Introduksjon
Det har over en årrekke vært et offentlig ordskifte om hvorledes, og også om, Finnmark kan forsvares. Det har på den ene side vært den pensjonerte general og tidligere forsvarssjef - Sverre Diesen mot en rekke debattanter med avvikende synspunkter. Diesen har konkretisert sitt syn i en oppdaterte versjon 3.0 i Civitas-notat nr. 20 2020: «Hvordan kan Nord-Norge forsvares? En betenkning knyttet til dagens forsvarsplaner» hvor han argumenterer mot det som kan oppfattes som en karikatur av operasjoner med hærstyrker. Debattanter med avvikende syn har blitt møtt med krav om omfattende utredninger for å bli lyttet til. Selv oberstløytnant Jankov sin omfattende forslag fikk ikke mer enn hederlig omtale, og uten at Diesen justerte sitt synspunkt. En videre diskusjon på det grunnlaget er derfor lite meningsfylt, og denne betenkning har som formål å ta for seg:
Det militærteoretiske og strategiske elementet i Civitas notat nr. 20 2020
Militærteoretiske grunnlag
Den teknokratiske innretning til Diesen er tydelig allerede i innledningen hvor han skriver at: «I lys av både sikkerhetspolitisk, teknologisk og økonomisk utvikling bør det gjennomføres en egen studie av hele forsvarskonseptet for Nord-Norge. Der bør Hæren i sterkere grad ses i sammenheng med de øvrige forsvarsgrener – spesielt med Luftforsvaret – og med de mulighetene teknologiutviklingen skaper» [side 1 -min uthevning]. Hans synspunkter er som her, ofte i det som benevnes den teknokratiske militærteoretiske retning. I følge den engelske militærteoretikeren Colin S Gray er denne retningen ukomplett idet teknologiens fordeler og ulemper domineres av de politiske, strategiske og operasjonelle kontekster de nyttes innen.[1]
Videre skriver Diesen: «Indirekte dreier det seg også om hvordan Sjøforsvaret og Luftforsvaret skal utformes og operere, fordi Hærens operasjoner legger føringer på de to andre forsvarsgrenene. Spesielt vil påvirke om vi kan utnytte det meget avanserte kampflyet F-35 etter forutsetningen, slik vi allerede har investert for» [side 2 min utheving].
Hva som legges i utnyttelse av F-35 etter forutsetningen klargjøres ikke. Men det kan være det den daværende amerikanske forsvarsminister Rumsfeld erklærte som den nye tids forsvarskonsept, etter at Taliban var (delvis) nedkjempet i Afghanistan i 2001 (snart 20 år siden). Konseptet besto av tre elementer; spesialstyrker til å lede ild, luftmakt til å levere ild og Nord-alliansen til å tvinge Taliban inn i situasjoner hvor de kunne bekjempes. Konseptet var basert på luftoverlegenhet. Rumsfeld måtte imidlertid oppgi konseptet allerede i 2003 hvor invasjonen i Irak ikke var mulig å gjennomføre iht. konseptet, og invasjonen ble da også gjennomført som en fellesoperasjon med en velintegrert luftkomponent.
Diesen hadde så stor tro på Rumsfeld sitt konsept at han en periode fjernet bombekasterne fra Hæren, men de kom tilbake. I Diesens konsept finnes de to første elementene (luftmakt og spesialstyrke/jegerenheter), men det siste, som for Norges vedkommende ville vært landmakten, er fraværende. Diesens konsept kan også være medvirkende til at Forsvarssjefens militære råd i 2015 tok Hæren helikopter og overførte dem til Forsvarets spesialstyrker. En avgjørelse som reduserte Hærens evne til å utføre strid vesentlig, også for de små enhetene som er i Diesens forslag.
