Forsvarets kulturdokumenter: Et steg mot en mer motstandsdyktig kultur?

Kultur i Forsvaret påvirker både evnen og viljen til å løse oppdrag og ta vare på hverandre. Derfor må den forstås, utvikles og vedlikeholdes. Kulturhåndboken og veikartet er resultatet av et bredt samarbeid i Forsvaret, med avdeling for profesjon og kultur (APK) i spissen, ledet av generalmajor Elisabeth Michelsen før prosjektet ble avsluttet sommeren 2024. Dokumentene er skrevet av forsker Hanne Eggen Røislien, med Forsvarets sjefssersjant Rune Wenneberg som medforfatter. De løfter et tema som ofte først får oppmerksomhet når problemer oppstår, og etter en rekke varslingssaker rundt mobbing og trakassering i 2022 og 2023, ble arbeidet med kultur og profesjon intensivert og samkjørt gjennom prosjektet APK.

Hensikten med dokumentene er å skape en felles forståelse av kultur i Forsvaret og legge til rette for kulturutvikling. Kulturhåndboken, som utgjør første del av to utgivelser, understreker at kultur er grunnmuren i Forsvaret og må jobbes med kontinuerlig for å styrke både forsvarsvilje og -evne. Del to, veikartet, er en mer praktisk oppfølger med konkrete råd og metoder for implementering.

Dokumentene har flere formål, slik jeg tolker det ut fra kulturhåndbokens oppbygning:

1. Forståelse av kultur – Kulturhåndboken gir en innføring i sentrale trekk ved Forsvarets kultur for å skape en felles forståelse av hvordan kultur påvirker samhandling og oppdragsløsning. Den forenkler og tydeliggjør komplekse temaer uten å gå i dybden, og skal gjøre oss bedre rustet til å forstå og utvikle kulturen i et ivaretakende fellesskap.
2. Kulturens nivåer og variasjon – Kulturhåndboken gir innsikt i hvordan kultur kommer til uttrykk på ulike nivåer i Forsvaret, avhengig av avdeling og hierarkisk plassering. Den viser hvordan kulturen varierer i hverdagen og gir eksempler på hvor og hvordan den manifesterer seg i praksis.
3. Militær kultur og praktisk kulturarbeid – Kulturhåndboken utforsker de særegne trekkene ved militær kultur og hvordan den skiller seg fra det sivile samfunnet. Den belyser hvilke elementer som former Forsvarets identitet og fellesskap, og gir avslutningsvis konkrete råd for hvordan kulturarbeid kan gjennomføres i praksis.

Men hvor godt lykkes kulturdokumentene med å oppfylle sine mål? Er de konkrete nok til faktisk å påvirke Forsvarets kultur i praksis, eller blir de stående som overordnede retningslinjer uten ønsket effekt?

Styrker ved kulturdokumentene

Det er flere positive sider ved Forsvarets nyutgitte kulturdokumenter. For det første setter de kultur på dagsorden og gir et felles utgangspunkt for refleksjon og videre utvikling. Uten forståelse, bevissthet og oppfølging kan det vokse frem (sub)kultur(er) som ikke er i tråd med Forsvarets verdier og dermed kan bli destruktive. Forsvarssjefen har gjentatte ganger påpekt at en indre fiende (mobbing, trakassering m.m) kan være like ødeleggende som en ytre (fiender på slagmarken). I lys av dette understreker kulturdokumentene viktigheten av å utvikle og vedlikeholde kultur gjennom hele Forsvarets verdikjede, fra kontoret til slagmarken. Vi har ingen å miste!

For det andre anerkjenner kulturdokumentene eksistensen av subkulturer og avdelingskulturer, og unngår et forsøk på å innføre en ensrettet forsvarskultur. Dokumentene setter rammene og retningen (ledelse nedover), men lar driftsenhetene tilpasse og videreutvikle kulturen i tråd med sine oppdrag (ansvar og eierskap oppover). Dette skiller seg fra tidligere forsøk på kulturstyring, som da ansatte i 2023 måtte signere i Altinn for mottatt og lest Forsvarets verdigrunnlag – et tiltak som i beste fall var symbolsk og i verste fall ga inntrykk av top-down styring (kontroll). Kultur kan ikke påtvinges, den må bygges gjennom ledelse og handlinger. Dette samsvarer med prinsippene i oppdragsbasert ledelse, slik jeg tolker det, og sikrer en mer hensiktsmessig tilnærming enn å forsøke å trådstyre kultur ovenfra. Frihet under ansvar!

Eksempelvis omtales krigerkultur positivt i kulturhåndboken og gis særlig oppmerksomhet, hvor Forsvarets øverste sjefssersjant, Rune Wenneberg, spiller en sentral rolle. Selv om begrepet har blitt problematisert og utfordret av media, innebærer ikke dette at Forsvaret bør omdefinere eller fjerne det. Krigerkultur er en grunnleggende del av den militære profesjonen, men den må være forankret i Forsvarets verdier og tilpasses samfunnets normer for å opprettholde tilliten man er avhengig av. Samtidig må vi anerkjenne at ulike deler av Forsvaret krever forskjellige tilnærminger, selv om målet forblir det samme: å avskrekke konflikt – og om nødvendig, kjempe og vinne.

