Jeg har lest Forsvarets nye kulturhåndbok med stor interesse. Det som interesserte meg mest var å registrere hvor lang tid det ville ta før noen tok seg bryet med å påpeke at Kulturhåndboken – En innføring i kultur og kulturforståelse for Forsvarets ansatte, føyer seg inn i den lange rekken av dokumenter som fjerner Forsvaret fra det vi (tror vi) er til for, nemlig i ytterste instans å drepe og ødelegge på fryktelige måter. Men siden ingen, så langt jeg har registrert, har giddet å løfte øksa, får jeg gjøre det selv. Jeg får tross alt betalt for slikt.
Hvis man tenker på hvorfor vi har et Forsvar, hva utstyret vi kjøper skal brukes til, og hva de ansatte der trener på, vil ord som slåssing, ødeleggelse, dreping, skader, frykt og angst, for å nevne noen, være ganske sentrale. Ved å bli gode på å drepe og lemleste, skal vi forhåpentligvis slippe å praktisere våre destruktive ferdigheter.
I Forsvarets kulturhåndbok finner vi ingen slike ord i bruk, med unntak for ødeleggelse, som vi finner to ganger, men da i den motsatte betydningen av det Forsvaret trener på å bli gode på. Vi får vite at mangel på kulturell forståelse kan være ødeleggende for militære operasjoner, og at vi skal være med på å forhindre menneskelig lidelse og ødeleggelse. Det er sikkert riktig, men det er ikke derfor vi finnes. Grunnen til at Forsvaret eksisterer, er for at vi skal kunne ta livet av uhorvelig mange mennesker og ødelegge enorme mengder materiell.
Det er altså lite i Kulturhåndboken som tilsier at denne er skrevet for Forsvaret, hvor innsatsfaktoren er vold, og utfallet blod og død. Med små justeringer kunne den like gjerne het Baker Hansens kulturhåndbok, eller Maurtua barnehages kulturhåndbok. Det står da også mye fornuftig der om viktigheten av å oppføre seg skikkelig mot sine medmennesker, og om å dyrke felleskapet: «Dette felleskapet skal være preget av trivsel, omsorg, samhold og en felles vilje til å håndtere utfordringene våre i felleskap.» Verken bakermester Harepus eller Maurtuas bestyrerinne vil være uenig i dette. Og det lille som står om krig og krigerkultur i håndboken mistenker jeg det er reklamebyrået som har bedt om å få inn. Det private næringsliv er ofte mer opptatt av Forsvarets kjerneaktivitet enn det Forsvaret selv er.
Det lille som er igjen av krig og faenskap i håndboken er metaforbruken. Vi får for eksempel høre om «Den grafiske stridsideen bak Kulturhåndboken», men ellers er ‘strid’ et ord håndboken ikke er spesielt glad i: «Forsvaret bruker for eksempel en enorm mengde bokstavforkortelser. De fleste i Forsvaret vet nok hva KTS (Klar Til Strid) og SLO (Sluttet Orden) er, men er det åpenbart for andre?» Vi blir deretter forklart hva ‘Bamsemumspatrulje’ betyr, men ikke hva Klar Til Strid egentlig innebærer, som om noen skulle bry seg om det. Vi får heller ikke høre om refs og militær straffelov. Ikke om flukt og forræderi heller, forresten.
Man skulle også tro at mye av det som står i boka er så innlysende at man ikke burde bruke tid på det, men som kjent er ikke den militære utdanningen hva den en gang var, og vi må derfor stadig minne hverandre på ting som man før kunne ta for gitt.
Jeg vil tippe at utgiverne av Kulturhåndbokens førstelinjeforsvar mot denne kritikken, er å peke på at Forsvaret har et uendelig antall andre dokumenter som forteller hva Forsvaret egentlig driver med, og hva vi egentlig er til for. Like lite som jeg kan forvente å få appelsinjus når jeg heller fra melkekartongen, kan jeg forvente å få blod og gørr når jeg leser en innføring i kultur og kulturforståelse for Forsvarets ansatte. En slik kritikk av min kritikk vil imidlertid, beklager metaforen, være et bomskudd, av flere grunner.