Strategi
Strategisk tenkning er mangelvare i Vesten, og i Norge er det vanskelig å se at vi holder på med dette pr. i dag. Diesens notat er intet unntak i så hensende. Han bruker i stedet det han kaller forsvarets primære strategiske funksjon eller rasjonale:
Å avskrekke russisk aggresjon gjennom en troverdig evne til å utløse allierte forsterkninger – først og fremst amerikanske – i henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5, og hindre at det oppstår en ny, fullbyrdet sikkerhetspolitisk situasjon; et såkalt fait accompli. [side 2]
Når norsk evne til avskrekking skal baseres på en troverdig evne til å utløse allierte forsterkninger, så grenser det til ønsketenkning. Så om forutsetningen om allierte forsterkninger ikke oppfylles, så rakner hele konseptet og forsvaret av Norge? Konsepter forstås her som hvorledes en bruker tilgjengelige midler og må være hengt opp i både policy og militær strategi, for å kunne gi effekt. Strategier er fiendeorientert, ikke rettet mot allierte. Det er også nødvendig å ta med i betraktningen våre historiske erfaringer fra Narvik i 1940 hvor det muligens var spørsmål om våre alliertes troverdighet, men deres nasjonale interesser på kontinentet førte allikevel til uttrekning av de allierte styrkene, selv om man hadde hatt klar taktisk fremgang i områdene rundt Narvik.
Russisk militær tenkning bærer preg av rasjonell kalkyle. Russland nytter styrkekorrelasjonen som utgangspunkt for vurderinger som fører frem til en valgt strategi overfor en potensiell motpart. Her nyttes en direkte oversettelse av begrepet «correlation of forces» i stedet for det norske uttrykket «styrkeforholdet». Styrkekorrelasjon gjør det mulig å avgjøre graden av overlegenhet av en styrke over en annen. Styrkekorrelasjonsarbeidet foregår på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå i de forskjellige sektorer. Styrkekorrelasjonen vurderer politiske, økonomiske, vitenskapelige, tekniske, militære, ideologiske, demografiske, psykologiske og intellektuell kapasitet mellom sjefene på begge sider. Hensikten er å avdekke intensjoner, planer, kapabiliteter, konsepter og metoder. For å holde strategien oppdatert er dette et fortløpende arbeid.[2] Deler av dette arbeidet er politisk og påvirkelig, dvs.at for eksempel russisk aktivitet kan påvirke persepsjonen av en konflikt mellom Norge og Russland til egen fordel, ved at man påvirker våre alliansepartnere i diverse europeiske hovedsteder, og gjennom trusler og press kan forhindre at man sender forsterkningsstyrker til vårt land.
Hvis vi ikke selv på en troverdig måte overholder art III i Atlanterhavspakten, så øker mulighet for at NATO stilles overfor et fullbyrdet faktum. Det vil gi store utfordringer i styrkegenerering idet situasjonen da er en gjenerobring, ikke et forsvar. Det er kun hvis NATO-styrker deployerer og er på plass før en russisk operasjon på norsk territorium er et faktum, at disse kan forhindre et fullbyrdet faktum. Erklæring av artikkel V innebærer ikke nødvendigvis at våre allierte har styrker til disposisjon, det kan være vi kun får ulltepper og enkelmannspakker – ingen militære styrker. Diesen fremstilling av USA eventuelt forsterket av Storbritannia som det mest realistiske alternativet til allierte styrker, er imidlertid en oppfatning jeg deler.
Stormakter er observant på små makters forsøk på å bruke stormaktens styrker til eget formål – dvs. at man forsøker å «bondefange» («entrapment») stormakten. Hvorledes situasjonen utvikler seg vil derfor være et tema under allierte konsultasjoner, og Russland vil naturlig nok søke tone ned situasjonen.
Den geostrategiske situasjon i Stillehavet og stormaktsrivaliseringen USA - Kina virker også inn på mulighetene for forsterkninger (mangel på styrker). Endringer i det amerikanske marineinfanteriet (USMC) vil få innvirkning på forsterkning av forsvaret av Norge.
Det er ikke sikkert dette i stort vil bety noe vesentlig, gitt at man i ser seg tjent med å forsterke Norge i en militær krise. Så lenge amerikanerne ser på norsk område som vesentlig for å ivareta USAs egne interesser og forsvaret av USA vil det være realistisk. Det igjen kan bety at hvorledes dette skjer blir i henhold til de målsetninger som USA setter for operasjonen, og kan for eksempel innebære at man setter inn såkalte «øyhoppende avdelinger» fra USMC utstyrt med langtrekkende artilleri og missiler (ref. USMC nye konsept «Force design 2030»). Diesens noe spesielle strategiske rasjonale for forsvaret bør erstattes med et strategisk rasjonale som er i tråd med Stortingets oppdrag til Forsvaret.
