Forsvarets rekruttutdanning - utarbeidet i fred, for fred

Hva skal Forsvarets rekruttutdanning (FRU) egentlig være? Historisk har intensjonen vært klar: trene opp sivile til å bli krigere på kort tid. Men i Norge anno 2025 bærer FRU preg av å være designet i fred, for fred. Det fremstår som intensjonen er: trene sivile til å bli litt mindre sivile. Samtidig som Russland invaderte Ukraina, ble utdanningen revidert. Der de forskjellige forsvarsgrenene med sine avdelinger tidligere kjørte sine egne rekruttperioder, ble det nå utarbeidet et felles utdanningsprogram for FRU. Hensikten er at alle som driver rekruttutdanning følger dette, og i så måte oppnår likhet. En god tanke. Problemet er at dette programmet er fryktelig uambisiøst. Rekrutt med helgefri og tjeneste kun innenfor normal arbeidstid fungerer ikke. Hvert fall ikke når det tas med i ligningen at tjenesten ute i felt i stor grad er byttet ut med et klasserom i garnison. Lista er lagt svært lavt. Det virker som komfort – eller kanskje til og med frykt for at noen skal få det ubehagelig – trumfer operativ evne.

Rekruttutdanning oppsto med stående hærer på 1600- og 1700-tallet, ment å, på kort tid, forberede soldater til krigens tidløse krav. I 1941 fikk norske menn rekruttutdanning i Dumfries, Skottland. Man kan lese om hvordan det ble lagt vekt på disiplin. Jeg husker krigsskolens første sersjantmajor Jørgen Bull spurte oss under et foredrag, "Hva er den viktigste soldat-egenskapen?” Etter mange forslag sier han "’Disiplin! Har du det, har du alt.’"

Utover de “vanlige” soldatferdighetene er disiplin, sammen med kulturassimilering og seleksjon, noe vi som sersjanter må jobbe iherdig med under rekruttperioden. Felles for disse er at man får de gode svarene og indoktrinert mest effektivt når rekruttene har tatt noen skritt ned kjellertrappa. FRU er på 7 uker, pluss 1 uke med innrykk. Det er lagt opp til 214 timer med utdanning, som utgjør 30,5 timer i uken. Da kommer du ikke lenger enn til første trinnet ned trappa. Dette er selvfølgelig helt i tråd med Generasjon Z-sin opplevelse av livet: Alt som er ubehagelig, får noen andre ta seg av. 

Jeg vil anta en av grunnene til dette forsiktige timeverket er å unngå for høy arbeidsbelastning på instruktører. Hva med å se på skiftordninger for instruktører som er involvert i soldatutdanning? Da kan vi om ikke annet kjøre lengre dager uten større belastning. I industrien praktiseres det flere steder skiftordninger  hvor man for eksempel jobber 12 dager på, og 9 dager fri. Kanskje kan det være en løsning. 

Mens vi i Norge ser ut til å ta minste motstands vei, fikk jeg oppleve det motsatte i fjor sommer. Jeg deltok som troppssersjant i Operasjon Interflex, det britisk-ledede multinasjonale bidraget for å styrke og trene Ukrainas forsvar, våren 2024. Der trente vi opp ukrainske soldater i Storbritannia. For meg ble det en stor åpenbaring om hva som er mulig å få til på kort tid. En 40-årig, utrent bussjåfør fra Kharkiv gikk fra null erfaring til fullblods kriger på fem uker – til tross for språkbarrierer, lav instruktørtetthet og britisk byråkrati. Ønsker ikke å gå i detaljer om utdanningen der av åpenbare grunner. Men vi som var der spurte oss: Hvorfor gir vi norsk ungdom så ufattelig mye dårligere utdanning? 

