Forberedelser til krig i en hverdag av fred: tanker fra en brigadesjef

En må ikke sette sin lit til at fienden ikke kommer, en må heller sette sin lit til at vi har det som skal til for å være forberedt; en må ikke sette sin lit til at fienden ikke vil angripe, en må heller sette sin lit til at vi har det som skal til for at han ikke kan angripe. - Sun Zi, Kunsten å krige[1]

Den vise mannen fra Kina utrykker i sitatet over en essensiell sannhet for enhver nasjon: at det å stole på at fienden ikke kommer er en uholdbar strategi. Det er i beste fall et håp. Min viktigste jobb er derfor å bidra til at Norge er forberedt og at vi har det som skal til for at vi ikke blir angrepet. Det er lettere sagt enn gjort.

Å være sjef for Brigade Nord er en oppgave fylt med kontraster. På den ene siden er jeg ansvarlig for daglig drift, budsjett og personell- og materiellforvaltning av en organisasjon med budsjett på over 2 milliarder kroner. Jeg har to tusen ansatte og to tusen inne til førstegangstjenesten som skal utdannes, trenes, øves og forvaltes i et fredstidsregime. På den andre siden er jeg ansvarlig for å forberede brigaden på krig – den ultimate testen på vår eksistensberettigelse, nemlig evnen til å vinne slag og trefninger. Dette skaper et spenn mellom fredsdrift og krigsdrift som preger mine daglige prioriteringer, mine beslutninger og mitt lederskap.

I denne teksten vil jeg reflektere over hvordan disse to driverne påvirker meg som leder, hvordan de former Brigade Nord, og hvilke utfordringer de skaper for organisasjonen og menneskene som er en del av den.

Fredsdrift: Ledelse i en organisasjon under press

I fredstid er det mitt ansvar å sørge for at brigaden fungerer. Det betyr å forvalte ressurser, utvikle personell, planlegge og lede øving og trening og sikre at vi imøtekommer de kravene som settes ovenfra. Kravene og forventningene er mange, men av de viktigste er operative krav [2] med påfølgende klartider[3] og leveranser til operasjoner i utlandet.[4] Det er en krevende, men overkommelig oppgave. Samtidig oppleves det ofte som å balansere på en knivsegg mellom forventninger og realiteter.

Jeg leder en organisasjon som opplever at det snakkes mye om satsing, men som samtidig ser at midlene til drift ikke øker i takt med ambisjonene. Treningsbudsjettene er presset, materielltilgangen er begrensende og jeg opplever ikke samsvar mellom de oppdrag brigaden er forventet å løse og de ressurser jeg har til rådighet. Den største styrkingen av Forsvaret er den som skjer på baksiden av vår horisont, noen år der fremme. Samtidig er forventningene til hva vi skal kunne levere i nuet høye. Det betyr at jeg må ta vanskelige valg. Hvor kan vi finne rom for innsparing uten å svekke operativ evne? Hvordan sikrer vi at vi fortsatt beholder de beste folkene når vi ikke alltid kan gi dem de rammebetingelsene de fortjener?

Fredsdriften krever også at jeg forstår og navigerer i et komplekst forvaltningssystem. Vi har lover og regler vi må følge, en virksomhetsstyringsmodell i endring. Forsvaret har et godt innarbeidet byråkrati som av og til kan virke litt «Kafkask» der det kan være vanskelig å få klare svar, hvor saker sendes videre til andre instanser og hvor stadig nye hindringer dukker opp. Selv de tilsynelatende enkleste ting kan ta lang tid. Fredsdriften kan stå i kontrast til hvordan vi skal operere i krig. Oppdragsbasert ledelse er vårt ideal – der vi gir klare mål og både tillater og krever av våre undergitte at de utviser frihet i utførelsen. Jeg skal fortelle hva jeg ønsker å oppnå, mens mine undergitte skal finne ut hvordan. Initiativ, kreativitet og tempo er kjerneegenskaper vi er avhengige av. Men i fredsdriften kan det ofte føles som om vi er mer detaljstyrt enn vi ønsker å være. Det krever mye av meg som leder å finne balansen mellom disse to virkelighetene.

Krigsdrift: Å forberede seg på det utenkelige

Selv om vi er i fred, må jeg alltid ha blikket rettet mot krig. Brigade Nord har ett formål: vi skal kunne vinne slag og trefninger. Det betyr at vi må forberede oss på det mest krevende scenarioet – en storkrig i Norge eller nærområdene. 