Kontroll og nektelse - begreper
Landkontroll er et etablert uttrykk i Forsvaret fellesoperative doktrine (FFOD), men er relativ vid og derfor mindre egnet i denne diskusjonen.[3] Landstyrkers karakteristika er blant annet evnen til å ta og holde lende, primært det som er vurdert som viktig lende i forhold til militær nytteverdi (overordnede mål).
Begrepet nektelse er ikke definert i FFOD. Tor Ivar Strømmens diskusjon av begrepet sjønektelse er interessant for bruk her. Innholdet av begrepet sjøkontroll er relativ, og kan derfor ikke nyttes på land. Strømmen skriver bl a: «Sjønekting i tid og rom har me berre når ein motstandar avstår frå å bruke eit havområde når motstandar sjølv ynskjer eller ser trong for det. I det augneblikk ein motstandar utfordrar oss i eit område, med det føremål å framføre makt eller for å legge til rette for ei framføring av makt, så har ein ikkje lengre sjønekting. Då har ein kamp om sjøkontroll.» [4]
Overført til landstrid og Diesens konsept så vil det være nektelse så lenge russiske styrker holder seg på russisk territorium, men kamp om landkontroll når styrken opererer på norsk territorium.
Diesens definisjon: «Med nektelse forstås evnen til å hindre fiendtlig tilgang til og utnyttelse av et område uten selv å holde det eller kunne benytte det.» (side 8) Det er nyanser i definisjonene, men ikke mer enn at det kan stilles spørsmål ved om man kan defineres et eget nektelseskonsept. Diesens konsept kan heller sies å være en moderne versjon av Tabers «War of the flea», dvs. et slags «geriljakonsept» med to komponenter – små enheter for målfatning og F-35 for målbekjempelse. De øvrige systemene for levering av ild som Diesen nevner, vil i henhold til hans egen fremstilling av fremføring av disse avdelingene, i begrenser grad være i stand til å ha en fysisk utplassering som gir mulighet for effektiv våpenlevering. De vil også måtte sikres av luftvern og nærforsvar.
Det neste kjernespørsmålet blir da om mindre landstyrker støttet av fly er bedre egnet til kampen om landkontroll enn mekaniserte enheter i en fellesoperasjon. Philip Matlary har allerede vurdert forskjellige sider av disse to typene i et innlegg og Diesen har også en gjennomgang av fordeler og ulemper ved de forskjellige styrketypene, slik at det ikke bør være nødvendig å gå igjennom disse her. Det betyr ikke at alle påstandene til Diesen aksepteres. Spesielt er noen av kartutsnittene krisemaksimerende for å sette den mekaniserte styrken i et dårlig lys og det blir en karikatur av landoperasjoner. Det er fortsatt noe som heter operasjonsvurdering og man forsvarer ikke hva som helst, men det som vurderes å være viktig for den pågående striden. Russiske styrker angriper heller ikke hva som helst i Finnmark. Her må det også poengteres at samband i og ut av Finnmark er en utfordring som forsterkes av motpartens elektroniske krigføring (EK). Uten et effektivt samband vil de små enhetene være militært impotente, og uten strid - ingen krig. Det å hevde i Brussel /NATO-hovedkvarteret at det er krig i Finnmark, vil da bli en utfordring, gitt at landene i NAC vil bli påvirket både av russiske psykologiske og diplomatiske operasjoner. En mekanisert og oppdragsstyrt enhet vil levere stridseffekt, selv om den gjennomfører operasjoner under motstanderens jamming (basert på egenerfaring fra Panserbn/Brig N).
