Forsvaret trenger en doktrine for lavintensitetsoperasjoner (del 2/2)

Les del 1 av artikkelen

Hvordan bør en doktrine for LICs utvikles?

Før vi ser nærmere på hvordan en norsk doktrine kan utvikles er det nødvendig å adressere kjernen i problemet med LIC i norsk kontekst: for å løse dem er man avhengig av tverr-sektoriell enighet, og man må være temmelig naiv for å innbille seg at dette vil være aktuelt for ethvert norsk parti. Selv om norske resurser for bruk utenriks er for knappe til å benyttes uten enhetlig styring virker det nærmest uoppnåelig at man skal finne frem til og stadfeste en enighet om en nasjonal sikkerhetsstrategi for LIC. Siden den etablerte sektorinndelingen i norsk politisk organisering og reelle politiske uenigheter risikerer å torpedere utviklingen av en tverr-sektoriell løsning, bør Forsvaret likevel heller fokusere på å lage en doktrine for de virkemidlene det rår over samt andre som nødvendigvis må være med – hvor man kan håpe at det blir mulig å ende med en reelt fungerende doktrine.

Norge eller andre vestlige land har hverken vilje eller råd til å gjenta en ISAF-type operasjon. De politiske målene må avstemmes med ressursbruken innen forsvarsstyrker og bistandsmidler for å oppnå norsk strategi. Norge har en svært omfattende bistandspolitikk og et Forsvar som er meget profesjonelt i intops. Det som mangler er at ressursene brukes på en måte som skaper synergi og muliggjør oppnåelsen av norske strategiske målsetninger. Begrepet COIN har visstnok vært et kontroversielt ord i utenriksdepartementet og i FN. Den norske Afghanistan-strategien bar også preg av sektorinndeling og stadfestet føringer for sivil-militært arbeid uten grunnlag i hverken historiske erfaringer eller forskning.[1] Lene Ekhaugens doktorarbeid viser at den norske organiseringen av comprehensive approach for Afghanistan ble til av rent innenrikspolitiske behov i Norge mens den var helt uten effekt i felt og enda verre, den hadde aldri til hensikt å appliseres i felt.[2] Dette er sjokkerende, men viser at innenrikspolitiske sensitiviteter faktisk trumfet reelle strategiske behov i ISAF for Norges del. Vi får håpe at noe slikt aldri gjentar seg. Det må være effekten i operasjonen som dikterer planarbeid om integrering av virkemidler.

Det er enigheten mellom sektorene og ikke utviklingen av metoder for å løse LIC som er viktigst. Metodene for å løse LIC står allerede nedskrevet i en rekke dokumenter – både historiske og moderne. En norsk nasjonal sikkerhetsstrategi for LIC har dermed mye kunnskap å lene seg på og arbeidet bør fokusere på å skape konsensus mellom de norske virkemidlene involvert i en LIC. Igjen: det er den enhetlige styringen av ressurser som er sentralt. Denne artikkelen vil videre fokusere på Forsvarets del i løsningen av LIC i form av en potensiell doktrine for konflikttypen.

Den meste kjente av de eksisterende LIC-doktrinene er amerikanske FM 3-24: Counterinsurgency. Doktrinen ble utviklet av US Army og USMC for å imøtekomme den komplekse situasjonen i Afghanistan og Irak i 2006. Den er skrevet de anerkjente generalene David H. Petraeus, James Mattis og James F. Amos. Foruten å bli publisert internt i forsvarsgrenene ble den også uvanlig nok trykket og publisert offentlig av et akademisk forlag. Denne versjonen av doktrinen er til og med blitt anmeldt av NY Times.[3]

Det er også viktig å undersøke andres erfaringer med utviklingen av doktriner. Et slikt dokument kan tross alt, på den ene siden, være noe som blir lest, studert og brukt som utgangspunkt for oppdragsløsning og dermed understøtter norsk strategi, eller på den andre siden, det kan forbli en skriftlig eksersis uten påvirkning utenfor komiteen som skrev den. Det er derfor to premisser i bunn for utviklingen av en doktrine for LIC: den må selvsagt være basert på erfaringer og kunnskap, men den må samtidig være tilgjengelig og populær nok til å brukes og bli internalisert.[4]

FM3-24 er basert på amerikansk erfaring med LIC. Den ser tilbake på historiske doktriner fra perioden hvor Vesten ennå hadde koloniinteresser og syntetiserer erfaringene fra disse.[5] Det fundamentale premisset FM3-24 legger frem er viktigheten av å beskytte befolkningen.[6] Den understreker også at sivilt-militært samarbeid er grunnleggende for positiv fremgang i konflikten.[7] Samarbeid mellom de statlige sektorene trekkes spesielt frem som suksessfaktor – militæret er bare en av flere virkemidler.