For det første bidrar Kulturhåndboken unektelig til en avmilitarisering av Forsvaret. I general John William Vesseys forord til boken Once an Eagle av Anton Myrer fra 1968, finner vi for eksempel følgende:
«Hvert år med fred er i virkeligheten enten et etterkrigsår eller et førkrigsår, og det er sjelden lett og ofte umulig å skille mellom dem. Det er disse årene som utgjør den største utfordringen for Forsvaret i et demokrati. Hvordan bevarer vi i fred de dyder som er nødvendige for å vinne i krig?»
Forsvarsstaben bør derfor ikke ha som sin fremste oppgave å fjerne Forsvaret ytterligere fra krigens krav. Oppgaven burde vært det motsatte – å forberede Forsvaret og alle ansatte der på det verste som kan skje, og det er ikke å bli sendt ut på bamsemumspatrulje, noe som leder meg til neste punkt.
Kulturhåndboken er ikke bare bortkastet tid og penger, men den gjør Forsvaret dårligere til å løse sin primæroppgave. Sammen med andre toneangivende dokumenter, som Forsvarets grunnsyn på ledelse fra 2020, skapes det et bilde av krig som en anstrengende, men nokså ryddig og oppbyggelig affære. Det står lite i disse dokumentene om at en militær sjefs viktigste oppgave kan være å hindre folk å stikke av, eller i dødsangst å gå fullstendig i lås. Ved å skape forestillinger om at krig er som en litt anstrengende episode i Kompani Lauritzen, gjør man fremtidens militære ledere langt dårligere egnet til å håndtere krigens kaos og handlingslammelse enn de ellers ville ha vært. Som oberst S.L.A. Marshall i sin tid skrev:
«Hvor mange ganger har vi ikke sett en ung sjef bli rystet og forvirret fordi virkeligheten er så annerledes enn han trodde? Når han ser kaoset, rotet og passiviteten på slagfeltet, tror han at det er tegn på nederlag fordi han ikke er trent til å se etter de tegn på orden og fremgang som tross alt er der. Det er mye bedre å gi dem sannheten og gi den gradvis, slik at de kan sette det de ser inn i det rette perspektiv.»
Vi kan jo forsøke å trøste oss med at Kulturhåndboken uansett ikke er ment for krig og skarpe operasjoner, og at ingen innerst inne tror at vi noen gang vil være tvunget til å beordre nære medarbeidere inn i den sikre død. Men heller ikke til fredstidsbruk er Kulturhåndboken det Forsvaret trenger nå. Det er ok å spre kunnskap om kultur og ukultur, men når slike dokumenter også har normative ambisjoner, får de motsatt effekt av det utgiverne nok håper at de skal få.
General Jim Mattis sier ganske riktig at «Institusjoner får den atferden de belønner». Det som styrer vår atferd, er altså det vi ser som lønner seg. Hvem er det som får de attraktive skoleplassene? Hvem får de attraktive jobbene? Hvem får opprykk? Hvem er det som plukkes ut til å lede våre skoler? Hvem får jobben med å skrive en innføring i kultur og kulturforståelse for Forsvarets ansatte? Hvem blir forsvarssjef? I dette bildet er glansede brosjyrer av typen Kulturhåndbok ikke verdt filla full av fjert. Hva verre er: Ved å gi ut påkostede brosjyrer kan ledelsen lene seg tilbake i kontorstolen å slå seg til ro med at de virkelig har tatt et oppgjør med ukulturen som råder i Forsvaret, men på den måten får den militære ukulturen, knyttet til hverdagsløgn, dyrkingen av middelmådighet og dobbelsnakk, langt bedre vekstvilkår enn den hadde hatt uten en Kulturhåndbok som bunker og kamuflasje. Kulturhåndboken er følgelig en del av Forsvarets kulturproblem, ikke en del av løsningen, og bør følgelig behandles deretter.
Foto: Hermine Heier / Forsvaret
