Forsvaret har en vesentlig rolle i et hvert samfunn. Også i Norge. En av de fundamentale kjennetegn for en stat er dens monopol på maktbruk. Staten holder seg med et militærvesen med evne og vilje til å utøve makt for å oppnå en politisk hensikt. Samtidig har en lang periode med fred og stabilitet sannsynligvis ført til en avtagende følelse i befolkningen av behovet for å kunne forsvare Norge mot ytre trusler. Statssikkerheten tas av de fleste for gitt. Hvordan Forsvaret skal utøve makt på vegne av staten, gjennom militære kampoperasjoner diskuteres derfor svært sjelden og oppfattes noen ganger som useriøst. Snarere handler forsvarsdebatten som oftest om budsjett, lokasjoner, materiellinvesteringer og tidsaktuelle samfunnsproblemer som mangfold, likestilling og arbeidsmiljø. Det er uheldig. I krisens tid er det nemlig Forsvarets evne og vilje til å kjempe som avgjør dets verdi.
Den dimensjonerende operative ambisjon beskrevet i Prop.14S (2020-2021) er at Forsvaret skal være i stand til å løse tradisjonelle militære oppdrag som å opprettholde god situasjonsforståelse, ta og holde lende, sinke en fremrykkende motstander, gjennomføre presisjonsengasjement fra luften, opprettholde maritime transportruter, påføre tap i alle domener og sikre allierte mottaksområder (Forsvarsdepartementet, 2020, ss. 98-110). Disse oppdragene er bærende for å kunne forsvare landet og landets interesser. Regjeringen har delegert ansvar for det militære forsvar av landet til Forsvarssjefen (FSJ). FSJ har på sin side organisert Forsvaret slik at det er sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) som har ansvar for å planlegge og lede operasjoner i fred, krise og krig. Til sammen gir dette Forsvaret de beste forutsetninger for å kunne lykkes med å oppnå sitt eksistensgrunnlag: å kunne kjempe nasjonens kriger, store som små, alene og sammen med allierte.
Sikkerhetspolitiske målsetninger, Forsvarets oppgaver
Norge mangler en eksplisitt overordnet sikkerhetsstrategi. Samtidig gir Grunnlovens §1 en beskrivelse av hva som kan anses som den overordnede strategiske målsetningen. Den sier at Norge skal være «et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.» Norge har i tillegg sikkerhets- og forsvarspolitiske mål som har vært relativt stabile over tid. Disse er å «... verne om norsk suverenitet, territoriell integritet, vårt demokratiske styresett og vår handlefrihet mot politisk, militært og annet press ...» (Forsvarsdepartementet, 2020, s. 23).
Grunnlaget for å holde seg med et forsvar hjemles i det ovennevnte. Størrelse, kvalitet, tilgjengelighet og utholdenhet besluttes politisk etter en vurdering opp mot andre behov i samfunnet. Den overordnede ide om bruk av militær makt skjer langs tre hovedlinjer; den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilaterale forsterkningsplaner med nære allierte (Forsvarsdepartementet, 2020, s. 25). Videre har Forsvarets ni oppgaver vært relativt uforandret over tid. Alle oppgavene er viktige, men de tre første er de mest krevende - å sikre troverdig avskrekking, forsvare Norge og allierte og avverge og håndtere kriser. Disse oppgavene skal Forsvaret utføre i rammen av alliansen. Samtidig er den nasjonale evnen den eneste innsatsfaktoren vi fullt og helt styrer selv. FD har derfor satt krav til Forsvaret gjennom å beskrive en operativ ambisjon bestående av tradisjonelle militære oppgaver.
Etablere og opprettholde god situasjonsforståelse
Den første ambisjonen som beskrives er å kunne etablere og opprettholde god situasjonsforståelse. Forsvaret oppnår dette gjennom overvåking av norsk territorium, ledet av FOH, og etterretningsoperasjoner ledet av Etterretningstjenesten (ETJ). FOH overvåker norske områder døgnet rundt gjennom bruk av blant annet maritime, land- og luftstyrker. ETJ skal på sin side varsle om ytre trusler mot Norge og nasjonale sikkerhetsinteresser. ETJ jobber for å avdekke trusler på tvers av sektorer. Som en del av ETJ sin portefølje ligger også offensive cyberoperasjoner (Forsvarsdepartementet, 2020, ss. 107-108).