Strategiske betraktninger
Man fører krig med det forsvaret man har og Diesens forsvar har en del utfordringer. Lawrence Freedman definerer strategi som kunsten å skape makt.[5] Makt er kapasiteten til å produsere fordelaktige effekter.[6] Strategi lages for å sette politiske beslutninger ut i livet, men utførelsen, det å genere effekter skjer alltid på taktisk nivå, og samordnes av det operasjonelle nivået. Det er en misoppfatning når ordet «strategisk» føyes til alt fra bombefly, spesialstyrker til korporaler. [7]
Diesens forslag innebærer at Hæren optimeres til å kjempe i Finnmark som en støtteenhet til F-35, og hva den ellers kan brukes til blir da usikkert. Små-enhets forslaget vil redusere antall virkemiddel som står til disposisjon for å utforme strategi for en rekke potensielle situasjoner. Scenariene til FFI er ikke Moses sine steintavler, f.eks. er ikke virkningen av den russiske nordflåtes endring til en kystmarine lagt inn i disse. Dermed kan det oppstå situasjoner som er utenfor de tenkte scenariene. Det er fare for at den optimerte Hæren med høyteknologiske små-enheter ender opp med det som kan omtales som en «teknologisk Maginotlinje». Den amerikanske militærteoretikeren admiral Wylie har følgende å si om dette:
The player who plans for only one strategy runs a great risk simply because his opponent soon detects the single strategy – and counters it. The requirement is for a spectrum of strategies that are flexible and noncommittal, a theory that by intent and design can be applied in unforeseen situations … There is always in mind the hazard of the Maginot mentality, ashore, afloat, airborne, or chairborne. [8]
Konseptuell risiko
Diesens diskusjon av føring av striden i Finnmark med enten høyteknologiske små enheter og fly versus mekaniserte styrker, er en diskusjon som riktignok fremfører en rekke viktige fakta, men også er full av antagelser, påstander og hans egne vurderinger. En del av teknologien er ikke moden, og vil antagelig ikke bli det før om flere år.
Risikoen ved bruken av de forskjellige virkemidlene er ikke vurdert i notatet. Et konsept for striden basert på små enheter og fly vil etter min mening ha høy risiko, dvs. stor mulighet for å mislykkes både som avskrekking og som føring av striden.[9] Hvorfor er det slik? I min vurdering vektlegges usikkerheten rundt det forskjellige kapabiliteters anvendelse. Årsaken er at konseptet avhenger helt og holdent av to kritiske kapabiliteter – F-35/luftmakt og samband. F-35 er som kjent konsentrert til en flybase, og flyene kan slås ut på bakken. I et slikt tilfelle vil motstanderen ha oppnådd et «coup de main», dvs. slått ut den norske hovedstyrken (F-35 er for alle praktiske formål Forsvarets hovedstyrke). Operativ tilgjengelighet er en utfordring ved F-35. Hovedbasen er lokalisert mer enn de ideelle 350 km fra hovedstridsfeltet, hvilket skaper et behov for tankfly og påvirker toktproduksjonen. Videre mangler Luftforsvaret pr i dag tankfly og EK-flyene skal fases ut. Fly fra tank-fly poolen er neppe tilgjengelig uten at de flys med norske mannskaper før art V er erklært. Flyene må trenge igjennom motstanderens EK- og luftvernnektelses boble. Men hvis ikke fly og de små enhetene får opprettet samband, så blir det ingen effektiv ildgivning. Det siste momentet er været i Troms og Finnmark. Den andre kritiske faktoren er sambandet mellom fly og de små enhetene. Dette påvirkes av to forhold vi ikke kontrollerer; naturen (solstorm etc) og fiendens elektroniske krigføring. Enhetene må også overleve og i notatet underkommuniseres utfordringene med overlevelse i Finnmark mot en styrke som har territoriell kontroll.
Risikoen ved føring av striden med mekaniserte styrker i en fellesoperativ ramme er vel kjent, herunder tapsrater som tilsvarer 2. verdenskrig. Avstand-tid faktoren er krisemaksimert for mekaniserte styrker i notatet, men Norge bruker store summer på Etterretningstjenesten blant annet for å få styrkene i rett posisjon til rett tid (gjelder begge typer enheter). Vurdert ut fra de sikkerhetspolitiske situasjoner som eksisterer for tiden i Sør-Kina havet og i Himalaya, så tordner det før det lyner. Men overraskelse på det taktiske nivå kan være mulig.