FM3-24 har også fått kritikk. I hovedsak retter den seg mot at militæret i det hele tatt skal drive med nasjonsbygging i den skala det legges opp til. Altså at stater som sender styrker til LIC ikke har tilstrekkelig politisk vilje til å fullføre et slikt flere tiår langt prosjekt. Det betyr blant annet at det politiske målet ikke vil understøttes av tilstrekkelige ressurser og at det å løse en LIC forblir et luftslott – slik det skjedde i Afghanistan og i Irak.[8] Kritikere anbefaler heller en vesentlig mer pragmatisk innstilling hvor (re)etableringen av voldsmonopolet hos myndighetene, gjennom trening av dets militære styrker, er en realistisk målsetning i lys av tilgjengelige ressurser og politisk vilje.[9] Jeg støtter denne reorienteringen av bruken av militære styrker i intops og har tidligere skrevet en artikkel som argumenterer for at bistand og militærmakt er komplementære virkemidler i norsk strategi.

På tross av kritikken ble altså FM3-24 utviklet på et solid teoretisk og praktisk grunnlag, og ikke minst, doktrinen ble spredt, lest og mottok anerkjennelse langt utenfor det amerikanske militære  publikumet. Dette står i kontrast til et annen amerikansk LIC-dokument som ble utgitt ca. samtidig. Government Counterinsurgency Guide er et produkt av et tverr-sektorielt arbeid for å gi interne føringer til amerikanske myndigheter. I følge Raphael Cohen forblir denne publikasjonen en fotnote i vestlige LIC-manualer fordi ingen i ledelsen av de forskjellige departementene reelt omfavnet arbeidet.[10] Dersom en nasjonal sikkerhetsstrategi for LIC er aktuelt er dette en skjebne som absolutt må unngås.

En norsk LIC-doktrine må selvsagt være grunnlagt på eksisterende kunnskap og praktiske erfaringer. Her gjelder det å avtappe flere tiår med norsk innsats med både militær og sivil innsats verden over. Dette forskningsfeltet er dessverre lite utviklet nasjonalt. Det er blant annet kun siden i fjor at effekten av norsk bistand begynte å bli målt,[11] og en mastergrad fra 2016 om Hærens læringsevne i Faryab peker på «at mangler i organisasjonsstrukturen, gjennom manglende mål og interesser for læring, og manglende ansvar og tydelige roller i arbeidet med læring, har sterkest forklaringskraft på Hærens mangelfulle læringsevne.»[12] På Forsvarets Høgskole er heller ikke studieemnene eller fagmiljøene representative for andelen LIC i forhold til HIC. På bachelornivå er undersøkes LIC kun i Krigsskolens Complex Operations og i Sjøkrigsskolen Operativ Ledelse – Deployering, detasjement og allierte operasjoner. På stabsstudiet var FN-operasjoner et valgemne inntil 2020.

For å konkretisere ytterligere bør det være Forsvaret som leder arbeidet siden det er den etaten som besitter mest kunnskap og praktisk erfaring om LIC, og ikke minst er mest interessert i å stadfeste føringer for hvordan slike konflikter bør løses – det er tross alt de ansatte i Forsvaret som setter liv og helse i fare på vegne av staten i en LIC. Det er imidlertid nødvendig med et vesentlig innslag fra bistand og andre sektorer som bidrar normalt i LIC, for eksempel fra politiet: drømmen er tross alt en nasjonal sikkerhetsstrategi for LIC.

Konklusjon

Denne artikkelen etterspør altså en Forsvarets doktrine for lavintensitetsoperasjoner fordi denne typen konflikt har vært og forblir den dominerende konfliktformen, og fordi doktriner bør bygges på erfaring og norske styrker har overveiende mest krigserfaring fra lavintensitet. Dersom man benytter et videre perspektiv, hvor helheten av norsk strategi vurderes, vil det å artikulere en doktrine for lavintensitetskonflikter bidra til å gjøre Forsvaret mer profesjonelt ute og det styrker allianseforholdet med USA.

Foto: FAST gruppen (Fly Away Security Team) på fotpatrulje i en landsby nær flyplassen i Bamako, Mali (Torbjørn Kjosvold / Forsvaret)

[1] (Godal, 2016)

[2] (Ekhaugen, 2021)

[3] (Power, 2007)

[4] (Cohen, 2010)

[5] (Calwell, 1899; Galula, 1964)

[6] (Patreaeus and Mattis, 2006, p.30)

[7] (Idem, p.170)

[8] (Godal, 2016)

[9] (Melton, 2013)

[10] (Cohen, 2010)

[11] (Ulstein, 2020)

[12] (Nesheim, 2016)

Calwell, M. C. E. (1899) Small Wars: Their Principles and Practice. London: Harrison and Sons.

