Forsvaret: Forventningens forbannelse

Mye godt kan sies om regjeringens plan. Hæren styrkes omsider, både ved opprettelsen av en ny bataljon i Brigade Nord og ved den videre oppbygningen av Finnmark Landforsvar. Det anskaffes ikke en ny fregatt til erstatning for KNM Helge Ingstad, men flere fartøyklasser får en solid oppdatering og flere besetninger, slik at Sjøforsvaret kan seile mye mer med de fartøyene de har. Den som har god hukommelse vil huske at det for noen år siden ble klaget over at Marinens fartøyer lå alt for mye til kai, men nå øker altså seilingsaktiviteten.

Luftforsvaret fortsetter innføring av verdens mest avanserte kampfly, F-35, fulgt av moderne maritime overvåkningsfly, P8. Luftvernsystemet NASAMS oppgraderes og det anskaffes et kortrekkende missil. Spesialstyrkene får nye helikopter. Den totale bemanningen i Forsvaret økes, de første fire årene med 550 fast ansatte og 700 vernepliktige. Budsjettet øker med 2 mrd. kroner i året. Kanskje aller viktigst: Forsvarets struktur og budsjetter er i balanse. Regjeringen tar seg tid til å fullføre allerede vedtatte investeringer og tar seg ikke råd til noe de ikke kan betale for.

Likevel har planen blitt møtt med skuffelse og misnøye, selv internt i Høyre. Også i går fikk forsvarsministeren mye kritikk. Det er en regjerings lodd å høste motstand, men det er ikke hele forklaringen. Debatten ga klare forklaringer på hvorfor årets LTP skuffer.

For det første skyldes det regjeringens egen beskrivelse av trusselbildet. De siste årene har regjeringen omgitt seg med stadig mørkere og mer alarmerende beskrivelser av sikkerhetssituasjonen, globalt så vel som i våre nærområder. Da forsvarssjefen (FSJ) fikk i oppdrag å gi et råd, fulgte regjeringen opp disse beskrivelsene ved å gi en tydelig marsjordre: «Vi må ta et større ansvar for egen sikkerhet i våre nærområder» og «Forsvarets robusthet og reaksjonsevne må forbedres». FSJ fulgte opp med et ambisiøst fagmilitært råd, langt over det regjeringen ville satse.

Så kan vi si, slik flere observatører har påpekt, at en etatssjef alltid vil ønske seg mer enn vedkommende kan få. Samtidig er det mulig å hevde at regjeringen selv har spent forventningene høyt. Alle som hadde lyttet til regjeringens forsvars- og sikkerhetspolitiske budskap de siste årene, måtte anta at de bygde opp mot en betydelig styrking av Forsvaret i neste planperiode. Ikke minst når forrige regjerings politikk ble karakterisert som en «nedbygging», på tross av økte budsjetter også i denne perioden. Den egenbygde fallhøyden ble stor.

For det andre kan det hevdes at regjeringen har falt for fristelsen til å gjøre noen knep for å gjøre at planens tiltak fremstår som mer omfattende enn de er. Annikken Huitfeldt reagerte i debatten særlig på et effektiviseringskrav på 500 mill. kroner per år. Hun påpekte at dette ga et inntrykk av at satsningen var større enn realiteten. Regjeringen ønsker seg en mer robust organisasjon med økt bemanning og større beredskapslagre, men stiller altså parallelt krav til innstramminger som tradisjonelt rammer nettopp slike målsetninger. Faren er dermed at regjeringen skjærer av skinnfellen i den ene enden og syr på i den andre.

Et annet grep i planen er at den tegner et åtteårs løp i stedet for de vanlige fire årene. Kritikken har vært at dette perspektivet er et påskudd for å skyve viktige investeringer ut i en fjern og uforpliktende fremtid. Dessuten gjør åtteårsperspektivet at økninger brått fremstår som dobbelt så store som i en fireårsplan – eksempelvis 16,5 mrd. i budsjettøkning frem til 2028. Stortinget inviteres til å gjøre få konkrete vedtak som skal realiseres i overskuelig fremtid.

Når noen reagerer negativt på dette, skyldes det spøkelser fra historien. I siste halvpart av det 20. århundre var alle Forsvarets langtidsplaner vage og uforpliktende skisser. Det fungerte inntil den kalde krigens slutt brått trakk pluggen ut av forsvarsbudsjettene, uten at Stortinget var villige til å slanke selve organisasjonen. På 1990-tallet kom derfor Forsvaret opp i alvorlige problemer fordi strukturen hadde blitt enormt mye større enn finansieringen kunne bære. Svaret ble en tøff og disiplinerende omlegging: Regjeringene begynte å fremlegge detaljerte og forpliktende fireårsplaner, der Stortinget skulle bindes til masten gjennom en lang rekke forpliktende vedtak. Strukturen ble nådeløst slanket til et nivå tilpasset budsjettene, og penger skulle følge enhver ny investering. Slik har det vært i 20 år, på tvers av regjeringenes politiske farge, og det har fungert.

Med årets plan vender regjeringen tilbake til fortidens bekvemme tåkeprat om fremtiden. Kanskje markerer det en normalisering, etter 20 års arbeid for å rydde opp etter den kalde krigens lange og frivole bevilgningsfest.

Under debatten signaliserte begge opposisjonspolitikere stor vilje til å styrke Forsvaret på flere områder. Begge ville ha mer personell, både ansatte og vernepliktige. Senterpartiet ville bruke mer på landforsvaret, blant annet i form av nye stridsvogner og helikoptre til Hæren, i tillegg til å styrke Sjøforsvaret. Også Arbeiderpartiet ville satse mer, selv om Annikken Huitfeldt ikke lot seg lure til å love nye fregatter over bordet. Bare en ting ville begge skjære ned på, nemlig staber og byråkrati.

Ved å kritisere regjeringen for å være for nøktern i sin plan og åpne for påplussinger, kan den rødgrønne opposisjonen plassere seg slik at de fremstår som mer forsvarsvennlige enn selveste Høyre. Det kan skape ny spenning og dynamikk i forsvarspolitikken.

Samtidig skaper det fallhøyde. For akkurat som nåværende regjering, kan en fremtidig rødgrønn koalisjon komme til å møte seg selv i døra når statsbudsjettene skal gjøres opp. Milliardene løper nemlig raskt hvis kjølen skal strekkes for nye marinefartøyer, og i et land med Norges lønnsnivå løper taksameteret hurtig hvis nye profesjonelle hæravdelinger skal etableres og sendes ut på feltøvelse. Dessuten er det fortsatt flere nye kampfly som skal leveres – betalt i dollar til historisk høy kurs.

Dermed kan Huitfeldt og Navarsete komme i samme situasjon som nåværende regjering: Deres egen retorikk på forhånd gjør at de konkrete planene virker mer stusselige og smålåtne enn de ellers ville gjort.

For slik er forventningens forbannelse: Et godt, nøkternt og balansert forslag kommer til kort hvis alle hadde trodd på kraftig vekst.

Artikkelen er publisert på Rud Pedersens blog

Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret