En offisers refleksjoner om ansvar og fetaost
Ansvar. Smak litt på det ordet. Rull det rundt i munnen som en rødvin med modne tanniner. Et velkjent begrep, som vi forholder oss til på svært ulike måter. Litt som fetaost. Noen elsker det og kunne hatt det på alt. Andre ville heller spist papp enn å dytte gresk matkultur i svelget. Gjennom mine år i Forsvaret har jeg hørt mye prat om ansvar. Spesielt i prat med offiserer, gjerne under lunsjpausen, snakkes det om ansvar. Jeg har gjort meg en observasjon, basert på anekdoter, om at det ofte er med en litt sår undertone. De har nemlig så mye ansvar. De sier at de faktisk har så mye ansvar at de mener de burde få høyere lønn.
En av barnelærdommene jeg har fått fra Forsvaret er at «ansvar ikke kan delegeres». Dette har fått meg som ung og ikke fullt så lovende offiser til å lure: Hvordan oppstår da egentlig alt dette ansvaret, når det ikke kan delegeres? Kommer det ut av intet? Finnes det et slags ansvarets svar på duplisering nedover i kommandorekken? Er det en egen ansvar-inflasjon, hvor verdien av et ansvarspoeng synker over tid og konsumprisindeksen gjør sitt innhogg i kjøpekraften? Eller har jeg bare misforstått hele greia?
En klok kollega introduserte meg en gang for begrepene faktisk ansvar og opplevd ansvar. For meg ble dette en liten tankevekker. For hva er det egentlig de rundt lunsjbordet snakker om når de sier at de har så mye ansvar? Har de faktisk ansvar, eller går de bare rundt med en overfylt pose med opplevd ansvar? Litt som de som insisterer på at de bare spiser «ekte gresk feta», men i realiteten har hamstret et billig alternativ fra First Price.
Jeg har tidligere vært skipssjef på stridsbåt 90. En gang i tiden delte min avdøde onkel et visdomsord han nok ville funnet passende for en slik tittel: «Det er bedre å være stor sjef i lite telt, enn liten sjef i stort telt.» Det er mye sant i det. Men hva var egentlig mitt faktiske ansvar i denne rollen? Jeg hadde en lang liste over ansvarsoppgaver, som de fleste stillinger. Jeg har ofte reflektert rundt hva mitt faktiske ansvar var, og hva som bare var en følelse av ansvar. Er det mitt ansvar dersom materiellet er utslitt og motoren havarerer? Er det mitt ansvar dersom jeg ikke er en god nok navigatør og går på grunn i høy fart? Konsekvensene ville truffet meg og min besetning uavhengig av om ansvaret lå på verkstedet, meg eller avdelingssjefen min.
Historien har vist oss en rekke eksempler på ledere som har vært utrolig flinke til å snakke om sitt ansvar – men overraskende usynlige når det var tid for å bære det. Det får meg til å undre: Hvor er alle de som bruker lunsjpausen på å snakke om sitt tunge ansvar når regningen skal gjøres opp? Er det da de plutselig bare beleilig nok hadde opplevd ansvar?
Jeg finner det interessant å diskutere hvem som egentlig har ansvaret for hva. Hvis jeg som troppssjef ikke oppnår de mål eller resultater jeg skal ut fra mine tildelte ressurser, som igjen gjør at min sjef ikke leverer som han skal – er det da mitt ansvar, eller hans ansvar for å ikke gi meg riktige ressurser og forutsetninger? Og hvor stopper egentlig denne ansvarskjeden?
Er det skipssjefen sitt ansvar at fartøyet sank, eller sitter ansvaret hos admiralen som drev flåten på en slik måte at dette kunne skje? Eller kanskje, hvis vi virkelig drar tankerekken langt, er det forsvarsministerens ansvar, siden han tross alt er statsråden med det øverste ansvaret for Forsvaret? Brigadesjefen under Vassdals-ulykken, oberst Arne Pran, var krystallklar når det kom til sin forståelse av hans personlige, faktiske ansvar etter at et kompani med ingeniørsoldater ble beordret inn i skredfarlig område og et stort flakskred ble utløst. 31 soldater ble begravd i snømassene, og 16 av disse omkom. På pressekonferansen som ble holdt på kvelden etter ulykken ytret han ordene:
«Brigaden i Nord-Norge har bare en sjef, det er meg. Og dette er mitt ansvar.» (Obersten med det store hjertet)
Med andre ord: ekte, gresk fetaost.
Denne ansvarliggjøringen av seg selv har vi også sett hos andre ledere historisk. Den amerikanske presidenten Harry S. Truman hadde et skilt på pulten sin i «the Oval Office» som sa «The buck stops here». Ved å gjøre dette ønsket han å signalisere at han personlig bar ansvaret for måten landet ble styrt på, ingen andre. Jeg synes dette er to gode eksempler til etterfølgelse (og ettertanke) for de som prater om ansvaret sitt i lunsjpausen.
Begrepet sjef har en tyngde for meg som offiser. I Forsvaret snakker vi ofte om det vi kaller roller, ansvar og myndighet. Myndigheten du tildeles som sjef kan delegeres nedover, men ansvaret – det kan du aldri delegere. Dette er kjernen i barnelærdommen jeg fikk, og som fortsatt står seg.
Det er her skillet mellom faktisk ansvar og opplevd ansvar blir viktig. Faktisk ansvar er det som er eksplisitt definert og forankret i din stilling og myndighet. Det er det ansvaret som følger med mandatet og de ressursene du disponerer. Opplevd ansvar, derimot, er det som oppstår når du føler du burde gjøre noe, eller tror du har et ansvar, uten at det egentlig er nedfelt i dine oppgaver. Kanskje ærekjærhet vil være et bra ord for dette. Jeg er for øvrig veldig glad for at vi har ærekjære offiserer, befal og spesialister, bare så det er sagt.
I lys av dette blir diskusjonen om ansvar og myndighet mer interessant. Hvis ansvar ikke kan delegeres, men myndighet kan, betyr det at det ofte vil finnes en viss asymmetri. Sjefer kan gi andre makten til å utføre oppgaver, men ansvaret for resultatet blir værende hos den som opprinnelig hadde det. Det er her mange snubler – de forveksler delegert myndighet med delegert ansvar.
Til syvende og sist sitter jeg personlig, riktignok litt forvirret, igjen med et par tanker: Kanskje er det slik at mange rundt lunsjbordet egentlig klager over manglende myndighet heller enn for mye ansvar? Kanskje er det følelsen av ansvar som har blitt for tung å bære i forhold til den reelle makten de har til å påvirke situasjonen?
Det kan godt være at jeg tar feil, og at de fleste av oss har ansvar, til tross for at dette ikke kan delegeres. Hvis det er tilfelle, burde kanskje flere rundt lunsjbordet få mer av både lønn og myndighet. Det interessante vil være om de kan bevise at de har ekte, gresk feta - og at de er villige til å stille opp når regningen skal betales.