Cohen, R. (2010) A Tale of Two Manuals. Prism. 2 (1), 87–100.

Dixon, H. L. (1989) Low Intensity Conflict Overview, Definitions and Policy Concerns. p.47. [online]. Available from: https://apps.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/a209046.pdf.

Ekhaugen, L. (2021) Inter-Ministerial Coordination and Frontline Implementation. A Study of Norway in the Complex Operation in Afghanistan. Ph.D. thesis. Oslo: Universitet i Oslo. [online]. Available from: https://www.sv.uio.no/isv/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/2020/ekhaugen-abstract-4-1.pdf.

Forsvaret (2019) Forsvarets fellesoperative doktrine. Oslo: Forsvarsstaben. [online]. Available from: http://hdl.handle.net/11250/2631948.

Forsvarets Stabsskole et al. (2004) Forsvarets Doktrine for Landoperasjoner. Lt. Col. Helge Forberg (ed.). Oslo, Norway: Forsvarsstaben. [online]. Available from: http://hdl.handle.net/11250/197156.

Galula, D. (1964) Counterinsurgency warfare: theory and practice. 88 Post Road West, Westport, CT 06881: Praeger Security International.

Godal, B. T. (ed.) (2016) En god alliert - Norge i Afghanistan 2001-2014: utredning fra et utvalg nedsatt ved kongelig resolusjon 21. november 2014 : lagt fram for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet 6. juni 2016. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon.

Hæren (2021) Morgendagens Hær - Konsept for utvikling av Hæren Sebastian Bergstrøm (ed.).

Høiback, H. (2011) What is Doctrine? Journal of Strategic Studies. [Online] 34 (6), 879–900.

Melton, S. (2013) Aligning FM3-24 Counterinsurgency with reality. Small Wars Journal. [online]. Available from: https://smallwarsjournal.com/jrnl/art/aligning-fm-3-24-counterinsurgency-with-reality.

Nesheim, I. (2016) Lærer den norske Hæren av erfaringer? En analyse av Hærens læringsevne i Afghanistan. Oslo, Norway: Universitet i Oslo. [online]. Available from: https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/51772/Masteroppg-Nesheim-va-r2016.pdf.

North Atlantic Treaty Organization Allied Joint Publication (2017) NATO Standard AJP-01 Allied Joint Doctrine - Edition E Version 1 February 2017. NATO Standardization Office (NSO). [online]. Available from: https://www.gov.uk/government/publications/ajp-01-d-allied-joint-doctrine.

Pettersson, T. & Wallensteen, P. (2015) Armed conflicts, 1946–2014. Journal of Peace Research. [Online] 52 (4), 536–550.

Posen, B. R. (1986) The sources of military doctrine: France, Britain, and Germany between the world wars. Cornell studies in security affairs. Nachdr. Ithaca: Cornell Univ. Press.

Power, S. (2007) Our War on Terror. New York Times. 27 July. [online]. Available from: https://www.nytimes.com/2007/07/29/books/review/Power-t.html.

Sarkees, M. R. (n.d.) The COW Typology of War: Defining and Categorizing Wars (Version 4 of the Data). [online]. Available from: https://correlatesofwar.org/data-sets/COW-war https://correlatesofwar.org/data-sets/COW-war/the-cow-typology-of-war-defining-and-categorizing-wars/@@download/file/COW%20Website%20-%20Typology%20of%20war.pdf (Accessed 22 November 2020).

Spencer, J. (2016) What is army doctrine? Modern Warfare Institute at West Point [online]. Available from: https://mwi.usma.edu/what-is-army-doctrine/.

Ulstein, D.-I. (2020) Bistand gir resultater. [online]. Available from: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/bistand_resultater/id2788191/.

United States Department of the Army (1997) Army Vision 2010. [online]. Available from: https://babel.hathitrust.org/cgi/pt?id=uc1.31210011019203&view=1up&seq=1.

US Army (1990) FM 100-20 Military Operations in Low Intensity Conflict. Washington D.C.: United States Department of Defense. [online]. Available from: https://www.globalsecurity.org/military/library/policy/army/fm/100-20/index.html.

U.S. Marine Corps (1940) Small Wars Manual. Washington D.C.: United States Government Printing Office. [online]. Available from: https://apps.dtic.mil/dtic/tr/fulltext/u2/a421035.pdf.