Man kan si mye vakkert om Finnmark. Temaet her er imidlertid noe ganske stygt, nemlig debatten om hvordan Finnmark bør forsvares. Ambisjonen er ikke å kaste meg inn i gytjebadet. Jeg kan ingen ting om forsvaret av Finnmark som ikke alt er på bordet. Det jeg derimot vil debattere, er debatten. Hva er det som gjør at det har brutt ut en brutal stjernekrig over spørsmålet om forsvaret av Finnmark, hvor våre fremste militære menn gyver løs på hverandre med et saklighetsnivå vi normalt forbinder med brølende fotballsupportere med de billigste billettene?
Den første grunnen til det ampre og tidvis unyanserte ordskiftet, kan være at militærstrategi som fag befinner seg i det vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn ville kalt den før-paradigmatiske fasen. Den fasen av en vitenskaps utvikling preges av at aktørene verken er enige om hva som er relevante spørsmål, hva som bør oppfattes som et fornuftig svar, eller hva som bør betraktes som en falsifisering. Isaac Newton er en klassiker i så henseende. Etter hans Philosophiae naturalis principia mathematica (1687) ble det vanskelig for folk som ønsket å bli tatt seriøst i lærde kretser å komme trekkende med guddommelig inngripen eller hekseri for å forklare noe som helst. Nå var det naturlover og matematikk som gjaldt. Alt annet ble fordrevet til obskure og marginaliserte broderskap.
Newton og hans like hadde fordelen av at fysikk er et fag som egner seg for eksperimentering og beregninger, men også andre vitenskaper, som historie, statsvitenskap og økonomi, har for lengst kommet seg ut av den før-paradigmatiske fasen også uten å ha en fasit å støtte seg på.
I debatten om forsvaret av Finnmark savner vi altså en Newton. Ikke for å gi oss svarene, men for å trekke grensen mellom hva som er relevante spørsmål og fornuftige svar på den ene siden, og hva som er besvergelser og hokuspokus på den andre. Noen vil nok gjerne bli oppfattet som strategiens Newton også i Norge, men det er en rolle man ikke tildeler seg selv eller får av sine klakører, men eventuelt får av sine fagfeller.
En annen grunn til det litt ampre ordskiftet er at forsvaret av Finnmark handler om langt mer enn teori og optimalisering. Det stikker dypere. Så dypt at det treffer selvbildet. Er det slik at man blir sjef for Finnmark landforsvar fordi man er opptatt av forsvaret av Finnmark, eller blir man opptatt av forsvaret av Finnmark fordi man er sjef Finnmark landforsvar? Det er heller ikke enkelt å endre et verdenssyn man har brukt et helt liv på å forfekte. Det er formodentlig nokså umulig. Standpunkt basert på følelser kan ikke endres med kunnskap alene.
En tredje grunn kan være at det er gjørma som appellerer med gjørmebryting, ikke brytinga. I en tid hvor det ikke en gang er lov til å håne fotballdommere, motstandere eller kvinnelige fotballspillere, er det befriende å finne en arena hvor man endelig kan øse ut sin ufiltrerte mening om dustemikler og annet pakk. I diskusjonen om forsvaret av Finnmark er ingen beskyldning for gemen. I debatten om forsvaret av Finnmark er det lov å kalle en kødd for en kødd. Befriende.
En fjerde grunn kan være det syndromet som rammer de fleste menn i en gitt alder, nemlig messias-komplekset. De fleste av oss kommer til et punkt i livet hvor vi skjønner at vi er den siste igjen på kloden som kjenner igjen fornuften når vi ser den. Når alle andre er idioter, er imidlertid tiden inne for å dra på fisketur. Eventuelt skrive en kronikk om forsvaret av Finnmark.
Den siste grunnen til den høye temperaturen er i slekt med Klanen på Intility. Det viktige er ikke hvilke lag man tilfeldigvis holder med. Det viktige er at man holder med det samme laget som alle andre i umiddelbar nærhet. Om alle rundt meg mener at Vålerenga er Norges beste fotballag kan tabellen se ut akkurat som den vil, i hvert fall nesten. Om den sedvanlige syvendeplassen også ser ut til å ryke kan det selvfølgelig skape dårlig stemning, men ingen endrer favorittlag av den grunn. I motsetning til på Intility, hvor dårlig forsvar kan lede til nedtrykk, vil dårlig forsvar av Finnmark ikke lede til annet enn spaltekilometere i Nordnorsk debatt. I hvert fall, får vi tro, en stund til.
La oss derfor håpe at vi aldri finner ut hvem som hadde rett om forsvaret av Finnmark. Om ikke annet går vi glipp av mye underholdning om så skulle skje.
Foto: Theodor Huseby Grønnerød/ Forsvaret