Det siste poenget er at legger man de fellesoperative mekaniserte styrkene inn i modellen for russisk beregning av styrkekorrelasjonen så vil man få et synlig resultat. Neppe til vår fordel, men noe de må å forholde seg til. Gjør man det samme med fly og små enheter, så vil kun flyene synes. De små enhetene kan ikke synes for å kunne overleve. Fly er håndterbart, «stealth» er alt i dag gammel teknologi og ikke like «usynlig» som det var for 15 år siden. De kan i tillegg tas ut på bakken i et første slag med kryssermissiler. Russiske militære styrker beveger seg i retning av såkalt multi-domene krigføring og forslaget til Diesen er at vi satser på ett-domen krigføring. Når det etterlyses full utnyttelse av F-35, så kan det antagelig kun oppnås som del av en form for multi-domene.
Avslutning
Det er mulig Diesen selv mener å ha oppfylt en av hensiktene med konseptet: «Indirekte dreier det seg også om hvordan Sjøforsvaret og Luftforsvaret skal utformes og operere, fordi Hærens operasjoner legger føringer på de to andre forsvarsgrenene» [side 2]. Men for denne skribent fremstår konseptet som et hvor F-35 legger føringer for striden på bakken, og fly er som kjent her og der, nå og da. Landoperasjoner fremstår som en karikatur i konseptet fordi det er lagt vekt på en tid-avstandfaktor som brukes som retorisk «slegge» for Diesens versjon.
Diesens konsept kan selvfølgelig slå til, men admiral Wylie advarsel er vel verd å lytte til fordi konseptet er enkelt å omgå. Russerne kan f.eks operer på terskelen. Eller de kan velge å skaffe seg territoriell kontroll ved bruk av «små grønne menn» og private militære firma som Wagner. Det er mange strategier og vi er gjennomsiktige og bør ha flere opsjoner.
Det er kun moderniserte landstyrker som kan sikre territorium og tvinge en motstander til å bruke egne landstyrker for å skaffe seg kontroll over deler av vårt territorium. Dette vil skape en art V hvor våre nærmeste allierte kommer til unnsetning, om de skal beholde troverdigheten som stormakter. Det vil da heller ikke bli stilt spørsmål ved om dette er et forsøk på bondefanging. Derfor grenser det til reduksjonisme når Diesen sparket unna det ene benet (landstyrken)i den tre-benete krakken (konseptet) til Rumsfeld. Generelt bør konsept generert av politikere være merket med «fare – innovatøren er ufaglært».
Det er alltid lettere å forsvare et landområde enn først å tape det, for deretter å forsøke å ta dette tilbake med militærmakt. Tapsfaktoren i angrepsoperasjoner er noe også våre allierte er klar over.
Hvem kommer til unnsetning til noen som oppfattes ikke å ha forsvart seg selv? Det er et spørsmål som kan bli reist om vi adopterer Diesens konsept.
Foto: Forsvaret
[1] Gray, Colin S. 2005. Another bloody century. Future warfare. Weidenfeld&Nicolson, London, s 121
[2] Thomas, Timothy. 2015. Russia – Military strategy. Foreign Military Studies Office, Fort Leavenworth, s.56-57 og 81
[3] Forsvaret. 2019. Forsvarets fellesoperative doktrine. Pkt 05022, s 104
[4] Strømmen, Tor Ivar. 2019. Sjøforsvaret mot 2040. Eit forslag til framtidig styrkestruktur for Sjøforsvaret. Rapport 2/19. Sjøkrigsskulen, s 11
[5] Freedman, Lawrence. 2013. Strategy – A history. Oxford. Oxford University Press. Side xii
[6] Wilkinson et.al; 2017. The Art of creating power. Freedman on Strategy. Hurst & company, London. Robert Ayson; Strategic theory as an intellectual system, s 24. Ayson siterer Lawrence
[7] Gray, Colin. S. 2014. Strategy & Defence Planning – Meeting the Challenge of Uncertainty. Oxford. Oxford University Press, s 30
[8] Wylie, J.C. (1967): Military Strategy. A general theory of power control. Rutgers University Press, s 71-72
[9] Solli, Bjørn-Erik. 2020. Forsvarets sikkerhetsstyringssystem – en selvpåført tvangstrøye som svekker nasjonens forsvarsevne. Norsk militært Todsskrift nr 3/2020, s 30. Det vil føre for langt å gjennomføre en full diskusjon av «Mulig utfall med tilhørende usikkerhet og antatt sannsynlighet gitt aktuelt kunnskapsnivå» på taktisk og operasjonelt nivå for smålrigføringsarlternativet.