Spol frem til oktober 2024. Jeg overtok en tropp med lærlinger i pilotprosjektet "verkstedtroppen" ved Forsvarets verksted Nord-Norge. De hadde nettopp gjennomført 8 uker med FRU i Hæren. Nivået var sjokkerende lavt. De hadde skutt tre tabeller, tilbrakt tre døgn i lagstelt og aldri marsjert mer enn tre kilometer med storsekk. De hadde ikke lært en eneste stridsdrill. De fikk aldri se en drone, hoppe ned i en skyttergrav eller forsvare seg med rødplast mot en fiende. Arbeidsdagene var korte, og de hadde fri i helgene. Kontrasten til Interflex var enorm. Mens ukrainerne ble rustet for krig, fremsto de norske rekruttene som knapt klare for en tur i skogen. Jeg ringte til Hæres skole for rekrutt og fagutdanning (HSRF) for å få svar. “FRU må sees i sammenheng med Hærens soldatmodul (HSM).” En periode på 3 uker. Først her blir man introdusert til stridsdriller. Det vil si at det man før fikk til på 8 uker, bruker man nå 11 uker på.

Denne mangelen på realisme er ikke et alternativ blant våre allierte. Britene og ukrainerne er opptatt av "battlefield inoculation". ChatGPT oversetter det med et vakkert ord: «stridsfeltvaksinasjon»: virkemidler for å skape realistiske øvelser med simulerte artillerilyder, maskingevær, røyk, droner og dummy-miner. De forlegger seg ikke i et stort lagstelt på øvelse; det ville vært selvmord i krig. “Train as you fight,” er det noe som heter. Resultatet? Soldater klare for fronten. Hvorfor gjør vi ikke dette i Norge? Er det penger det står på? Dette er jo fryktelig billige virkemidler, så det er vanskelig å se for seg at det er økonomi alene som er årsaken til denne manglende satsingen.

Jeg trenger ikke gå lenger enn 11 år tilbake i tid, til min egen rekrutt. Vi marsjerte til skytebanene ukentlig og hadde minst tredobbelt antall døgn i felt. Ikke alt, men mye var bedre før. I samtaler med eldre sersjanter fra manøveravdelingene og andre erfarne instruktører fra Interflex opplever jeg en unison enighet om disse problemstillingene. Som en kollega sa: “Bereten utleveres som om de har oppnådd noe stort – når de i realiteten er like lite dødelige som en deltaker fra Kompani Lauritzen.” Vi må ikke glemme befalet som tar på seg alvoret med å lære disse unge menneskene å drepe, ødelegge og lemleste fienden. På lik linje med andre fagfelt har de yrkesstolthet. Jeg frykter mange er satt i en situasjon hvor de ikke er stolte av sluttproduktet. Mange ganger har jeg tenkt med skrekk og gru på muligheten for at mine sønner ikke blir kalt inn i Forsvaret. Denne frykten kjenner jeg svinner hen. Jeg kan alltids ta dem med til det lokale skytterlaget, så lærer de hvert fall å skyte.

Problemet er større enn innholdet, eller snarere mangelen på innhold i FRU. HV skal en gang overta disse soldatene fra Forsvarets styrkeproduksjon. De får tusenvis av soldater fra avdelinger der soldatfaget i liten grad praktiseres etter endt rekrutt. Soldater som legger stridsvesten innerst i skapet og tar den frem til dimisjon – klare til mobilisering i teorien, men ikke i praksis. Her spiller vi HV dårlig. Nå er riktignok HV paradoksalt nok kanskje et hestehode foran både hær, sjø og luft hva angår soldatutdanning, takket være erfaringer fra Interflex. Her er det mye gratis lærdom for HSRF å høste. Bare at stolthet og ære ikke kommer i veien.

Norge har råd til å trene i fred, men ikke til å forberede seg for fred. Rekruttutdanningen må speile en verden der krigens krav ikke tar helgefri. Vi har ressurser – det vi mangler er vilje. Det er på tide å designe en utdanning i fred, klar for krig. Hvis vi ikke ruster soldatene våre til å møte det verste, har vi sviktet dem før kampen begynner. Jeg mener sersjantene med både 2, 3 og 4 buer må komme på banen for å ta denne kampen. Fortsetter vi slik det er nå, vil ikke sersjanten med én strek kunne stå inne for å gi en så mangelfull rekruttutdanning. Det er respektløst mot soldatprofesjonen.       

Foto: Stian Norum Herlofsen / Forsvaret