Forsvaret – et kritisk blikk fra innsiden, av Harald Høiback

Tross en ganske forsiktig tittel og en enkel forside med et par militærstøvler på hvit bunn – dette er en ytterst lesverdig bok. Stedvis er jeg litt i tvil om den er bitende og ramsalt eller om den er observant og overbærende. Den er nok begge deler, i en velskrevet og lett tilgjengelig form, både ironiserende og ganske personlig.

Boka er ikke en kritisk analyse av forsvarspolitikken, Forsvarets dimensjonering, balansen mellom våpengrenene, fly- eller fregattkjøp. Det er en refleksjon over Forsvarets oppgaver i en ny situasjon, rolleoppfatninger, lederskap, indre liv, det indre livets avhengighet av samfunnet rundt. Motto for boka sammenfatter ambisjonen. Det er et sitat av den britiske armégeneralen William Butler: «Den nasjonen som insisterer på å trekke et klart skille mellom folk som slåss og folk som kan tenke, risikerer å ende opp med å få sine kriger utkjempet av idioter og tenkningen utført av feiginger».

Her kan anmelderen tilføye at Butler gjorde tjeneste i Zulu-krigene, i Sudan og i Egypt før han endte som øverstkommanderende i Sør-Afrika i forkant av Boer-krigen. Han ble snart kalt hjem etter å ha vært for frittalende og kommet på kant med regjeringen. For overordnet myndighet ble det for mye høyttenkning fra generalen. Slik sett havnet han på motsatt side av den ensidige dyrkingen av praktisk erfaring – eselet som fulgte prins Eugen i tjue felttog, men som jo forble et esel.

I Norge er Harald Høiback innbegrepet av en soldier-scholar. Oberstløytnant med doktorgrad i filosofi; stabstjeneste i Kabul og fagbokforfatter som siterer Nietzsche og Ernst Jünger. Ikke mange kunne ha skrevet en slik bok om Forsvaret sett fra innsiden. Men det er ikke verken filosofisk eller annet jåleri ved denne boka, snarere avslappet selvironi i tillegg til ironien.

Det er fristende å gjengi noen av de skarpeste karakteristikkene og formuleringene, men jeg skal la dem få stå i den sammenhengen de er plassert i. Noen ganger er spissformuleringene ment som knallperler og tankevekkere, før forfatteren tar forbehold, gir dem spørsmålstegn og demper dem ned. Konklusjonene blir av og til, som forfatteren selv sier, «temmelig tvetydige» (s.24). Boka skal egge til refleksjon, det er hovedsiktet.

Forsvaret skal beskytte norsk styreform og norske samfunnsinteresser. Høiback nevner at militærmakt også kan brukes til å fremme aktørenes karrieremuligheter, med henvisning til debatten om hvorvidt det tunge, danske engasjementet i Helmand-provinsen også skulle styrke statsministerens utsikter til toppjobb i NATO. Og var det mange sentralt plasserte amerikanere som innså at Irak-krigen var hazard, men gjerne så at en type som Donald Rumsfeld gikk på en skikkelig smell? Naivitet er ingen dyd her heller, selv om det er vanskelig å få bekreftet slike antakelser uten full tilståelse fra aktørene selv.

Så er det en skrikende motsetning mellom de ytterst sivile og fredselskende normene som Forsvaret omgir seg med, og de motivene og holdningene som kan komme til uttrykk fra kampsonen ute. Gutteprat fra forlegningen om hvorvidt slåssing eller sex gir det sterkeste kicket, egner seg så dårlig på avisenes førstesider. Krigerkultur i et fredsland er vanskelig. «Det militærpoetiske komplekset» som Høiback kaller det, er sikkert styrket etter Den kalde krigen. Samtidig er norsk krigerkultur i Intops en blek feriekultur sammenlignet med den virkelige krigerkulturen i stammeområdene i Afghanistan.

Nå er Forsvarets offisielle normer litt tvetydige, som Høiback påpeker. I retningslinjene for rekruttering heter det at fremtidig befal skal kunne ta initiativ og vise omsorgsevne, mens ververeklamen appellerer til ungdom som er på jakt etter «en historie å fortelle» - en tøff erfaring mot strømmen. Hva slags typer trenger egentlig Forsvaret? Påfallende svekket impulskontroll er ikke bra, men det er ikke handlingslammelse heller. Balansegang og dilemmaer står sentralt i denne fremstillingen.

Et av kapitlene har en brannfakkel som dette: skal Forsvaret stille de høyeste krav til operativ evne, eller skal hensynet til kvinners rettigheter veie tyngst? Bak ligger et klassisk Clausewitz-poeng: friksjon. Kvinner i Forsvaret er fint på mange måter, men omfanget av friksjon og tumulter kan lett øke, som den høyprofilerte saken om nakenbading viste. Eller sakene til de to hundre britiske jentene i uniform som ble sendt hjem fra Afghanistan og Irak fordi de var eller ble gravide. Her skal det nevnes at Høiback navngir personer i alle de eksemplene der personer står sentralt, så sant de selv har gått ut offentlig under eget navn.

Diskusjonen av lederskap er interessant, siden offiseryrket dreier seg om lederskap. Høiback hevder at kvaliteten på lederskapet synker som følge av Forsvarets innebygde trekk – den uklare bunnlinjen å måle prestasjon mot, lojalitetsplikten, posisjonsspillet som karrieren avhenger av, jobbrotasjonen som er så rask at ingen rekker å bli varm i jobben og alle befinner seg i en jobb de ikke vil ha.

Her er treffende kapitler om strategi og om Intops. Norge har to problemer med strategi etter Den kalde krigen. Det ene er at Forsvaret først og fremst har deltatt i langdistansekonflikter som knapt kan vinnes; det ligger i de asymmetriske konfliktenes og kampformenes særtrekk. Det andre er at norske styrker er underordnet alliansemål og alliert overkommando. Underveis har forfatteren kommentarer til de moderne medaljetildelingene og –seremoniene – såpass sensitivt at jeg skal la ham beholde sin egen kontekst for refleksjonene rundt «militære brystsmerter».

Av og til kan jeg med lettelse fastslå et jeg er uenig. Jeg er ikke overbevist av refleksjonene rundt begrepet «krig», enten fordi jeg er reelt uenig eller fordi jeg ikke får helt tak i hva forfatteren mener (s. 120 og der omkring). Han refererer til det folkerettslige krigsbegrepet som en tilstand mellom stater, men det er litt uklart om han aksepterer et videre begrep. Jeg vil mene at det som foregikk og til dels foregår i Afghanistan er en krig, som omfattende vold mellom organiserte grupper, og at norske styrker deltok i deler av den krigen (eller de krigene, siden det var og er en sammensatt og vekslende affære). Likevel er dette spørsmålet først og fremst veldig viktig for politikere.

En mindre sak: Jeg synes ikke det er rimelig å si at alle sikkerhetspolitiske spørsmål i Midtøsten er wicked problems, i den forstand at alle mulige løsninger fører til flere og større problemer (s. 158). Det er tross alt mulig å sondre her. Noen politisk-militære inngrep har økt omfanget av kaos og konflikt. På lang sikt vet vi jo ikke helt, men det gjelder det meste.

Så er det en flott og skjønnsom litteraturliste bak i boka. Men det er fristende å avrunde med et spørsmål som jeg ikke har noe bastant svar på, i forfatterens ånd: Hvem i Forsvaret er det som har godt av å komme opp på det refleksjonsnivået denne boka viser? For svaret kan vel ikke være alle?

Anmeldelsen er publisert i NMT