Situasjonsforståelsen skal gi grunnlag for å kunne ta tidsriktige beslutninger om hvordan blant annet det militære virkemiddel skal nyttes. Forsvarets nytteverdi i krise og krig kommer frem gjennom konkrete handlinger og ikke utelukkende gjennom forståelse og kunnskap. John Keegan gjør et stort poeng av dette i boken Intelligence in War. Han viser eksempelvis til at det ikke var amerikansk kunnskap om Japanernes disposisjoner på øyen Iwo Jima i Stillehavet som i seg selv førte til seier. Det var angrepsstyrkens evne og vilje til å kjempe, meter for meter, selv med tusenvis av drepte som til slutt førte til seier (Keegan, 2003, s. 321). Situasjonsforståelse må føre til tidsriktig beslutning, slik at Forsvaret blir gjort i stand til å gjennomføre nødvendige handlinger. Hvis ikke har det svært liten verdi.
Ta og holde lende
Ambisjonen om å ta og holde lende er forbundet med den høyeste delen av konfliktspekteret. Norske styrker skal kunne ta tilbake og holde et stykke lende som er besatt og forsvart av en motstander. Ta et stykke lende betyr med makt om nødvendig, også områder som er forsvart av en fiende. Holde et stykke lende betyr å forsvare et område mot en motstander som på sin side bruker makt for å nå sitt mål. Det kan være snakk om nøkkelområder som et knutepunkt, flyplass, havn eller dominerende terreng. Dess lengre en styrke har etablert seg i et område, dess vanskeligere er det å ta tilbake. Kombinasjonen av sperringer, som minefelt og hindre, og forskjellige våpen kan lage bekjempningsområder som på kort tid kan gjøre store skader. Tradisjonelt vil en angripende styrke måtte nytte en stor mengde ildstøtte, både fra luften og fra bakken, for å kunne manøvrere inn mot et besatt område, rydde sperringer og nedkjempe motstanderen. Det finnes en rekke eksempler i historien som understreker dette krevende ambisjonsnivået. Narvik i 1940 er et slikt. Tyskerne tok Narvik allerede 9.april. Norske og allierte styrker startet umiddelbart operasjonen for å slå den tyske styrken og ta tilbake den viktige byen. Etter seks harde uker med kamp gjenerobret norske, franske, britiske og polske styrker byen. Gleden ble derimot kortvarig, da de allierte ble beordret til å forsterke Europa. De gjenværende norske styrkene hadde verken evne eller vilje til å holde det gående lenger og resten er historie.
Operasjoner for å ta og holde lende krever høy treningsstandard og toleranse for tap. Det er vesentlig å forstå at de stridende partene ofte søker å ta tilbake tapt terreng. Dette krever igjen at styrken som har tatt et område evner å stå imot slike motangrep. Ofte må samme enhet som har tatt et område også umiddelbart være i stand til å forsvare det, med tap, fysisk utmattelse og uttømt logistikk. Spesielt krevende er dette når operasjonene foregår i bebygd område, gjerne også med sivile fortsatt til stede. Operasjoner for å ta og holde lende krever substansielle styrker på bakken, men er fellesoperative av natur.
Sinke en fremrykkende motstander
Om det er vanskelig å ta og holde lende, er det minst like krevende å sinke en fremrykkende motstander. I slike oppdrag skal norske styrker kunne ta opp stridskontakten med en fremrykkende fiende, men uten å gå i avgjørende strid. Det betyr at det må etableres en rekke midlertidige forsvarsstillinger, som sammen med forskjellige sperringer og bruk av ildstøtte fra luft og bakke, skal gi norske styrker mulighet til å gradvis trekke tilbake, mens motstanderen tar tap. Noe av det som gjør dette så krevende er at de styrkene som er engasjert befinner seg innenfor fiendens våpenrekkevidde. En motstander som har samlet nok militær kraft til å angripe har som regel gjort sine kalkyler av hvor mye styrker og hvor mye ildkraft som må til. Derfor vil forsvareren, som må rykke bakover og bli eksponert, ofte bli utsatt for store mengder ild og ta tap. En tilbaketrekning utfordrer evnen til å ta vare på døde og sårede, bevare militært materiell og ikke minst opprettholde ambisjonen om å nekte fienden å bryte gjennom forsvarsstillingene. Skulle motstanderen få et gjennombrudd er det i praksis åpen veg til ubeskyttede områder. Dette vil gi tilgang til viktig infrastruktur som flyplasser og havner og beslutningstagere som politiske og militære ledere. Tyskernes offensiv i 1940 viste hvilke kraft et gjennombrudd kan ha, og ikke minst hvor vanskelig det er å sinke en fremrykkende motstander (Doughty, 1990). Tyskerne fikk selv smake på den samme medisinen gjennom det enorme sovjetiske motangrepet i 1944 (Tucker-Jones, 2009). Talibans innmarsj i Kabul er et moderne eksempel, der mangel på evne og vilje hos de afghanske sikkerhetsstyrkene førte til nærmest fri veg til både infrastruktur og ledere. Operasjoner med formål om å sinke en motstander er krevende, har høy risiko og fordrer nådeløs kraftsamling av fellesoperative ressurser, selv om manøveren på bakken løses av landstyrker.
Gjennomføre presisjonsengasjement fra luften
Norge har investert betydelig i femtegenerasjons kampfly. Essensen av femtegenerasjon er evne til å operere uten å bli detektert, inneha avanserte sensorer, sammenslutte informasjon og operere i nettverk. I tillegg til å bedre situasjonsbildet vil innføring av F-35 også bedre evnen til å gjennomføre presisjonsengasjement fra luften. Russland, for eksempel, har godt utviklet luftvernsystemer med evne til å detektere og bekjempe luftmål over store områder. F-35 kan komme inn på riktig avstand for å bekjempe slike luftforsvarssystemer og andre høyverdige mål (Binnendijk, Germanovich, Mcclintock, & Heintz, 2020, s. 85). Det er derimot langt fra ufarlig og risikoen for å ta tap er alltid til stede. For å beholde lav radarsignatur må våpen plasseres inne i flykroppen. Dette begrenser antall våpen flyet kan bringe med seg til to styrte luft-til-luft missiler, to luft-til-bakke-missiler og under 200 skudd til maskinkanon (Tanbderg & Jarslett, 2021). Presisjonsengasjement fra luften krever et stort nettverk av sensorer og beslutningstagere, i en fellesoperativ ramme. I moderne krig er derfor sammenhengen mellom sensorer, effektorer og beslutningstagere, knyttet sammen i nettverk, elementært. Hovedtanken er at den sjefen som har best grunnlag for å fatte beslutninger må settes i stand til å gjøre det. Først da vil et lite land som Norge kunne imøtekomme ambisjonen om å kunne gjennomføre presisjonsengasjement fra luften, mot en motstander som forsvarer seg.
Opprettholde maritime transportruter
Norske havområder utgjør mer enn fem ganger landområdene. Det er store områder som skal patruljeres av en relativt beskjeden maritim styrke, selv inkludert Kystvakten. Den operative ambisjonen er ikke å ha kontroll på hele området i krise og krig, men å bidra til å sikre handlefrihet for egne styrker, samtidig som en motstander nektes det samme. Ambisjonen om å opprettholde maritime transportruter er fundamentalt viktig for en nasjon som Norge. Både når det gjelder normal handel og når det gjelder overføring av allierte styrker til Norge. Angrep på eller trusler mot maritime forsyningslinjer vil ha store konsekvenser. Trusler kan være alt fra miner, ubåter, langtrekkende våpen og blokade. Det er sedvanlig uenighet i fagmilitære kretser om trusselen mot maritime transportruter er relevant i fremtidens konflikter. Det er derimot stor enighet at hvis det oppstår en konflikt der en av partene søker å ramme den andres maritime handel og transport vil dette ha store globale, regionale og nasjonale konsekvenser (McMahon, 2017, s. 19). Dette er en oppgave som tradisjonelt oppgaver som løses av maritime styrker, men også her er det behov for fellesoperative ressurser. Spesielt luftstyrker er viktig, men vi ser også i økende grad at styrker som opererer i kystnære områder kan med moderne våpenteknologi begrense de maritime transportrutene også fra land (Lacy, 2019).
