Forsvarets kulturhåndbok – del II

I min seneste kronikk her på Stratagem rettet jeg en smule kritikk mot Forsvarets nye kulturhåndbok. Den tar ikke hensyn til hva Forsvaret i ytterste instans er til for. At Forsvarets ansatte skal være i stand til ikke bare å utstå, men også å påføre andre stor lidelse, er ikke kulturhåndboken spesielt opptatt av. I denne kronikken vil jeg se litt på håndbokens vilje og evne til å forstå den kulturen som råder i Forsvaret i dag, altså før krigen rammer. Kulturhåndboken virker å være en anelse frakoblet også fra den virkeligheten som omgir oss til daglig.

I Kulturhåndboken finner vi følgende definisjon av kultur: «Kultur kan defineres som de verdiene, ferdighetene, atferdsmønstrene og kunnskapene mennesker tilegner seg som medlemmer av en gruppe, og som overføres mellom dem. Kulturen legger føringer for hva medlemmene av gruppen mener er rett og galt, og hvilken atferd og kommunikasjon som er ønskelig.»

Denne definisjonen har jeg lite å utsette på, men når Kulturhåndboken noen sider senere gir oss «utpregete trekk ved militær kultur», får jeg pusteproblemer.

Kulturhåndboken lister opp følgende nøkkelegenskaper «som gjør militær kultur spesiell»:

1. Kommandokjede (militære organisasjoner har en hierarkisk kommandokjede)
2. Delte verdier (militær kultur vektlegger en sterk følelse av delte verdier og normer)
3. «Sense of mission» (den militære kulturen er sentrert rundt en følelse av oppdrag eller hensikt)
4. Etiske retningslinjer (holdninger, verdier og etikk er sentrale begreper for alle i Forsvaret.)
5. Teamarbeid (militære operasjoner er sterkt avhengige av teamarbeid og samarbeid).

I tillegg lister Kulturhåndboken opp ytterligere fire «kulturtrekk vi behøver»: Samhold, Tillit, Trivsel, Motstandskraft.

Om vi med kommandokjede forstår «lederstyrt», kan jeg vanskelig forestille meg noen virksomhet i Norge av noe størrelse som ikke kan ha samtlige av disse klisjeene som sine nøkkelegenskaper. Hvilke barnehage, svømmehall, Meny-butikk eller universitetsinstitutt vil føle seg fremmed overfor disse punktene? Og ingen av dem føler seg spesielt militære, vil jeg tro. Det som «gjør militær kultur spesiell», er altså ikke annet enn en liste med generelle banaliteter, som sender tankene i retning ChatGPT. 

Hva gjør militær kultur spesiell?

Men om vi skrur av floskelgeneratoren, og heller ser skikkelig på det norske Forsvaret i fredstid. Hva er det vi da ser? Hva er det som kjennetegner Forsvarets kultur? Etter mitt syn preges Forsvarets kultur av fem forhold, som til sammen skiller oss fra andre typer virksomheter i Norge, og som gjør militær kultur spesiell.

For det første, og viktigst: Forsvaret får som system ingen naturlige korreksjoner. Vi rykker aldri ned, vi går aldri konkurs og vi taper aldri valg. Enkeltindivider kan krasje i fjellvegger, bli vedret av oljetankere eller gå gjennom isen, men Forsvaret som system har ingen eksistensielle trusler i fred. Om vi bruker alle pengene våre på popcornmaskiner, spiller ikke det større rolle. Vi får uansett mer penger til neste år. Eller som Forsvarets kulturhåndbok skriver: «En god kultur setter fokus på å skape et positivt arbeidsmiljø der ansatte trives og er motiverte.» Om motivasjonen begrenser seg til å trives på jobb, er vi uslåelige. Vi rykker aldri ned! Det preger kulturen vår.

For det andre, og formodentlig som en konsekvens av punktet over, er Forsvaret den eneste etaten jeg kjenner til som har fritatt seg selv fra det kvalifikasjonsprinsippet som gjelder ellers i staten. Å være best kvalifisert for en stilling i Forsvaret, er ingen tungtveiende faktor i ansettelsesprosessen. Forsvaret dyrker middelmådighet på en måte som ytterst få andre gjør. Det preger kulturen vår.

For det tredje er belønning i Forsvaret utelukkende individuelt orientert. Militærmakt er i sin natur et kollektivt anliggende. Ingen får til noe alene. Men i motsetning til et fotballag, blir ikke alle som har deltatt i turneringen cupmestere om de vinner bøtta på Ullevaal. Det er ikke slik at om 2. bataljon gjør det bra på vinterøvelsen, får de flytte garnisonen sin til det sentrale Østlandet. I Forsvaret er det bare den enkelte som får opprykk, ikke hele laget. Det preger kulturen vår.

For det fjerde blir vi i Forsvaret ikke kvitt hverandre. Noen slutter åpenbart, men stort sett alle de jevnaldrende du har rundt deg i uniform, har du hatt rundt deg så lenge du har vært i Forsvaret. Slik er det ikke i samme grad på et fotballag, eller i et billakkeringsverksted. Om dere ikke tåler trynet på hverandre, finnes det andre klubber. Og den som er misfornøyd med treneren, kan forsøke lykken andre steder. I Forsvaret er det ikke helt slik. Her er det gamle venner og rivaler, på alle kanter. Det preger kulturen vår.

For det femte er Forsvaret en virksomhet preget av konform gruppetenkning. Ikke slik å forstå at man ikke diskuterer så fillene fyker inne på skvadronsbygget, eller bak i stormpanservogna, men ingen med kontrære meninger gjør karriere i Forsvaret. Vi finner ingen Kjetil Rekdal eller Petter Stordalen blant Forsvarets flaggoffiserer. Tale er sølv, taushet gir opprykk. Det preger kulturen vår.

Fasadepynt

Men gjør det noe om Forsvaret har brukt noen millioner på å produsere en kulturhåndbok uten særlige berøringspunkter med den kulturen den ønsker å påvirke? Det finnes åpenbart verre måter å søle med tid og penger på. Det som bekymrer meg, er at Kulturhåndboken bidrar til å forsterke inntrykket av at de viktigste militære dyder er evnen til nytale og dobbeltsnakk. Man lærer fort nok som det er, at i Forsvaret er vi mest opptatt av å holde fasaden ren og pen, holde de viktigste lysene i det strategiske målekortet grønne, og å si de riktige tingene om pressen er i nærheten, uten at også Kulturhåndboken trenger å bidra til det inntrykket. På sitt beste er kulturen i Forsvaret åpen, ærlig og direkte. Hvorfor skal Kulturhåndboken være noe dårligere?

Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret