Forsvarssjef, Eirik Kristoffersen, har helt rett når han sier at vi bare har noen få år på å bygge et forsvar som kan møte et mer aggressivt Russland. Men forsvaret av Norge handler om mer enn militær kapasitet, og i dag produserer Russland alene flere artillerigranater enn resten av Europa til sammen, en produksjon som Russland forventer å tredoble innen 2025.
Krigen i Ukraina viser at det haster, ikke bare med å få på plass et sterkere forsvar, men også med å etablere en forsvarsindustri som kan understøtte Forsvarets behov.
En solid forsvarsindustri starter med en robust industribase, og en slik industribase starter med tilgang på nok energi.
I utgangspunktet burde ikke dette være et problem. 85% av Norges kraft er vannkraft, i tillegg har Norge store mengder solenergi lagret i fossile energiressurser.
Til tross for dette får ikke Norge det til, og ifølge Statnett vil vi ha et kraftunderskudd allerede i 2027. Siden vannkraften allerede er utbygd, er Regjeringens løsning mer vind- og solenergi. Problemet er at verken sol eller vind vil kunne møte kraftbehovet i 2027, ei heller i 2030, eller, slik den geopolitisk situasjon er i dag, heller ikke i 2040. Atomkraft vil heller ikke løse kraftutfordringen tidsnok og dermed bidra til en industribase som kan understøtte Forsvaret.
Fossile energikilder er ujevnt fordelt, noe som alltid har gitt noen nasjoner særlige fordeler. Det er ingen tilfeldighet at Storbritannia steg til dominans i kullalderen, eller at det var USA og Sovjetunionen ble stormakter under olje- og kullalderen. I boken "Disorder: Hard Times In the 21st century" hevder Professor Helen Thompson ved Oxford University at det heller ikke er tilfeldig at Europa, på grunn av mangel på energiressurser, mistet mye av sin makt i denne perioden.
Helt siden de første oljefeltene ble oppdaget i Midtøsten tidlig på 1900-tallet, har Midtøsten vært kjernen i europeisk forsyningssikkerhet. Uroen som vi nå ser i regionen rokker ved selve fundamentet i den vestlige forsyningsmodellen og kan gjøre det vanskelig å etablere en europeisk industribase som kan balansere Russlands våpenproduksjon, eller i det verst tenkelige scenarioet, den kinesiske.
Tilgang på norsk energi er kritisk for Europa. Foreløpig er Europas håp at tilgang på fornybar teknologi og mineraler fra Kina skal gi oss energisikkerheten vi trenger, men i lys av en kommende konflikt over Taiwan kan dette håpet raskt bli slukket.
I tretti år har vi hatt lav inflasjon, lave renter og høy avkastning. Muliggjort av billig arbeidskraft i Asia, rikelig tilgang på fossil energi, og en amerikansk flåte som har garantert for fri frakt og åpne markeder.
Økonomisk vekst er ikke selv-genererende, men er resultatet av en spesiell orden og spesiell internasjonal struktur. Det er denne strukturen som nå utfordres og som tvinger oss til å ta helt spesielle valg for å beskytte den.
Samarbeidet mellom Russland, Kina, Nord-Korea og Iran gir aksen en sterk industribase og en enorm kvantitativ fordel. Dette er en utfordring som Vesten har stått opp imot før, men tidligere har vi alltid hatt teknologioverlegenhet.
Denne gangen er ikke overlegenheten så stor, og 92% av mikrochippene, som til en viss grad gir oss overlegenhet, produseres på Taiwan, like utenfor kysten av Kina.
Utfordringene som Vesten står ovenfor, er de største noensinne og Donald Trump har helt rett når han krever at Europa må stille opp. Tiden hvor vi kunne dra nytte av den internasjonale ordenen uten å bidra er over.
For noen uker siden snakket jeg med tidligere Administrerende Direktør for Naturkraft AS, Arne Liverud. Med en årlig produksjonskapasitet på 3,5 Twh og en virkningsgrad på 59% var gasskraftverket han ledet på Kårstø Europas mest moderne. Men i møte med net-zero ambisjoner ble det imidlertid plukket fra hverandre og sendt tilbake til Siemens i Tyskland.
Under samtalen forteller Liverud at en reetablering av gasskraft i Norge vil ta cirka tre år, under optimale forhold.
I en verden hvor situasjonen forandrer seg ukentlig er tre år fryktelig lang tid, men også fryktelig mye kortere enn de ti-femten-årene det vil ta å etablere tilstrekkelig vind eller atomkraft til å dekke industribehovet.
Norsk gass kan styrke Norges industribase og være et viktig bidrag til Europas sikkerhet. Vi kan kanskje ikke redde verden, men hvis alle bidrar med det de kan, vil verden faktisk bli bedre. Det vet vi.
Illustrasjon: av gasskraftverket på Kårstø/Naturkraft AS