For det tredje og til slutt er kulturdokumentene tilgjengelig elektronisk med QR-kode.

Svakheter ved kulturdokumentene

En svakhet ved kulturhåndboken er dens manglende kobling til den operative virkeligheten. Boken adresserer i liten grad de kravene som stilles i krise og krig. Forsvaret er statens voldsmonopol, og soldater kan i ytterste konsekvens bli pålagt å ofre eget liv eller ta liv – en realitet som krever en kultur forankret i krigens krav. Denne dimensjonen kunne vært tydeligere reflektert i dokumentene for å skille de særegne trekkene ved militær kultur og hvordan den skiller seg fra det sivile samfunnet. Krigens brutalitet og de ekstreme påkjenningene soldater møter omtales, men i en akademisk moderat tone. Hva som faktisk kreves av soldater i slike situasjoner – offervilje, kampvilje, stridsutholdenhet m.m. – blir ikke tilstrekkelig utforsket. Harald Høiback, forskningssjef ved Forsvarshistorisk museum påpekte i sin kritikk at kulturhåndboken like gjerne kunne vært brukt i en sivil organisasjon – en spissformulering, men ikke uten relevans (Høiback, 2025). Definerte kulturtrekk og begreper som samhold, tillit, trivsel og motstandskraft er viktige, men kunne med fordel vært supplert med en sterkere vektlegging av hva krigens realiteter krever av oss alle sammen.

I sitt svar til Høibacks kritikk skrev Forsvarets øverste sjefsersjanter at kulturhåndboken ikke snakker om strid og drap i annenhver setning, men at den gir et felles språk, kunnskap og forståelse. De skriver videre at kulturen utvikles i avdelingene, gjennom handling, samtaler, tydelige mål og klare grenser (Wenneberg, Tandstad, Eidinsen, Sand, & Bentdal, 2025). Dette svaret fremstår imidlertid noe unnlatende og imøtegår ikke den mer grunnleggende problemstillingen Høiback reiser: Hvordan sikrer vi at Forsvarets kultur er robust nok til å møte krigens krav? Rittmester Bjørn Erik Fjellstad Moe hevdet i sin replikk til sjefssersjantene at deres svar til Høiback minnet mer om et avrettingslag som skjøt med løskrutt – mye lyd, men liten effekt. Han mente at svaret fremstod var lite debattvennlig. og ga samtidig sin støtte til Høibacks kritiske røst (Moe, 2025). I tillegg ga Moe en ekstra tilbakemelding til Wenneberg for ikke å fremme en krigerkultur han selv tidligere var med på å etablere. Dette kan imidlertid reise spørsmål om hvorvidt Moe faktisk har lest kulturhåndboken, ettersom Wenneberg nettopp fremmer dette perspektivet i kulturhåndboken. Mens Forsvarets øverste sjefssersjanter uttrykker tilfredshet med kulturhåndboken, inntar Høiback og Moe en langt mer kritisk holdning.

Slik jeg ser det, står ikke kulturhåndboken alene – den er en del av Forsvarets strategi for videreutvikling av kultur, som adresserer de grunnleggende kravene til den militære profesjonen. I denne strategien henvises det til Trosformaningen og Plakaten på veggen, som utgjør sentrale deler av Forsvarets stadfestede verdigrunnlaget sammen med Forsvarets verdigrunnlag. Disse tekstene formidler på en direkte og troverdig måte hva som kreves av oss, spesielt i forhold til Forsvaret hensikt og formål. Eksempelvis kan begrepet "offervilje" utledes fra Trosformaningen, som understreker viljen til å ofre liv og blod for nasjonen. Dette er et fundamentalt element i Forsvarets kultur, ettersom evnen til å handle under ekstremt press og være villig til å ofre personlig trygghet for oppdragets eller nasjonens skyld er avgjørende i en militær kontekst. For at kulturhåndboken skal oppfylle sin hensikt om å utvikle en felles forståelse av særegne trekk ved militær kultur, er det derfor viktig at slike begreper, som knytter mot og offervilje, blir forstått og aktivt fremmet. Å formidle disse verdiene på en konkret og operativ måte er et skritt mot å sikre en kultur som robust nok til å møte krigens krav. Som en del av hele helheten.