Påføre tap i alle domener
Krig handler om å true eller å bruke vold mot en motstander for å oppnå noe som ikke var mulig med fredelige midler. Evnen til å påføre tap i alle domener er derfor en av de mest vesentlige ambisjoner for Forsvaret. Tap av liv eller materiell er derimot ikke en effektiv måleparameter i seg selv. Skal det være noen grunn til å påføre tap må det oppnås en effekt. En klassisk måte å tenke på er at alle stridende parter har en toleransegrense for tap, som hvis den overstiges påvirker adferden. En måte å se dette på er at når alle militære virkemidler er ødelagt er det ingen ting igjen å slåss med. En annen er at evnen til å påføre tap i seg selv kan bidra til effekt fordi bare tanken på ødeleggelse og død påvirker viljen. I boken Kill Chain skriver Christian Brose om hvordan USA (og dermed vesten) i mye større grad enn i dag må se sammenhengen mellom kunnskap, beslutning og militær handling som fører til effekt (Brose, 2020).
Tap kan måles i antall drepte soldater, ødelagt materiell og desimerte avdelinger. Samtidig er det umulig å kvantifisere hva som er tilstrekkelig tapspåføring for å oppnå ønsket endring i motstanderens adferd. Det kan være nærliggende å telle opp fiendtlige plattformer som fartøy, fly, våpensystemer og soldater i en aktuell krigssituasjon og deretter gjøre en beregning av hvor stor del av den fiendtlige styrken som må bekjempes før ønsket målsetning oppnås. Det er derimot en håpløs eksersis, fordi krig ikke kan forstås med samme logikk som den lille gangetabellen. Krig handler om mennesker og deres vilje til å overleve og kjempe mot en motstander som forsøker å drepe dem. Historien viser eksempler der en styrke gir opp nærmest uten å ha tatt tap. Til en viss grad kan det tyske angrepet på Norge og Danmark i 1940 falle inn under et slikt eksempel. ISIL sin fremrykning og erobring av Mosul er et nyere. Samtidig finnes det minst like mange eksempler der en tilsynelatende underlegen motstander ikke gir seg, selv om denne tar store tap. Motstandsbevegelsen i Norge under andre verdenskrig og ikke minst krigene i Vietnam og Afghanistan er eksempler på dette. Likevel er volum et vesentlig poeng i ambisjonen om å kunne påføre tap. Et kort, tidsavgrenset tap kan de fleste tåle. Hvor smerteterskelen befinner seg avhenger også av hva som står på spill.
Sikre allierte mottaksområder
Den siste operative ambisjonen som belyses her er evnen til å sikre allierte mottaksområder. Slike områder forbindes gjerne med flyplasser, havner og oppstillingsplasser. I krise og krig er det planlagt med store mengder alliert forsterkning. Mange ganger størrelsen av vårt eget forsvar. Fly, kjøretøy, kampsystemer, personell og logistikk som skal inn i landet, tas imot, gjøres stridsklart, innlemmes med norske styrker og forflyttes til stridsområdene. Dette krever stort fellesoperativt fokus, med styrker fra Heimevernet, Forsvarets logistikkorganisasjon, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Hæren, for å nevne de viktigste. En av de største dilemmaene Norge som et lite land med begrenset forsvar står overfor, er valget mellom å dedikere styrker til kampoperasjoner og til å sikre alliert mottak. Sannsynligvis må Forsvaret kunne gjøre begge deler samtidig, under press fra en motstander. Utfordringene står i kø, om man begynner å tenke seg scenarier med moderne midler som langtrekkende missiler, cyber og sammensatte trusler. Det er svært krevende å forsvare seg mot.
