvis er K indikasjonen på kvaliteten av kunnskapen risikovurderingen bygger på.[19] Dette kan eksemplifiseres ved at hendelsen «angrep på fienden», vil ha et begrenset utvalg av mulige konsekvenser C. Av disse forventes konsekvens C* gitt sannsynligheten P. All den tid man aldri vil kunne vite alt, men kun har en begrenset kunnskap K, blir man aldri kvitt usikkerheten U.
Den enkleste måten å forbedre Forsvarets definisjon av risiko, er å fjerne bindingen til utelukkende negative konsekvenser. Det kan gjøres ved å definere risiko som «mulige utfall og tilhørende sannsynlighet (C,P)». En opprettholder her bruken av sannsynlighet som vurderingsparameter, noe som ikke er uten ulemper. Det eksisterer dessverre flere mentale «fallgruver» enn de som allerede er nevnt. Vår evne til å vurdere og kvantifisere, eller på annen måte beskrive sannsynlighet, påvirkes av hvordan problemstillingene «rammes inn» eller eksemplifiseres. Dette kan ha en «Forankrende effekt» som påvirker våre valg i uberettiget negativ eller positiv retning.[20] Dette medfører at vi har vanskelig for å gi presise estimater for sannsynlighet uten robust datagrunnlag og matematiske modeller.
I krig står man ovenfor selvstendig tenkende motstandere med kreativitet, vilje og evnen til å reagere, noe som gjør presise sannsynlighetsberegninger krevende, om ikke umulig. Sannsynlighetsvurderinger i militær sammenheng er som oftest den enkeltes upresise antagelser om muligheten for at noe kommer til å skje eller ikke. Risikovurderinger begrenset til (C,P) har i tillegg begrenset mulighet til å utrykke usikkerhet. Det egner seg derfor dårlig som beslutningsunderlag, fordi man fatter kritisk viktige beslutninger på antagelser av uforutsigbare validitet uten å erkjenne og vurdere usikkerhet. Ved å justere definisjonen til «mulige utfall med tilhørende usikkerhet og statistisk sannsynlighet» (C,U,P) inkluderes usikkerhetsdimensjonen. En slik definisjon egner seg til rutinemessig aktivitet som gir et tilfredsstillende datagrunnlag som ulykkesstatistikk tilknyttet generiske utdanningsprogrammer. Samtidig har (C,U,P) begrenset egnethet for operative vurderinger og beslutninger i utøvelse av militærmakt, gitt mangelen på relevant statistisk datagrunnlag og analysekapasitet.
I militære operasjoner spenner risikovurderinger fra lokale problemstillinger for enkeltpersoner i praktisk utførelse av militærmakt på liv og død, til militærstrategiske utfordringer. Det er derfor hensiktsmessig for Forsvaret å ha et skalerbart pragmatisk perspektiv på risiko. Tar man utgangspunkt i Avens definisjon og utledning av risiko, vil en kunne skalere dette etter nivå, slik at kompleksiteten i risikovurderingen er tilpasset nivåets ressurser. Samtidig vil risikovurderingene «snakker samme språk» og kunne forstås på tvers av de ulike nivåene.
Følgende er en måte å skalere risikodefinisjoner som vurderingsgrunnlag, dedikert til spesifikke nivåer og aktivitet:
- (C,U), Mulige utfall med tilhørende usikkerhet – Egnet for sub-taktisk nivå med begrenset tidshorisont og beslutningsstøtte.
- (C,U,P), Mulige utfall med tilhørende usikkerhet og statistisk sannsynlighet – Begrenset anvendelighet til militær aktivitet med tilhørende statistisk vurderingsgrunnlag. Eksempelvis standardiserte aktivitet som grunnleggende skytebanetjeneste.
- (C,U,«P»,K), Mulige utfall med tilhørende usikkerhet og antatt sannsynlighet gitt aktuelt kunnskapsnivå – Egnet for plan og beslutningsprosesser på taktisk og operasjonelt nivå.
- (C,C*,U,P,K), Mulige og forventet utfall med tilhørende usikkerhet og sannsynlighet gitt aktuelt kunnskapsnivå – Egnet for plan og beslutningsprosesser på strategisk nivå med støtte fra eksempelvis Forsvarets forskningsinstitutt.