Krigsdriften krever at vi trener realistisk og hardt. Det krever at vi har en mentalitet der vi hele tiden vurderer vår evne til å stå i en konflikt over tid. Ukraina har vist oss hva moderne krig handler om: brutalitet, utholdenhet, teknologi og vilje. Kanskje viktigst av alt, evne til innovasjon. Kortest mulig tid fra behovet oppstår til en løsning er på plass.  Vi må lære av det. I tillegg har vi en ulempe – vi har ikke samme kamptrening som Russland nå får gjennom Ukraina. Det betyr at vi må simulere krig så realistisk som mulig for å kompensere. Realistisk trening og høsting av erfaringene til våre Ukrainske kolleger er helt avgjørende. Vi kan ikke planlegge med sølv. Kun seier er godt nok i krig.

En av mine største utfordringer er å skape en organisasjon som er forberedt på det verste, samtidig som vi opererer i en hverdag der vi stort sett driver fredstidsforvaltning. Hvordan sørger jeg for at mine ansatte tenker som krigere, når hverdagen ofte handler om budsjetter og administrasjon? Hvordan bygger jeg en mentalitet som er forberedt på å ta tap – ekte tap, med ekte konsekvenser – i en organisasjon hvor vi ikke har opplevd den typen kamp i nyere tid?

Ledelse i spenningsfeltet mellom fred og krig

Det er i dette spennet jeg må utøve mitt lederskap. Jeg må balansere mellom behovet for disiplin og fleksibilitet, mellom detaljstyring og frihet, mellom byråkrati og operativ evne. Jeg må gi folk en følelse av mening – at jobben de gjør i dag betyr noe for det vi kan måtte møte i morgen. 

En av mine viktigste oppgaver er å skape forutsigbarhet i en uforutsigbar verden. Jeg kan ikke gi mine soldater garantier for hva fremtiden vil bringe, men jeg kan sørge for at de vet hva som forventes av dem, og hva de kan forvente av meg. Jeg kan sørge for at vi trener godt, at vi utvikler oss som organisasjon, og at vi alltid har et blikk på hva vår kjerneoppgave er. 

Jeg må også skape eierskap. Folk må føle at de har en reell påvirkning på hvordan vi løser oppdragene våre. Det betyr at jeg må stole på mine undergitte, delegere myndighet og skape en kultur der initiativ og kreativitet verdsettes. Oppdragsbasert ledelse er ikke bare et konsept – det er en nødvendighet. Vi må være en organisasjon som kan fungere selv når kommunikasjonen bryter sammen, når planene må endres i siste liten, når krigen krever raske beslutninger.

Konklusjon

Å lede Brigade Nord handler om å forholde seg til to parallelle virkeligheter: en fredsdrift preget av økonomiske, byråkratiske og strukturelle utfordringer, og en krigsdrift som krever forberedelser på det mest ekstreme scenariet. Det er en krevende balansegang, men også en utrolig meningsfull oppgave. Jeg bruker en strofe fra Reinhold Niebuhrs Sinnsrobønn nesten daglig som hjelper: «... gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.»[5] 

Ytre rammefaktorer påvirker åpenbart vår evne til å vinne kamper og trefninger. Samtidig har vi ansvar for å gjøre det vi kan med det vi har. Verken jeg eller mine soldater har fått et frikort som gir oss muligheten til å gi opp hvis det blir vanskelig. Vi må fortsette kampen til seieren er kronet. Det er her kampviljen er avgjørende. Vilje handler først og fremst om å ville noe. Jeg vil at Grunnlovens §1 også skal gjelde for fremtidens generasjoner – «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike.» Dette er målet, Brigade Nord er en del av middelet. 

Mitt ansvar er å sørge for at brigaden er klar – uansett hva som måtte komme. Det betyr at jeg må være en leder som både forstår hverdagen og ser helheten. Det betyr at jeg må navigere mellom regler og realitet, mellom ambisjoner og begrensninger. Og det betyr at jeg må sørge for at hver eneste person i Brigade Nord vet hva de kjemper for, og hva som står på spill. Dette er vår vakt og vi kan ikke feile.

Foto: Sjef Hæren, generalmajor Lars Lervik (t.v.) og sjef for Brigade Nord, brigader Terje Bruøygard fotografert sammen med tysk og finsk kollega under den multinasjonale vinterøvelsen Joint Viking 25 / Ole-Sverre Haugli / Forsvaret