Organisering av styrkene
For å svare ut den operative ambisjonen som er satt til Forsvaret, må mest mulig gjøres klart i fredstid. Evnen til å gjennomføre nasjonale operasjoner med egne styrker og sammen med allierte krever utdanning, trening, planverk og avtaler. En viktig del av dette er kommando- og kontroll. Kommando- og kontroll er en militær måte å forklare hvordan man organiserer og leder militære styrker. Det beskriver også hvilken myndighet styrkene har.
Regjeringen har det overordnede ansvaret for Forsvaret, men har gjennom instruks delegert fullmakt til FSJ for å lede Forsvaret i krise og krig (Forsvarsdepartementet, 2005). FSJ har derimot delegert operativ kommando over de taktiske styrkene til sjefen for FOH (Forsvarsdepartementet, 2020, s. 98). FSJ gir oppdrag og føringer til sjef FOH gjennom ordrer og planer, mens sjef FOH omsetter dette til oppdrag som han gir til de taktiske styrkesjefene. Dermed blir sjef FOH sin viktigste oppgave å sette taktiske handlinger i alle domener i system, for å oppnå strategiske målsetninger. Alle operasjoner som Forsvaret utfører i fred, krise og krig ledes av sjef FOH.
Operativ kommando innebærer også myndighet til å oppdragsorganisere tildelte styrker. De taktiske styrkesjefer med tilhørende styrkestruktur er derfor en del av organisasjonen til sjef FOH. Det operative hovedkvarteret utgjør sammen med de taktiske styrkesjefene en oppdragsorganisert enhet som er fleksibel og skalerbar. Denne styrken betegnes med NATO terminologi som en joint task force (fellesoperativ styrke). Noen oppdrag krever kun enkeltplattformer, som fartøy eller fly, og er avgrenset i tid og rom. Andre oppdrag krever større sammensetninger og formasjoner. Atter andre krever hver eneste soldat, avdeling og kampplattform. Uansett hva slags type operasjon det er snakk om, er ledelsesorganiseringen lik. Prinsippet er mest mulig likhet i fred, krise og krig – nasjonalt og internasjonalt. Denne organiseringen av kommando- og kontroll er optimalisert for å minimere friksjon, byråkrati og usikkerhet ved overgang fra fred til krise. Problemer med organisasjon av militære styrker og operasjoner kan føre til katastrofal effekt, slik Eliot A. Cohen og John Gooch viser i boken Military Misfortunes (Cohen & Gooch, 1991, s. 230). En god organisering med klar forståelse for rolle, ansvar og myndighet fra politisk, via strategisk til operasjonelt nivå synes å være en forutsetning for å lykkes i strid. Forsvaret er således godt organisert for å ivareta hele konfliktspennet fra fredstidsoperasjoner til krig som en del av nasjonens totalforsvarskonsept (Forsvarsdepartementet; Justis- og beredskapsdepartementet, 2018).
Avslutning
Det er Forsvarets evne og vilje til å utføre sine oppgaver i fred, krise og krig som sier noe om dets verdi. Disse oppgavene er viktige, både for Forsvaret og samfunnet det tjener. Samtidig så kan et ensidig fokus på fredstidsforhold føre til manglende forberedelser for krise og krig. Som FD sin ambisjon med Forsvaret viser er det svært krevende oppgaver som forventes utført i krise og krig. Disse må løses i et miljø der motstanderen med alle midler søker å oppnå sine målsetninger, samtidig som han søker å hindre oss i nå våre. Middelet er kamp og risikoen for tap er stor. Historien har vist at dette er en normal del av krigen. Forsvarets evne til å kjempe, krige og slåss skapes gjennom målrettet utdanning, trening, godt lederskap og avdelingsånd. Langt på veg alle oppgaver løses i en fellesoperativ ramme, der de vanskeligste blir løst sammen med allierte. FOH har fått oppgaven og myndigheten til å forberede og gjennomføre militære operasjoner som del av totalforsvaret. I tillegg har FSJ tildelt FOH alle kampstyrkene i operativ kommando, også i fred. Dette gir FOH de beste forutsetninger for å kunne løse sine oppgaver også i krise og krig. De krevende tradisjonelle oppgavene som beskrives i styrende dokumenter underbygger Forsvarets rasjonale – å kunne kjempe nasjonens kriger, alene og sammen med allierte. Forsvarsdebatten bør i større grad ta inn over seg dette.