Å styre mot sikkerhet eller å styre på risiko
Så langt er det belyst at Forsvaret sikkerhetsstyringssystem er problematisk og potensielt skadelig for Forsvarets evne til å løse sitt samfunnsoppdrag. Videre at Forsvarets definisjon av risiko er ensidig negativt, forenklet og utdatert. Risiko er et nødvendig «onde» militære avdelinger må forholde seg til, noe Hæren beskriver godt i sin «bibel» for operasjonsplanlegging:
Alle militære operasjoner er forbundet med risiko [...][ii] og tilfeldigheter. Å akseptere risiko vil bidra til å skape muligheter til å gripe initiativet og utnytte de muligheter som byr seg og vil dermed bidra til avgjørende resultater. Akseptabel risiko er en avveining av gevinsten av oppdragsløsningen og [muligheten][iii]for ulykker og skade på personell eller materiell. Villigheten til å utsette seg for risiko er ofte nøkkelen til å avdekke og påvirke fiendtlige svakheter som fienden mener er utenfor vår rekkevidde. Når man tar risiko, må det være en nødvendig risiko som har betydning for løsning av oppdraget. Unødig risiko skal aldri aksepteres. Å forstå risiko krever kalkulerte vurderinger kombinert med dristighet og forestillingsevne. Suksessrike sjefer vurderer risiko kontinuerlig under operasjoner og demper/reduserer risikoen gjennom effektive tiltak og kreative operasjonelle design. Sjefen skal kontrollere/styre risiko gjennom risikovurderinger.[21]
Sikkerhetsstyring defineres som «alle tiltak som iverksettes for å oppnå, opprettholde og videreutvikle et sikkerhetsnivå i overenstemmelse med definerte mål.»[22] Risikoanalyser benyttes da som grunnlag for å identifisere tiltak for å opprettholde et definert sikkerhetsnivå. Det er legitimt å ønske å styre sin virksomhet på en slik måte, men det er bli problematisk for militære avdelinger. Når Forsvaret skal løse sitt samfunnsoppdrag og selv har definert sikkerhet som fraværet av forhold som kan føre til uønskede hendelser, blir det åpenbart problematisk. Spesielt alvorlig blir det med en ambisjon om kontinuerlig forbedring av sikkerheten.
Dersom Forsvaret velger å styre på risiko, oppnås et annet handlingsrom. Risikostyring beskrives som å balansere aktivt ulike hensyn for å oppnå et mål. Mer presist: «alle tiltak og aktiviteter som gjøres for å styre risiko»,[23] herunder å balansere konflikten mellom å utforske muligheter på den ene siden, og negative utfall på den andre siden, gjennom «koordinerte aktiviteter for å rettlede og kontrollere en organisasjon med hensyn til risiko».[24] I et slikt perspektiv brukes risikoanalyser for å avdekke hvordan aktivitet kan gjennomføres for å oppnå målsetninger og hvordan konsekvenspotensialet står i forhold til gevinstpotensialet.
Risikostyring er ikke et frislipp fra sannsynlighets- og konsekvensreduserende tiltak man pålegger aktiviteten i Sikkerhetsstyringssystemet. Forskjellen ligger i at sikkerhetsstyringen kun gir rom til å styre etter definerte sikkerhetsnivåer, mens risikostyring gir mulighet til å styre og vekte risiko opp i mot aktuelt gevinstpotensialet i overenstemmelser med overordnede målsetninger.
Konklusjon
Å ta risiko er å eksponere sårbarhet i den hensikt å oppnå en gevinst, som å vinne slag, krigen og sikre nasjonens borgere; noe som besynderlig nok ikke er innenfor definisjonene og ambisjonen til Forsvarets sikkerhetsstyringssystem. En edruelig risikovilje i fred reduserer risiko i krig, og er slik sett en forutsetning for å kunne inneha forsvarsevne når det kreves.
Det finnes eksempler, spesielt fra Hæren, på at sikkerhetsstyringsdirektivet ikke har hatt den hemmende effekt man kunne frykte, men man bør ikke skrive direktiver med det håp om at ingen tar det som står der alvorlig. Videre hedrer nasjonen og Forsvaret militært personell for personlig tapperhet, det vil si for å ha utvist mot og påtatt seg risiko i kamp eller liknende, ved å tildele dekorasjoner som Krigskorset med sverd og andre utmerkelser. Det er således et paradoks at risiko er noe Forsvaret, om vi tar direktivene bokstavelig, ønsker minst mulig av. Forsvarets personell fortjener derfor ikke å bli utsatt for et Catch 22, dvs. «damned if you do, damned if you don’t» lederskap. Forsvarets ansatte fortjener støtte fra sin øverste ledelse, noe det forventes at Forsvarets øverste nåværende command team også er enig i.[iv]Det er derfor nødvendig å ta grep som gir Forsvaret nødvendige forutsetninger for å kunne opprettholde og utvikle forsvarsevne, og samtidig inneha integritet; enten ved revisjon av gjeldende sikkerhetsstyringssystem, eller ved å erstatte det med et risikostyringssystem.
