Robert Heinleins observasjon om at så snart du er i jordens bane er du halvveis til hvor som helst, kan for å beskrive Forsvarsdebatten også nå inkludere etter komma; inkludert, mest sannsynlig, på veldig dypt vann.
For på dypt vann er vi. Debatten om Forsvaret fokuserer ofte på interne faglige uenigheter, og mister av syne å reflektere over at forutsetningene samfunnet legger til grunn for Forsvarets utvikling ikke er som vi gjerne tror. Da blir det fort en skyggedebatt.
Diskusjon og debatt rundt Forsvaret status, behov og utvikling skal absolutt tas på alvor, selv om jeg gjør et unntak for debatten om jernloven. Forsvarskommisjonen sier det er alvor, og at vi må handle. Det er alvor. Forsvarssjefens fagmilitære (FMR) råd foreslår en helhetlig og skalerbar styrking for å skape volum og utholdenhet. Det er få uenig i. Sverre Diesen trekker Forsvarets evne til å kunne omstilles i tvil. Det er han ikke alene om. Tomas Beck tenker hele Sverre Diesens forsvarsforståelse er utdatert. Det er godt mulig den er. Politikere av ulike fargesjatteringer maner til handling, mens regjeringen varsler at to-prosentmålet skal nås. Endelig?
Likevel kan jeg ikke la være å tenke at debatten – eller debattene, for de er flere – ikke så mye beskriver virkeligheten som bidrar til å skape et bilde av at Forsvaret formes av debatten, og at det foregår en opplyst kamp om hvordan Forsvaret skal se ut. At debatten betyr noe, når den mest sannsynlig betyr veldig lite. Og misforstå meg rett; det er bra at Forsvarets fremtid og innretning debatteres. Faktisk debatteres det for lite; norske medier kan altfor lite om alt som har med Forsvaret å gjøre. Det er viktig med fagmilitære råd, og viktig å tenke gjennom om og hvordan Finnmark kan forsvares i en krig. Nihilister skriver ikke debattinnlegg.
Det er lett å tro at utviklingen av Forsvaret handler om faglige råd og veivalg; for eller mot stridsvogn; å ta en Beck eller Diesen. Men, jeg tror vi går glipp av en forutsetning som er like viktig for utformingen av Forsvaret som alle råd, anbefalinger og opplyste debatter; nemlig vår iboende tro på at vi agerer og reagerer rasjonelt og justerer vår adferd basert på dette i møte med endrede forutsetninger. Selv om det meste tyder på at det ikke er tilfelle. Samfunnets tilnærming til Forsvaret minner mer og mer om hvordan vi tilnærmer oss klimaendringer. Viktig? Absolutt. Viktig nok til å sette langsiktige mål og utvikle velformulerte planer? Selvfølgelig. Viktig nok til å foreta helt nødvendige og potensielt livsviktige endringer? Beklager, men vi har en del på tallerkenen akkurat nå.
Parallellene er mange, men er ikke hensikten med denne teksten. Klodens temperatur fortsetter å stige, og Norges utslipp av klimagasser er 4,7 % lavere enn de var i 1990. Målet er 55 % innen 2023. Det er nesten så at målsetningen om å bruke 2 % av BNP på Forsvaret er provinsiell til sammenligning, der vi i dag ligger på rundt 1,6 %. Heller er poenget å vise en kontrast til hvordan vi tilnærmer oss og løser andre samfunnsutfordringer, og hvor godt dette illustrerer hvor vanskelig det er å gjøre noe med de mest prekære utfordringene vi har.
Ta helsesektoren, for eksempel. Statens samlede helseutgifter i 2015 var på 315 milliarder kroner. I 2021 var tallet nesten 418 milliarder. Helseutgifter som andel av bruttonasjonalprodukt (BNP) var derimot det samme: 10,1 %. Med andre ord en økning på over 100 milliarder på bare seks år for å holde tritt med behovet for helsetjenester for en aldrende befolkning. (Derfor er utgiftene til demensbehandling høyere enn noen andre poster.)
Så kan man selvsagt påpeke at utgifter til helse i stor grad representerer forpliktelser, og at prisjustering derfor er en selvfølge. Men det er ikke helt korrekt. Utgiftene til helsetjenester fortsetter å øke fordi det er det vi forventer og krever at de skal gjøre. Vi legger ned sykehus, men ikke før vi har bygget et nytt og større. Dette er jo velferdssamfunnet, så ingen politisk plattform kan tåle å prioritere ned kreftbehandling, selv om nye medisiner og behandlingsformer øker kostnadene.
Slik er det ikke med Forsvaret. Faglig debatt fungerer som en lynavleder for oss som jobber i sektoren, slik at godt innarbeidede planprosesser kan gå videre og sørge for at nye kreative løsninger forblir i marginene. NANSEN-programmet er et godt eksempel. En tilløp til kreativ tenkning, som både bidrar til frihetskampen i Ukraina og forhåpentligvis unngår å ribbe Forsvaret. Men et rasjonelt svar på en prekær utfordring er det bare halvveis, så lenge Forsvarets egen situasjon også er prekær, og NANSEN-fondet er til bare for å ikke svekke det ytterligere. Og det er nesten så man ikke kan konkludere med annet enn at dette er en helt bevisst unnlatelsessynd, for det finnes jo nå etter hvert flere eksempler på nytenkning man kunne tenke seg å se til. Forsvarsfond finnes det flere av, eksempelvis det tyske på 100 milliarder euro. Tyskland er nå også åpen for den franske ideen om å tillate den europeiske investeringsbanken (European Investment Bank) å finansiere forsvarsprosjekter- og industri. Det nylig vedtatte EU-instrumentet EDIRPA etableres også i ly av krigen for å insentivere fellesanskaffelser av helt nødvendig materiell. Helt konkrete tiltak, og brudd med tradisjonelle prosesser og tenkemåter.
Forsvarets to-stegs planprosess derimot, ligger fast. Det fagmilitære rådet som aldri følges, fulgt av en langtidsplan som aldri oppfylles. Siden den kalde krigens slutt har også dette fungert etter hensikten må man tro; en nedjustering av ambisjonsnivået for en struktur som var for stor, og så vridd til å møte innsatsforsvarets behov for små og teknologisk kapable enheter i en definert strid som det ikke var samme behov for hjemme.
Men ansvaret som var så tungt at det var enkelt å løpe fra når tidene var gode må noen ta nå; krig i Europa, dyrtid i Norge og en kostnadskurve for alt forsvarsmateriell som bare øker. Likevel holder vi fast ved standard driftsprosedyre, selv om det proverbielle taket lekker. Med andre ord er hele vår tilnærming til forsvarssektoren irrasjonell, og debattene rundt den fungerer mest som underholdning, dessverre.
Likevel, alt er teoretisk umulig, helt til det gjøres, og nei, det er ikke lett å være politiker heller. Du får som regel kjeft. Men kanskje – bare kanskje – noen burde stille seg dette spørsmålet: hvis du ikke kan bruke bufferkontoen til å tette hullet i taket, hva er det da du sparer til?
Foto: Anette Ask/Forsvaret