Foto: En norsk infanterist går gjennom skogen under øvelse Iron Wolf i Litauen (Frederik Ringnes/Forsvaret)
Bibliografi
Binnendijk, A., Germanovich, G., Mcclintock, B., & Heintz, S. (2020). At the Vanguard. European contributions to NATO´s Future Combat Airpower. Santa Monica, California: USA: RAND Corporation.
Bjerga, K. I., & Saxi, H. L. (2018, august). Behovet for et norsk forsvarskonsept. IFS Insights.
Brose, C. (2020). Kill Chain. Defending America in the future of high-tech warfare. New York, New York: Hachette Books.
Cohen, E. A., & Gooch, J. (1991). Military misfortunes. The anatomy of failure in war. New York, New York: Vintage Books.
Dobbs, M. (2009). One minute to Midnight: Kennedy, Khruschev, and Castro on the brink of nuclear war. New York: Vintage Books.
Doughty, R. A. (1990). The Breaking Point. Sedan and the Fall of France, 1940. Mechanicsburg, PA: Stackpole Books.
Forsvaret. (2021, Juli 26). Forsvaret.no. Hentet fra https://www.forsvaret.no/om-forsvaret/organisasjon/organisasjonskart
Forsvarets etterretningstjeneste. (2021). Forsvarets etterretningsdoktrine. Oslo: Forsvarssjefen.
Forsvarsdepartementet. (2005, Mai 27). Instruks for forsvarssjefen. Oslo, Norge.
Forsvarsdepartementet. (2020, Oktober 16). Prop. 14 S - Evne til forsvar - vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren. Oslo, Norge.
Forsvarsdepartementet. (2020, Oktober 16). Prop. 14S (2020-2021). Evne til forsvar - vilje til beredskap. Langtidsplan for forsvarssektoren. Oslo.
Forsvarsdepartementet; Justis- og beredskapsdepartementet. (2018). Støtte og samarbeid. En beskrivelse av totalforsvaret i dag. Oslo: Regjeringen.
Justis- og beredskapsdepartementet. (2020, Mai 29). LOVDATA. Hentet fra Kongeriket Norges Grunnlov: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17?q=grunnloven
Keegan, J. (2003). Intelligence in War. Knowledge of the enemy from Napoleon to Al-Qaeda. New York, New York: Alfred A. Knopf.
Lacy, J. (2019, Juli 29). The "Dumbest Concept Ever" Just Might Win Wars. Hentet fra War on the Rocks : https://warontherocks.com/2019/07/the-dumbest-concept-ever-just-might-win-wars/
McMahon, C. J. (2017). Maritime Trade Warfare. Naval War College Review. Volum 70. Number 3 Summer. Article 3.
Regjeringen. (2017, November 7). Regjeringen.no. Hentet fra Fakta om F-35: https://www.regjeringen.no/no/tema/forsvar/innsikt/kampfly/fakta-f-35/id2353192/
Tanbderg, E., & Jarslett, Y. (2021, Mai 10). SNL.NO. Hentet fra F-35 Lightning II: https://snl.no/F-35_Lightning_II
Tucker-Jones, A. (2009). Stalin´s Revenge. Operation Bagration and the Annihilation of Army Group Centre. Pen and Sword Military.
Tunstall, G. A. (2010). Blood on the snow. The Carpathian winter war of 1915. Lawrence, Kansas.: University Press of Kansas.