[i] Uønskede hendelser defineres som uhell, skader/sykdom, nesten uhell og sikkerhetsbrudd/sikkerhetstruende hendelser. (Direktiv - Krav til sikkerhetsstyring i Forsvaret side 3)
[ii] [, usikkerhet] er fjernet da det som redegjort for tidligere er en iboende del av risiko.
[iii] Begrepet risiko er byttet ut med muligheten da bruk av risiko som synonym for muligheten for at noe skal forekomme er misvisende og ikke å tråd med denne artikkelens ambisjon om presisjon i språkbruk.
[iv] I skrivende stund: Admiral Haakon Bruun-Hansen og Sersjantmajor Ingar Lund
Foto: Jens Inge Furu / Forsvaret
Kilder
[1] Samferdselsdepartementet (2019) – Lov om veitrafikk
[2] Forsvarsstaben (2011). Direktiv – Krav til sikkerhetsstyring i Forsvaret. Forsvarsstaben (2011). Veiledning til Direktiv – Krav til sikkerhetsstyring i Forsvaret.
[3] Forsvarsstaben (2011). Direktiv – Krav til sikkerhetsstyring i Forsvaret.
[4] Ibid.
[5] Ibid.
[6] Ibid.
[7] Aftenposten (2020). «Disse kan bli ny forsvarssjef – to kvinner er sterke kandidater»,
Stavanger Aftenblad (2020). «Stjernekrig i Forsvaret», Forsvarets Forum (2020). «Tonje Skinnarland i førersete som forsvarssjef»
[8] Forsvarsstaben (2011). Direktiv – Krav til sikkerhetsstyring i Forsvaret.
[9] Ibid.
[10] Forsvaret (2018). Utdanningsdirektiv 2-1 Forsvarets sikkerhetsbestemmelser for landmilitær virksomhet.
[11] Aven, Terje, Willy Røed & Herman Wiencke (2008), Risikoanalyse, Aven, Terje (2009), Risikostyring, Engen, Ole Andreas H., Bjørn Ivar Kruke, Preben Hemple Lindøe, Kjell Harald Olsen, Odd Einar Olsen & Kenneth Arne Pettersen (2016), Perspektiver på samfunnssikkerhet.
[12] Sunstein, Class R. (2007). Moral heuristics and risk
[13] Kahnemann, Daniel (2012), Tenke fort og langsomt. Slovic, Paul, Melissa L. Finucane, Ali Alhakami & Stephen M. Johnson (2000), The Affect Heuristic in judgements of Risk and Benefits. Slovic, Paul, Ian Bateman, Sam Dent, Ellen Peters & Chris Stamer (2007), The Affect Heuristic and the attractiveness of Simple Gambles.
[14] Reuters (2019). «Top French officer raps West’s tactics against IS in Syria».
[15] Forsvarsstaben (2011). Direktiv – Krav til sikkerhetsstyring i Forsvaret.
[16] Solli, Bjørn-Erik (2018). «Skjødesløse opportunister eller kalkulerte krigere – En Mixed Methods studie i norske Spesialstyrker forståelse av risiko».
[17] Aven, Terje (2014), Risk, surprises and Black Swans, Fundamental ideas and concepts of risk assemsnet and risk managment.
[18] Terje, Willy Røed & Herman Wiencke (2008), Risikoanalyse.
[19] Ibid
[20] Kahnemann, Daniel (2012), Tenke fort og langsomt.
[21] Hæren. (2012). Feltreglement 3-1 Stabshåndbok for Hæren.
[22] Aven, Terje, Marit Boyesen, Ove Njå, Kjell Harald Olsen & Kjell Sandve, (2004) Samfunnssikkerhet.
[23] Aven, Terje. (2009) Risikostyring.
[24] Standard Norge. (2010). Risikostyring - Prinsipper og retningslinjer.