Derfor er det rimelig å spørre om kulturhåndboken i tilstrekkelig grad gjenspeiler Forsvarets verdigrunnlag slik det er stadfestet i strategien. Har forfatterne – og alle som har bidratt – vært for forsiktige i denne overføringen? Mitt svar på dette er ja. Samtidig vil jeg ikke gå så langt som Høiback og hevde at kulturhåndboken bidrar til en avmilitarisering av Forsvaret. Den militære profesjonen lever i beste velgående ute hos driftsenhetene. Dagens soldater er trolig bedre forberedt enn noensinne – både mentalt og fysisk – takket være forskning, rekruttering, seleksjon, realistisk utdanning og operativ erfaring. Dette skyldes imidlertid ikke de nylig utgitte dokumentene. Det er sannsynligvis dette sjefssersjantene prøver å kommunisere når de understreker at kulturen utvikles ute i avdelingene – selv om dette ikke kan forsvare fraværet av krigens krav i kulturhåndboken etter mitt syn. Men det kan selvsagt ligge en viss bias her, da undertegnede ikke har erfaring fra alle avdelinger i Forsvaret.

Veien videre – hvordan utvikle kulturdokumentene?

For at dokumentene skal bli ytterligere relevante og tilpasset Forsvaret bør videreutviklingen fokusere på flere områder. For det første bør koblingen til den operative virkeligheten styrkes, slik vi allerede har drøftet under svakheter. Dette innebærer trolig en revidering av kulturtrekkene Forsvaret trenger, og en tydeligere bruk av begreper og språk som er mer eksplisitt forankret i profesjonsdokumenter som Trosformaningen og Plakaten på veggen. Kulturhåndboken og veikartet bør ikke bare knyttes tettere opp mot dem, men også aktivt forsterke og gjenspeile deres innhold.

For det andre kunne dokumentene hatt en mer praktisk tilnærming ved å inkludere caser og scenarioer som viser hvordan kultur påvirker evne og vilje – både positivt og negativt – i fred, krise og krig. Dette kunne vært basert på reelle operasjoner eller konstruerte dilemmaer i hverdagen som utfordrer soldater og ledere til å reflektere over hvordan verdiene settes på prøve og kan omsettes til handling. Historien om jagerflygerene i Libya, publisert på Forsvarets hjemmesider, illustrerer hvordan norske soldater, til tross for ekstreme påkjenninger, evnet å handle med besluttsomhet, håndtere usikkerhet, leve med frykt, vise offervilje, opprettholde stridsutholdenhet og forbli lojale mot oppdraget. Dette understreker behovet for en kultur som ikke bare fremmer samarbeid og trivsel, men som også setter søkelys på de fysiske og mentale kravene som følger med krisens eller krigens krav. Derfor vil jeg til slutt anbefale nettstedet I tjeneste for Norge dersom noen ønsker å knytte teori og praksis i det videre arbeide med å utvikle (sub)kultur(er).

Konklusjon

Kulturdokumentene er et viktig skritt for å utvikle og styrke Forsvarets kultur, og de bidrar til å sette fokus på både de utfordringene og mulighetene som ligger i kulturarbeidet. I lys av de siste årenes interne utfordringer med mobbing og trakassering, er det tydelig at slike dokumenter er nødvendig. De gir et godt grunnlag for å forstå og utvikle Forsvarets kultur i et ivaretakende fellesskap, i tråd med kulturhåndbokens mål om å skape en felles forståelse av hvordan kultur påvirker samhandling og oppdragsløsning (punkt 1) samt hvordan kultur varierer på tvers av nivåer og avdelinger i Forsvaret (punkt 2). Samtidig er det en risiko for at kulturhåndboken forblir for hverdagslig og akademisk dersom den ikke videreutvikles i tråd med den militære profesjonens særegen trekk, slik det også var en del av hensikten med kulturhåndboken (punkt 3).

Alt i alt er kulturdokumentene et imponerende arbeid som på sikt kan bidra til å styrke Forsvarets evne og vilje til å løse oppdrag og ta vare på hverandre. Jeg nærmer meg disse dokumentene med stor respekt, vel vitende om at arbeidet som er lagt ned er betydelig. Samtidig er det gjennom kritisk refleksjon og åpen debatt at Forsvaret kan utvikle seg til å bli enda bedre. At debatten er i gang, er et viktig første skritt for å styrke kulturen i Forsvaret.

Avslutningsvis, vil jeg anbefale podcastene fra CultureCast for dypere forståelse av bakteppet i utarbeidelsen av kulturdokumentene:

Foto: Sondre Mosdal / Forsvaret

Les det nyeste fra debatten om kultur i Forsvaret:

En kulturhåndbok til besvær

Disclaimer; noen av mine beste venner er infanterister og kavalerister. Selv om jeg ikke stiller meg foran flytoget i den tro at jeg klarer å stanse det med brystkassen – noe kavalerister gjerne kan finne på å gjøre, så er jeg som Luftforsvarsmann veldig god på å rangere forlegning etter hotellstjerner.

StratagemThomas Andersen

Kultur i skuddlinjen: Når fem sjefssersjanter stiller som avrettingslag.

I gamle dager hadde man en enkel løsning på folk som stilte ubehagelige spørsmål i militæret: Man stilte dem opp foran et avrettingslag. Fem mann, fem rifler, én ordre. Effektivt, men lite debattvennlig. Nå har vi riktignok beveget oss et stykke videre fra Napoleons dager, men noen ting endrer seg

StratagemBjørn Erik Fjellstad Moe